Anmeldelse av «Oppenheimer» regissert av Christopher Nolan (2022)

Oppenheimer – et storslått, intenst og dypt moralsk drama

(Jeg skrev denne filmanmeldelsen våren 2024.)

Christopher Nolans Oppenheimer, innspilt i 2022 og lansert sommeren 2023, har allerede skrevet seg inn i filmhistorien. Da Oscar-prisene ble delt ut i mars 2024, ble det hele syv statuetter, og det i noen av de aller gjeveste kategoriene: beste regi, beste film, beste originalmusikk, beste filmklipp og beste kinematografi, i tillegg til beste mannlige hovedrolle (Cillian Murphy) og birolle (Robert Downey Jr.).

Mange av oss kjenner Cillian Murphy fra serien «Peaky Blinders«, og har ham som en av flere favorittskuespillere. I «Oppenheimer» spiller han sitt livs rolle: nyansert, tilbaketrukket og intenst. Nolan har regissert en film som ikke bare imponerer teknisk, men som også utfordrer moralsk og intellektuelt.

Selv så jeg filmen for første gang på Netflix dagen etter Oscar-utdelingen. Den varer i tre timer – uten et eneste dødpunkt etter min mening. Vi følger J. Robert Oppenheimer i hans jakt på kvantefysikkens gåter og hans sentrale rolle i utviklingen av verdens første atombombe. Filmen skildrer både det vitenskapelige gjennombruddet og det politiske dramaet som fulgte, og gir oss innblikk i hvordan vitenskapens triumfer kan veves inn i menneskelig tragedie.

Styrken i filmen ligger utvilsomt i hvordan den utforsker moralske og etiske dilemmaer. Vi har alle hørt fortellingen: Atombombingen av Hiroshima og Nagasaki avsluttet krigen og reddet mange liv. Men «Oppenheimer» stiller spørsmål ved denne fortellingen. Var det virkelig så enkelt? Var bombingen uunngåelig eller kunne det vært annerledes? Filmen tvinger oss til å tenke over konsekvensene av kunnskapsfremskritt når de brukes til destruksjon.

Til tross for sin heltestatus som atombombens far, ble Oppenheimer etter hvert et offer for etterkrigstidens antikommunistiske hysteri. McCarthyismen etterlot liten plass for refleksjon eller tvil, og Oppenheimer ble fratatt sikkerhetsklarering og ære i en brutal politisk prosess.

Visuelt er filmen mesterlig, med Ludwig Göranssons musikk som driver handlingen frem og Hoyte van Hoytemas kinematografi som gir scenene en nærmest meditativ kraft. Robert Downey Jr. gjør en imponerende birolle som Lewis Strauss, en av Oppenheimers største motstandere.

«Oppenheimer» er en knallgod film og et must å få med seg – et verk som både formidler historie og stiller spørsmål som fortsatt er ubehagelig aktuelle. Jeg angrer bare på én ting: At jeg aldri fikk rotet meg til å se den på kino.