Anmeldelse av «Napoelon» regissert av Ridley Scott (2023)

Movie poster for 'Napoleon' featuring Joaquin Phoenix in a military coat and a large black hat, with a battlefield in the background. The title 'NAPOLEON' is prominently displayed in red letters.

Napoleon – Ridley Scott og Joaquin Phoenix tar keiseren til lerretet

(Jeg skrev denne filmanmeldelsen våren 2024.)

Ridley Scotts storfilm «Napoleon» ble spilt inn i 2022 og 2023, og hadde kinopremiere høsten 2023 før den ble tilgjengelig på Apple TV+. Filmen ble nominert til to Oscars i 2024 – for beste kostymedesign og beste produksjonsdesign – men fikk ingen. Likevel: for oss som er historieinteresserte og har en forkjærlighet for storslåtte kostymedrama, er filmen absolutt verdt å få med seg. Jeg så den nylig på Apple TV.

I «Napoleon» møter vi en litt annerledes utgave av keiseren enn vi vanligvis får presentert. At han var en krigsstrateg av rang er selvsagt hevet over enhver tvil, selv om han gikk på noen smertelige nederlag. Først i Russland, og senere i det fatale slaget ved Waterloo, som til slutt sendte ham i eksil på St. Helena. I denne filmen møter vi imidlertid også en mer følsom Napoleon, en mann som gjerne gråter en skvett når han er lei seg.

Svært sentralt i filmen står kjærlighetsforholdet til Napoleons første kone Josephine. Selv om hun tidlig i ekteskapet bedro ham, elsket han henne svært høyt. Hun ble imidlertid aldri gravid, og til slutt så han seg nødt til å skille seg fra henne. Presset på å få en arving – en sønn – var sterkt, og hensynet til egen kjærlighet måtte vike for hensynet til Frankrike. Men kjærligheten til Josephine slapp han likevel aldri helt taket i.

Filmen inneholder også mange krigsscener. Storslåtte og brutale sekvenser, med tusenvis av soldater som slakter hverandre ned på slagmarken. Jeg kan styre min begeistring for akkurat disse scenene, men innser jo at de hører med når en mann som Napoleon skal portretteres.

Visuelt er filmen imponerende, og Joaquin Phoenix gir oss en versjon av Napoleon som både fascinerer og forstyrrer – svak, skarp og såret på én gang. For noen ble filmen for lite historisk troverdig, men for meg fungerte det som en dramatisert tolkning mer enn et historisk dokument.

Alt i alt en bra film som jeg er glad for at jeg fikk med meg – og som jeg absolutt anbefaler videre!

Legg inn en kommentar

Skroll til toppen

Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg

Abonner nå for å fortsette å lese og få tilgang til hele arkivet.

Fortsett å lese