Når virkeligheten langsomt glipper – en psykose skildret innenfra med en sjelden troverdighet
Dag Johan Haugerud (f. 1964) er en av Norges mest interessante samtidsforfattere og filmskapere. Han debuterte som romanforfatter med «Noe med natur» i 1999, og har siden utgitt både romaner, noveller og essays. De senere årene har han kanskje vært aller mest kjent som filmskaper, med filmer som «Barn«, «Sex«, «Drømmer» og «Kjærlighet«. Enten han skriver eller lager film, er han opptatt av mennesker, relasjoner og de etiske spørsmålene som oppstår i helt vanlige liv. Han har en sjelden evne til å finne det store i det tilsynelatende hverdagslige.
Da «Den som er veldig sterk må også være veldig snill» utkom i 2001, fikk den en svært god mottakelse. Kritikerne fremhevet romanens originalitet, språklige presisjon og menneskelige innsikt, og flere beskrev den som både klok og humoristisk.
Jeg må imidlertid innrømme at ordet «humoristisk» overrasket meg da jeg oppdaget denne beskrivelsen hos Bokkilden. Kanskje finnes det en form for lavmælt eller absurd humor i teksten som andre lesere oppfatter tydeligere enn jeg gjorde. Selv opplevde jeg den aldri slik. Tvert imot satt jeg gjennom store deler av lesningen med en følelse av sorg. For meg er dette først og fremst en dypt alvorlig roman om et menneske som langsomt mister grepet om virkeligheten.
Romanens jeg-person er navnløs. Allerede fra de første sidene aner vi at noe er alvorlig galt, selv om han selv ikke gjør det. Diagnosen blir aldri uttalt. Ingen forklarer hva som skjer. I stedet får vi oppleve verden gjennom hans egne øyne. Det er nettopp dette som gjør romanen så fascinerende.
Virkeligheten forskyves gradvis. Telefonen virker ikke som de skal. Menneskers blikk får skjulte betydninger. Tilfeldigheter blir til mønstre. Vanlige samtaler oppfattes som hemmelige beskjeder. Alt henger sammen, men bare for ham. Som leser forstår vi lenge før hovedpersonen at tankene bygger på vrangforestillinger, men fordi vi hele tiden befinner oss inne i hans bevissthet, blir også vi trukket inn i den logikken han selv opplever som fullstendig overbevisende.
Haugerud skildrer denne utviklingen med stor psykologisk innsikt. Tankene går i repeterende sirkler. De samme bekymringene vender tilbake, de samme spørsmålene stilles om igjen og om igjen, og de samme hendelsene tolkes stadig på nye måter. Formen speiler sykdommen. Romanen går ikke rett frem, men beveger seg i stadig nye sirkler, slik også hovedpersonens tanker gjør.
Det som berørte meg aller mest, var likevel noe annet. Selv om sykdommen gradvis overtar hele virkelighetsoppfatningen hans, mister han aldri omsorgen for andre mennesker. Tvert imot. Han er dypt bekymret for søsteren, tenker hele tiden på moren og ønsker å beskytte dem begge. Han vil hjelpe, trøste og gjøre det rette. Problemet er ikke at han mangler kjærlighet. Problemet er at sykdommen gjør det umulig for ham å forstå verden slik den faktisk er. Dermed blir også omsorgen en del av vrangforestillingene. Det gjør romanen uvanlig rørende.
Jeg må innrømme at jeg enkelte ganger ble irritert på hovedpersonen. Flere ganger tok jeg meg i å tenke: «Nå må du da ta deg sammen!» Men samtidig innså jeg hvor urimelig den tanken egentlig er. Nettopp dette er jo psykisk sykdom. Den lar seg ikke overvinne ved viljestyrke. Man kan ikke bare skjerpe seg eller velge å tenke annerledes. Romanen minner oss om hvor lett det er å dømme mennesker som er alvorlig psykisk syke, og hvor vanskelig det er å forstå hva de faktisk opplever.
Språket er gjennomført og fint komponert. Haugerud forklarer lite og overlater mye til leseren. Han stoler på at vi selv klarer å legge sammen bitene, og nettopp derfor blir romanen så overbevisende. Formen følger innholdet hele veien. Den sirkulære tankestrømmen blir aldri en litterær effekt, men selve uttrykket for sykdommen. Romanen lar oss ikke bare observere en psykose utenfra. Den lar oss erfare hvordan verden kan fortone seg for den som lever midt i den.
Samtidig satt jeg igjen med ett savn. Jeg skulle gjerne visst mer om hvorfor hovedpersonen ble syk. Romanen gir ingen bakgrunnshistorie som kan forklare utviklingen. Kanskje er det et bevisst valg? En psykose trenger jo ikke ha sin årsak i en vanskelig oppvekst eller traumatiske opplevelser. Den kan også ha biologiske eller andre sammensatte årsaker. Likevel merket jeg at jeg lette etter en forklaring som aldri kom. For meg gjorde det likevel ikke romanen svakere.
Alle som har hatt et menneske med alvorlig psykisk sykdom tett innpå livet, vil trolig kjenne igjen noe av den maktesløsheten Haugerud skildrer. Familien ser hva som skjer, men når ikke inn. De forsøker å korrigere, berolige og hjelpe, mens den som er syk opplever verden gjennom en helt annen virkelighet. Romanen viser denne avstanden med stor varme og uten noen gang å gjøre hovedpersonen til et objekt.
«Den som er veldig sterk må også være veldig snill» er derfor langt mer enn en roman om psykose. Den handler om kjærlighet, omsorg og hvor skjør vår felles virkelighet egentlig er. Den viser hvor lett et menneskes verden kan forskyves, og hvor avgjørende tålmodighet og medmenneskelighet blir når det skjer.
Det er en roman som både gjorde sterkt inntrykk og ga meg større forståelse av hvordan en psykose kan oppleves fra innsiden. Det er en litterær prestasjon det står stor respekt av.
Avslutningsvis må nevnes at forfatteren har hentet tittelen fra Astrid Lindgrens bok «Känner du Pippi Långstrump«. Pippi uttaler setningen «den som er veldig sterk må også være veldig snill» til to tyver som vil stjele gullpengene hennes.
Utgitt: 2001
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Antall sider: 236
Jeg har lånt boka på biblioteket.
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
