Å bygge et liv, én avsats om gangen – en stillferdig og original fortelling om frykt, fellesskap og det å finne sin plass i livet.
Dag Johan Haugerud (f. 1964) har gjennom de siste tiårene markert seg som en av Norges mest betydningsfulle samtidskunstnere, både som forfatter, teaterregissør og filmskaper. De senere årene har han fått stor oppmerksomhet for filmene «Barn«, «Sex«, «Drømmer» og «Kjærlighet«, men han har samtidig bygget opp et betydelig litterært forfatterskap. Romanen «Sjelesorg» ble nominert til Nordisk råds litteraturpris, og gjennom både bøker og filmer har Haugerud utviklet et særegent kunstnerisk univers, preget av psykologisk innsikt, etiske problemstillinger og en dyp interesse for hvordan mennesker lever sammen.
«Noe med natur» var hans debutroman. Den kom ut i 1999 og er for lengst gått ut av salg. Selv fant jeg mitt eksemplar på biblioteket, nesten ved en tilfeldighet. Det er synd at boka ikke lenger er lett tilgjengelig.
Romanens navnløse jeg-forteller er ung og ny i arbeidslivet da han får jobb som stillasarbeider. Han flytter inn i et arbeidsmiljø som gradvis blir hele hans verden. Arbeidet er fysisk krevende og forutsetter en tillit mellom kollegene som bokstavelig talt kan være et spørsmål om liv og død.
Allerede tidlig i romanen får vi høre om to stillasarbeidere som med kort mellomrom har mistet livet etter fall fra stillaser. Døden er derfor aldri langt unna. Den er en del av arbeidsplassens virkelighet og ligger som et stille bakteppe gjennom hele fortellingen. Da jeg-fortelleren selv senere blir hengende utenfor stillaset etter et dramatisk arbeidsuhell, reddes han i siste øyeblikk av arbeidskameraten Jørn. Hadde Jørn reagert et sekund senere, ville også han ha mistet livet.
Selv om kroppen etter hvert leges, slipper opplevelsen aldri helt taket. Han vender tilbake til arbeidet, men frykten følger ham opp hver eneste stige og ut på hver eneste avsats. Angsten blir en usynlig følgesvenn som han må lære seg å leve med. Samtidig blir forholdet til arbeidskameratene enda viktigere. På et stillas kan ingen klare seg alene. Alle er avhengige av at de andre gjør jobben sin riktig. Tilliten mellom dem er ikke et ideal, men en nødvendighet.
På overflaten kan «Noe med natur» leses som en realistisk arbeidslivsroman. Haugerud skildrer arbeidsfellesskapet med stor varme og respekt. Han skriver usentimentalt om fysisk arbeid og om menn som uttrykker omsorg mer gjennom handling enn gjennom ord.
Likevel skjer det noe underveis. Gradvis løsriver romanen seg fra den konkrete arbeidsplassen og åpner for en mer symbolsk lesning. Stillaset synes aldri å bli ferdig. Arbeidet fortsetter, avsats etter avsats, etappe etter etappe, som om det ikke finnes noen avslutning. Arbeidslaget forblir det samme. Det er liten gjennomtrekk. Ingen ser egentlig ut til å forlate fellesskapet. Man sitter igjen med en følelse av at den eneste virkelige utgangen er døden.
Her begynte romanen å åpne seg for meg. Kanskje er stillaset ikke bare et stillas. Kanskje er det et bilde på selve livet.
Et stillas er en midlertidig konstruksjon. Det reises for at andre skal kunne bygge videre. Det krever balanse, samarbeid og tillit. Ett feiltrinn kan få katastrofale følger. Samtidig blir det aldri et mål i seg selv; det er alltid noe som skal videre, alltid en ny avsats som må bygges.
Slik blir stillaset et symbol på menneskelivet. Vi bygger videre på det andre har reist før oss. Vi støtter hverandre, bærer hverandre og er avhengige av hverandre. Ingen av oss blir værende for alltid, men arbeidet fortsetter. Nye mennesker kommer til, andre forsvinner. Fellesskapet består, selv om enkeltmenneskene gjør det ikke.
Denne symbolske dimensjonen blir stadig tydeligere mot slutten. Fanebæringen, folkemengdene og den tilsynelatende endeløse klatringen gjør at virkelighet og allegori glir over i hverandre. Romanen beveger seg bort fra det rent realistiske og over i noe eksistensielt, uten at Haugerud noen gang understreker overgangen. Han stoler på leseren.
Kanskje er det nettopp derfor romanen har fått tittelen «Noe med natur«. Etter min oppfatning handler den ikke først og fremst om naturen utenfor oss, men om menneskets natur. Om frykten som oppstår når vi konfronteres med vår egen dødelighet. Om behovet for tilhørighet. Om hvordan vi gradvis finner fotfeste i voksenlivet.
For «Noe med natur» er også en dannelsesroman. Fortelleren er på vei inn i voksenlivet. I begynnelsen kjenner han en sterk dragning hjemover. Hjemmet representerer trygghet, det kjente og det uforpliktende. Etter hvert som tiden går, løsner disse båndene nesten umerkelig. Arbeidet, ansvaret og erfaringene former ham. Han bygger ikke bare stillaser; han bygger et liv.
Det var denne delen av romanen som traff meg sterkest. Haugerud beskriver med stor presisjon hvordan det føles å stå på terskelen til voksenlivet. Den langsomme erkjennelsen av at livet ikke lenger ligger foran deg som en mulighet, men er noe du selv må skape.
Språket er nøkternt, presist og uten store følelsesutbrudd. Haugerud forklarer lite. Han lar situasjonene tale for seg selv og overlater mye av arbeidet til leseren. Dialogene virker hverdagslige, men rommer ofte langt mer enn det som blir sagt direkte. Det er en roman som krever tålmodighet. Til gjengjeld vokser den under lesningen.
Jeg må innrømme at jeg hadde et litt ambivalent forhold til «Noe med natur«. Enkelte partier opplevde jeg som langsomme, og det tok tid før jeg forsto hvilken retning romanen egentlig beveget seg i. Men nettopp derfor ble leseopplevelsen også rikere. Jo lenger jeg kom, desto tydeligere ble det at den konkrete fortellingen om stillasarbeiderne åpnet seg mot noe langt større.
Dette er ingen roman som roper høyt. Den argumenterer ikke for sin egen betydning. Den bare står der, stillferdig og insisterende, og lar leseren oppdage lagene i sitt eget tempo. Den er heller ikke feilfri. Men den er usedvanlig original.
I ettertid sitter jeg igjen med følelsen av å ha lest en bok som ikke ligner særlig mye annet i norsk samtidslitteratur. Samtidig er det fascinerende å se hvor mange av motivene som senere skulle prege Dag Johan Haugeruds bøker og filmer, allerede finnes her. Interessen for mennesker i overgangsfaser, de små etiske valgene, tilliten til leseren og troen på at det vesentligste ofte ligger i det som ikke blir sagt.
«Noe med natur» er en debutroman som fortjener langt flere lesere enn den har fått. Kanskje er den vanskelig å få tak i. Men skulle du komme over et eksemplar på et bibliotek eller i en bruktbokhandel, vil jeg absolutt anbefale å gripe sjansen. Noen bøker blir faktisk mer interessante med årene. Denne er absolutt en av dem.
Utgitt: 1999
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Antall sider: 214
Jeg har lånt boka på biblioteket.
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
