Storslått, visuelt overveldende og en av årets store kinoopplevelser
Da rulleteksten gikk, var jeg ikke i tvil. Dette var en fantastisk kinoopplevelse. Christopher Nolans filmatisering av Homers «Odysseen» er storslått på alle måter, både visuelt, fortellerteknisk og tematisk. Den rommer både mytologi, historie og et dypt menneskelig drama om lengselen etter å komme hjem.
Jeg har tidligere kun lest utdrag av Homers epos, men aldri hele verket sammenhengende. Kanskje var det en fordel. Jeg slapp å irritere meg over at filmen ikke følger originalteksten i ett og alt, slik enkelte med inngående kjennskap til eposet har gjort. I stedet kunne jeg møte filmen på dens egne premisser og la meg rive med av historien.
For dette er først og fremst en filmatisering, ikke en illustrasjon av hvert eneste vers Homer skrev. At Christopher Nolan har valgt sine egne løsninger enkelte steder, opplever jeg derfor som helt uproblematisk. Resultatet er en storslått og fascinerende tolkning av en fortelling som har preget den vestlige kulturhistorien i nærmere tre tusen år.
Christopher Nolan har gjennom mer enn tjue år etablert seg som en av vår tids mest ambisiøse filmskapere. Fra «Memento» og «The Dark Knight«-trilogien til «Inception«, «Interstellar«, «Dunkirk» og «Oppenheimer» har han vist en enestående evne til å kombinere intellektuell tyngde med storslått underholdning. I «The Odyssey» vender han blikket mot selve grunnfortellingen i den vestlige litterære tradisjonen, og gjør det med den samme tekniske presisjonen og visuelle kraften som har gjort ham til en av vår tids mest markante regissører.
Fra Troja til Ithaka
Filmen åpner med beleiringen av Troja, en krig som ifølge sagnet hadde vart i ti år uten at grekerne klarte å innta byen. Da er det Odyssevs som kommer opp med den geniale – og høyst utspekulerte – planen som skal avgjøre hele krigen.
Grekerne later som om de har gitt opp og seiler sin vei. Tilbake står en enorm trehest. Trojanerne tror den er en gave og et symbol på at krigen endelig er over. De trekker hesten innenfor bymurene, uten å ane at den er full av greske krigere. Da mørket senker seg, kryper soldatene ut, dreper vaktene og åpner byportene. Resten av den greske hæren vender tilbake, og Troja faller.
Det er denne fortellingen som har gitt oss uttrykket «trojansk hest». I dag brukes det om et dataprogram som ser harmløst ut, men som skjuler skadelig programvare. Begrepet lever med andre ord videre nesten tre tusen år etter at Homer lot Odyssevs klekke ut sin berømte plan.
Men Trojas fall er bare begynnelsen. Det er hjemreisen som er den egentlige fortellingen. Veien tilbake til Ithaka skal vise seg å bli langt mer farefull enn selve krigen.
En reise gjennom mytenes verden
Det er på hjemreisen at filmen virkelig folder seg ut. Odyssevs og mennene hans møter den ene prøvelsen etter den andre, og reisen blir en vandring gjennom den greske mytologiens mest ikoniske skikkelser og fortellinger. Mange av dem er velkjente også for dem som aldri har lest Homer.
På øya til kyklopen Polyfemos går det fryktelig galt. Kjempen sperrer grekerne inne i hulen sin og begynner å spise dem én etter én. Odyssevs redder de overlevende ved å få Polyfemos beruset, blinde ham og la mennene flykte skjult under buken på sauene når disse slippes ut på beite.
Hos trollkvinnen Kirke blir flere av mennene forvandlet til griser. Med hjelp fra gudene klarer Odyssevs å motstå hennes trolldom og tvinger henne til å gi følgesvennene menneskeskikkelsen tilbake. Oppholdet hos Kirke blir samtidig et av de få pusterommene på en reise som ellers er preget av stadig nye farer.
