Når kjærligheten utfordrer alle grenser
Dag Johan Haugerud har gjennom både romaner og filmer vist en sjelden evne til å utfordre etablerte forestillinger om moral, identitet og menneskelige relasjoner. Han er like mye forfatter som filmskaper, og dialogen har alltid stått sentralt i arbeidet hans. Filmene hans er ofte enkle i formen, men komplekse i innholdet. De søker sjelden de enkle svarene. I stedet inviterer de oss inn i samtaler om hvordan mennesker tenker, handler og begrunner valgene sine.
Det gjelder også «Det er meg du vil ha» fra 2014. Filmen bygger på en tekst av Sonja Evang, skrevet med utgangspunkt i en sann historie. Haugerud har gjort den til et uvanlig og intenst filmverk der nesten alt bæres av ett menneske foran kamera.
Henriette, spilt av Andrea Bræin Hovig, sitter alene i en leilighet og forteller sin historie. Kameraet forlater henne aldri. Hun snakker direkte til oss, som om vi er en fortrolig, en psykolog eller kanskje en dommer. Langsomt nøster hun opp hvordan hun som lærer utviklet følelser for en av sine egne elever, en femten år gammel gutt.
Hun forsøker ikke å unnskylde seg. Heller ikke ber hun om sympati. Hun forteller om hvordan følelsene vokste frem, hvordan hun forsøkte å holde dem på avstand, og hvordan hun etter hvert innså at de ikke lot seg kontrollere. Samtidig beskriver hun elevens sterke forelskelse, møtene mellom dem og hvordan grensene gradvis ble visket ut.
Da forholdet ble kjent, fikk det dramatiske konsekvenser. Henriette mistet lærerstillingen. Enda mer alvorlig var det at hun i praksis mistet muligheten til noen gang å arbeide som lærer igjen. Hele yrkeslivet hennes ble lagt i ruiner. Også privatlivet ble snudd opp ned. Hun ble gjenstand for fordømmelse, og historien hennes ble redusert til én enkelt handling.
Dette kunne lett ha blitt en film preget av sensasjon eller moralsk fordømmelse. Haugerud velger en helt annen vei. Vi får ingen tilbakeblikk, ingen dramatiske rekonstruksjoner og ingen konfrontasjoner mellom rollefigurene. Alt eksisterer gjennom Henriettes ord. Vi ser bare ansiktet hennes, hører stemmen hennes og følger tankene hennes. Det gjør at oppmerksomheten hele tiden rettes mot det hun forteller og mot vår egen vurdering av det vi hører.
Filmens store styrke ligger nettopp her. Vi blir sittende og spørre oss om Henriette er en troverdig forteller. Forsøker hun å pynte på historien? Har hun utelatt vesentlige detaljer?
Jeg opplevde det ikke slik. Tvert imot fremstår hun som et menneske som oppriktig forsøker å forstå sitt eget liv. Hun bagatelliserer ikke det som skjedde. Hun erkjenner at hun overskred en grense hun aldri skulle ha overskredet. Samtidig nekter hun å redusere historien til en fortelling om et overgrep eller et maktmisbruk alene. Hun forsøker å beskrive følelsene slik hun opplevde dem, uten å kreve at vi skal være enige med henne.
Andrea Bræin Hovig gjør en formidabel rolleprestasjon. Å bære en film alene i over femti minutter krever en tilstedeværelse de færreste skuespillere mestrer. Med små nyanser i blikk, stemme og kroppsspråk skaper hun et menneske som fremstår både reflektert, sårbart og troverdig. Jeg tenkte aldri over at jeg satt og så en skuespiller. Jeg opplevde at Henriette satt foran meg og fortalte sin historie.
Det mest interessante ved filmen er likevel de spørsmålene den reiser. Selvsagt skal en lærer aldri innlede et kjærlighetsforhold til en elev. Maktforholdet er skjevt, eleven er mindreårig, og tilliten som ligger i lærerrollen forplikter. Det samme gjelder andre profesjoner der den ene parten har et særlig ansvar for den andre. En psykolog skal ikke innlede et forhold til en pasient. En lege skal ikke innlede et forhold til en pasient. Slike grenser finnes av gode grunner.
Men Haugerud stopper ikke der. Han inviterer oss til å tenke videre.
Hva skjer dersom et slikt forhold ikke bare viser seg å være en forbigående forelskelse, men utvikler seg til et livslangt kjærlighetsforhold? Endrer det noe ved vår vurdering? Ikke av handlingen der og da – den var og blir et alvorlig brudd på de etiske normene – men av mennesket som begikk den?
Henriette mister ikke bare jobben. Hun mister også muligheten til noen gang å vende tilbake til læreryrket. Filmen reiser derfor et spørsmål som har stor overføringsverdi til mange profesjoner: Skal ett alvorlig tillitsbrudd gjøre et menneske uskikket for resten av livet? Eller bør det finnes rom for å se det enkelte mennesket og den konkrete historien?
Jeg sitter ikke med noe sikkert svar. Filmen forsøker heller ikke å gi oss ett. Det er kanskje dens største styrke. Den utfordrer oss til å tenke, uten å be oss om å frikjenne eller fordømme.
Og så kommer den slutten jeg ikke så komme. Den snur ikke opp ned på det etiske dilemmaet. En lærer skal fortsatt ikke innlede et forhold til en femten år gammel elev. Men den tilfører historien en ny dimensjon ved å vise at dette ikke var en flyktig forelskelse eller en kortvarig besettelse. Forholdet utviklet seg til et varig kjærlighetsforhold, og de to lever i dag sammen som et par.
Denne avsløringen gjør ikke handlingen mindre problematisk. Derimot gjør den filmen enda mer ubehagelig og tankevekkende. Den tvinger oss til å holde fast ved to sannheter samtidig: at en alvorlig grense ble overskredet, og at kjærligheten likevel viste seg å være ekte og varig. Nettopp derfor fortsetter vi å tenke lenge etter at rulleteksten har sluttet.
Originaltittel: Det er meg du vil ha (I’m the One You Want)
Regi: Dag Johan Haugerud
Manus: Sonja Evang, basert på hennes egen tekst for Dramatikkfestivalen
Medvirkende: Andrea Bræin Hovig
Produksjonsår: 2014
Spilletid: 53 minutter
Sjanger: Drama
Jeg så filmen på Filmoteket.
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
