Det er noe eget ved å sitte i en sal der samtalen ikke bare handler om mat, men også om livet rundt den. Under Åpen Bok i Rakkestad 21. mars møtte jeg Marit Røttingsnes Westlie – bedre kjent som Fru Timian – i samtale med Even H. Kaalstad. Det ble et møte som handlet vel så mye om fellesskap, hverdagsliv og oppmerksomhet som om oppskrifter og råvarer.
Even åpnet med å fortelle at de en periode hadde lokaler i samme bygg. Fra Marits kjøkken kom det liflige dufter. Det var ikke alltid like enkelt å konsentrere seg, med mindre det vanket smaksprøver. Allerede der var tonen satt: varm, uhøytidelig og full av glimt i øyet.
Marit har 9–10 boktitler bak seg, og det er nå sju og et halvt år siden forrige bokutgivelse. Even påpekte at den nye boka treffer tidsånden godt: Vi vil ha det raskt, men vi vil også ha kvalitet. Selv innrømmet han at han sjelden følger oppskrifter slavisk, men at han lar seg inspirere av hennes enkle og fargerike retter – noe som egentlig er akkurat det hun ønsker å oppnå.
For Marit er det imidlertid ikke først og fremst maten som er det viktigste. Det er bordfellesskapet. Det å legge bort telefonen og faktisk være til stede sammen med dem man spiser med. Hun snakket varmt om betydningen av å se hverandre i øynene, og om hvordan et enkelt måltid, til og med et knekkebrød med ost, kan være mer verdifullt enn den mest avanserte middag dersom man er til stede. Det handler om å bruke tiden man har sammen rundt middagsbordet til å spørre barna om hvordan de har hatt det i barnehagen eller på skolen. Hvis man aldri har hatt de små samtalene rundt middagsbordet mens barna er små, hvordan kan man da forvente at de kommer til deg den dagen de virkelig trenger det?
Samtalen dreide også inn på hvor mye mat kan bety i større sammenhenger. Marit mente at mennesker i konflikt burde samles rundt et måltid. Kanskje ville verden sett litt annerledes ut da.
Even var inne på noe mange kjenner seg igjen i. Man bruker lang tid på å planlegge og lage et måltid – og så er det spist opp på et øyeblikk. Kanskje burde vi være litt flinkere til å verdsette det arbeidet som ligger bak. Marit tok dette videre og understreket at man ikke bare lager en middag – man lager et måltid. En stemning. En helhet.
Den nye boka hennes bygger på prinsippet om retter som kan lages på 15, 30 eller 60 minutter. Det er ikke tilfeldig. Det springer ut av erfaringene hun har gjort seg gjennom bloggen. Samtidig understreket hun at 15-minuttersretter ofte krever øvelse. Noen strikker en genser på et par kvelder, andre bruker et år – slik er det også med mat.
Hun fortalte også om hvordan oppskriftene blir til. Noen ganger oppstår de ganske enkelt ved at hun går rundt i butikken og lar seg inspirere av det hun finner. Og hun er tydelig på at oppskrifter kan brukes forskjellig: Noen følger dem til punkt og prikke, andre improviserer. Begge deler er like legitimt. Har du purre i stedet for vårløk, så bruker du purre.
Det ble også tid til mer konkrete kjøkkentips. Hun var klar på at det er to ting man bør investere i: en god kniv og en god pepperkvern. Ferdigmalt pepper bør man styre unna. Hun snakket om betydningen av estetikk, om farger og teksturer, og om hvordan matopplevelsen handler om langt mer enn kalorier og karbohydrater.
Risottoen hun har med i boka – en grønn variant – løftet hun frem som en rett som alene kan forsvare hele boka. Her er det teknikken som gjelder: 18 minutter med kontinuerlig røring for å få frem den kremete konsistensen. Det er nettopp stivelsen i risen som er hemmeligheten – i motsetning til vanlig ris, hvor man gjerne skyller den bort.
Hun var også innom råvarer og tilberedning: betydningen av fett i viltkjøtt, hvorfor gryteretter som stifado fortjener god tid (gjerne flere timer i ovnen på lav temperatur), og hvordan bakepapir i stekepannen kan redde torskefileten fra å gå i oppløsning.
Samtalen beveget seg lett mellom det praktiske og det prinsipielle. Hun snakket om vegetarretter og hvor enkelt det faktisk kan være, bare man tenker på proteinkilder som linser, bønner og kikerter. Hun var også opptatt av å bruke råvarer som er tilgjengelige der hun bor – i Rakkestad – samtidig som hun pekte på at det faktisk er fisk som virkelig er dyrt i Norge.
Underveis var det også rom for humor, blant annet da Even fortalte at han lager pizza på 30 minutter og har fått høre at det er Rakkestads beste. Samtalen om pizza på 70-tallet – langpanne og høy bunn – fikk latteren til å sitte løst i salen.
Mot slutten vendte de tilbake til det som kanskje er kjernen i alt hun driver med: Enkel mat trenger ikke være kjedelig. Og kanskje viktigst av alt: den bør samle mennesker.
Jeg gikk derfra med en følelse av at dette egentlig handlet om noe langt mer enn mat. Det handlet om oppmerksomhet. Om tid. Om å skape rom for hverandre i en hverdag som går stadig fortere.
Og kanskje er det nettopp derfor Fru Timian treffer så godt akkurat nå.