En av filmens mest berømte sekvenser er møtet med sirenene. Den forførende sangen deres lokker sjøfolk mot en sikker død, og ingen som følger stemmen, vender tilbake. Odyssevs ønsker likevel å høre sangen og lar seg binde fast til masten, mens mennene tetter ørene med voks og ror skipet trygt forbi. Herav uttrykket «å binde seg til masten» …
Deretter må de seile gjennom det smale sundet mellom Skylla og Kharybdis. På den ene siden venter sjøuhyret Skylla, som griper mennene fra skipet, på den andre den veldige malstrømmen Kharybdis, som kan sluke hele fartøyet. Uansett hvilken kurs Odyssevs velger, er det umulig å redde alle.
Etter enda flere prøvelser havner Odyssevs hos nymfen Kalypso. Hun forelsker seg i ham og ønsker at han skal bli hos henne for alltid, men tankene hans vender hele tiden tilbake til Penelope og Ithaka. Først etter mange år får han omsider fortsette reisen.
Gjennom hele filmen blir følgesvennene færre. Noen blir drept av monstre, andre går under i stormer eller rammes av gudenes vrede. Flere bukker også under som følge av egne valg og manglende disiplin. Da Odyssevs til slutt når hjem, er han den eneste som har overlevd den lange reisen fra Troja.
Parallelt med Odyssevs’ dramatiske hjemreise følger vi livet på Ithaka. Der har hustruen Penelope ventet trofast i tjue år, uten å vite om mannen hennes fortsatt er i live. Sammen med sønnen Telemakhos forsøker hun å holde kongsgården samlet, men situasjonen blir stadig mer uholdbar.
En stor gruppe friere har slått seg ned i palasset. De forsyner seg av rikdommene, oppfører seg som om de allerede eier stedet og presser Penelope til å velge en ny ektemann. De regner Odyssevs som død, og ingen tror lenger at den rettmessige kongen noen gang vil vende tilbake.
Da Odyssevs endelig når hjem, er det derfor langt fra nok å ha overlevd den farefulle reisen. Han må også kjempe for å vinne tilbake livet som er blitt fratatt ham. Hjemmet, familien og kongedømmet. Oppgjøret med frierne er blant filmens mest dramatiske og intense scener, og setter et mektig punktum for en historie som i bunn og grunn handler om utholdenhet, troskap og håpet om å finne hjem igjen.
En imponerende rolleliste
Christopher Nolan har samlet et stjernelag av skuespillere, og de fleste fyller rollene sine med stor overbevisning.
Matt Damon er et godt valg som Odyssevs. Han spiller ikke bare den kloke strategen og fryktløse krigeren, men også et menneske som gradvis preges av alle prøvelsene han blir utsatt for. Etter hvert som årene går, blir lengselen etter hjemmet, Penelope og sønnen Telemakhos en stadig sterkere drivkraft. Damon klarer å formidle denne utviklingen uten store fakter. Mye ligger i blikket og det kroppslige uttrykket.
Anne Hathaway gir Penelope både styrke og verdighet. Hun blir langt mer enn kvinnen som tålmodig sitter hjemme og venter. Rollen krever en kvinne som klarer å stå imot et massivt press fra frierne uten å gi opp håpet om at Odyssevs en dag skal vende hjem. Det løser Hathaway på en overbevisende måte.
Tom Holland gjør en fin figur som Telemakhos, sønnen som nærmest har vokst opp uten en far. Han må finne sin egen plass i en verden der alle andre har avskrevet Odyssevs, samtidig som han nekter å gi slipp på håpet.
Også de øvrige rollene er godt besatt. Robert Pattinson gjør Antinoos til en motstander det er lett å mislike, mens Charlize Theron gir Kalypso både varme og tvetydighet. Samantha Morton setter sitt tydelige preg på Kirke, og Zendaya tilfører gudinnen Athene en ro og autoritet som passer rollefiguren godt.
Et visuelt mesterverk
Noe av det som gjorde aller sterkest inntrykk på meg, var de visuelle kvalitetene. Dette er rett og slett en vakker film. Hvert eneste bilde virker gjennomtenkt, og det er vanskelig å ikke la seg imponere av omfanget i produksjonen.
Havet er nærmest en rollefigur i seg selv. Det kan være blikkstille og lokkende i det ene øyeblikket, for i det neste å reise seg til voldsomme stormer som truer med å knuse både skip og mannskap. De mektige landskapene, de dramatiske kystene og de mytologiske skapningene er skildret på en måte som gjør at de glir naturlig inn i fortellingen. Selv de mest fantastiske scenene oppleves troverdige innenfor filmens eget univers.
Jeg likte også hvordan Christopher Nolan lar naturkreftene dominere store deler av filmen. Gang på gang blir vi minnet om hvor små menneskene er når de står ansikt til ansikt med havet, stormene og gudene. I den greske mytologien griper gudene stadig inn i menneskenes liv. De belønner, straffer og setter menneskene på prøve, ofte gjennom naturkreftene. Havet blir derfor langt mer enn en kulisse. Det er selve arenaen der kampen mellom menneskenes vilje og gudenes makt utspiller seg.
Dette er dessuten en film som virkelig fortjener å bli sett på kino. På et stort lerret kommer både landskapene, havet og de mange spektakulære scenene til sin fulle rett. Jeg er glad for at jeg valgte nettopp den opplevelsen.
En historie som fortsatt angår oss
Det er lett å forstå hvorfor Odysseen har overlevd i nesten tre tusen år.
Fortellingen handler riktignok om guder, monstre og mytiske vesener, men under overflaten dreier den seg om noe dypt menneskelig: lengselen etter å komme hjem, kampen for å bevare identiteten og prisen vi betaler for våre valg. Reisen til Odyssevs er ikke bare en fysisk ferd over havet. Den blir også en indre reise, der han stadig utfordres på mot, klokskap, lojalitet og utholdenhet. Underveis møter han mennesker og krefter som forsøker å lure ham, lede ham på villspor eller ødelegge det han kjemper for. De fleste av oss møter før eller siden mennesker som ikke vil oss vel. Ikke kykloper eller sirener, men mennesker som svikter, bedrar eller setter egne interesser foran andres. Nettopp derfor oppleves Homers fortelling fortsatt som overraskende aktuell. Selv om rammen er mytologisk, handler den om erfaringer som er allmennmenneskelige og tidløse.
Odyssevs er ingen feilfri helt. Han er både modig og slu, klok og hovmodig. Flere av katastrofene skyldes hans egne beslutninger. Christopher Nolan har fått kritikk fra enkelte som mener at han gjør Odyssevs mer menneskelig og følelsesmessig tilgjengelig enn Homer gjorde. Selv opplevde jeg at dette fungerer godt. Nettopp fordi Odyssevs fremstår som et menneske av kjøtt og blod, med tvil, sorg, skyldfølelse og en sterk lengsel etter å komme hjem, blir det også lettere å leve seg inn i den lange reisen hans.
Christopher Nolan gjør heller ikke filmen til et rent actioneventyr. Under all storslåttheten ligger en fortelling om lederskap, ansvar, lojalitet og utholdenhet. Odyssevs er lederen som gang på gang må ta valg på vegne av andre, vel vitende om at ikke alle kommer til å overleve. Han må leve med konsekvensene av egne beslutninger, samtidig som han forsøker å holde håpet og motet oppe hos dem som fortsatt følger ham. Filmen stiller også spørsmål ved hvor langt et menneske er villig til å gå for å finne hjem igjen, og hvilke ofre som kan forsvares når målet hele tiden synes å være innen rekkevidde, men likevel glipper.
At filmen avviker fra Homer på enkelte punkter, opplever jeg som lite problematisk. En film må fungere som film, ikke som en illustrert bok. De som ønsker den fullstendige historien, kan alltid vende tilbake til eposet. Filmen er først og fremst en invitasjon til å gjøre nettopp det.
For min del ga den meg lyst til endelig å lese hele Odysseen. Boka har stått i bokhylla i noen år, så det står liksom ikke på tilgjengeligheten.
Og det er kanskje den beste anbefalingen en filmatisering kan få: at man får lyst til å lese originaleposet!
Tittel: The Odyssey (Odysseen)
Regi: Christopher Nolan
Manus: Christopher Nolan, basert på Homers epos Odysseen
Medvirkende: Matt Damon, Anne Hathaway, Tom Holland, Robert Pattinson, Zendaya, Charlize Theron, Samantha Morton, John Leguizamo, Lupita Nyong’o m.fl.
Sjanger: Historisk eventyr, fantasy og drama
Spilletid: Ca. 2 timer og 52 minutter.
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
