Anmeldelse av «Lyset fra sjokoladefabrikken» regissert av Dag Johan Haugerud (2020)

Skyld, vennskap og de samtalene som former et liv

Dag Johan Haugerud (f. 1964) har de siste årene befestet sin posisjon som en av Norges mest interessante filmskapere. Filmene hans er dialogdrevne, intelligente og dypt menneskelige. Han er mindre opptatt av spektakulære hendelser enn av hvordan mennesker forsøker å forstå seg selv og hverandre gjennom samtaler. Det er filmer som ikke gir enkle svar, men som åpner rom for refleksjon.

På bloggen har jeg tidligere skrevet om «Barn» (2019), «Som du ser meg» (2012), kortfilmen «Trøbbel» (2006) og «Sex» (2024). Selv om historiene er forskjellige, kjenner man igjen Haugeruds særegne filmspråk. Han vender stadig tilbake til de etiske dilemmaene som oppstår i helt vanlige menneskers liv, og til hvordan vi mennesker forsøker å skape mening gjennom ordene vi setter på erfaringene våre. «Lyset fra sjokoladefabrikken» føyer seg naturlig inn i dette universet.

I denne novellefilmen skal en gruppe venninner skrive og øve inn en sang til bryllupet til en av dem. Vi følger dem to og to gjennom en rekke samtaler som utspiller seg på ulike steder og til forskjellige tider. Det som begynner som en ganske hverdagslig oppgave, utvikler seg gradvis til en serie fortrolige møter der kvinnene deler bekymringer, minner, ambisjoner og skyldfølelse. Samtalene griper inn i hverandre, og uten at man egentlig merker det, vokser det frem et sammensatt bilde av mennesker som befinner seg på ulike steder i livet, men som strever med mange av de samme spørsmålene.

Den historien som gjør sterkest inntrykk er likevel fortellingen om Ingrid. Hun er skilt og deler omsorgen for den fem år gamle datteren med eksmannen. Jobben som eiendomsmegler krever stadig mer av henne, og hun lever med en nærmest konstant dårlig samvittighet. Ikke sjelden henter hun datteren hos faren, bare for å levere henne videre til en barnevakt fordi jobben igjen må prioriteres. Hun elsker datteren høyt, men kjenner samtidig på følelsen av aldri å strekke til.

Den virkelige tyngden i filmen oppstår da hun forteller venninnene om morens død. Hun er overbevist om at hun på et vis har skyld i den. Først tok hun moren med ut i akebakken en kald vinterdag. Senere samme dag brakk datteren armen, og de måtte på legevakten. Moren ønsket å vente i bilen mens de gikk inn. Ventetiden ble lang, og noen uker senere døde hun av lungebetennelse. Rasjonelt vet Ingrid at årsakssammenhengene neppe er så enkle. Likevel slipper ikke skyldfølelsen taket. Hun sier rett ut at hun føler at hun egentlig tok livet av moren.

Det mest interessante er kanskje ikke selve historien, men hvordan den blir møtt. Hun betror seg til flere mennesker, og reaksjonene er vidt forskjellige. Noen forsøker å trøste henne og avvise skyldfølelsen. Andre resonnerer seg frem til at hun kanskje faktisk har et ansvar. Paradoksalt nok blir hun irritert både når mennesker frikjenner henne uten videre, og når noen gir uttrykk for at de forstår hvorfor hun føler skyld. Haugerud viser hvor lite logisk skyldfølelse egentlig er. Den lar seg verken bekrefte eller avvise med rasjonelle argumenter.

De øvrige kvinnene får mindre plass, men de er langt fra statister i historien. En arbeider med en doktoravhandling om film og strever med å formulere tankene sine. Inntrykket vi sitter igjen med er at hun nærmest er utbrent. En annen forbereder et foredrag om Maurice Ravel, der refleksjonene omkring musikken gradvis glir over i mer personlige spørsmål. Ingen av disse historiene dominerer filmen, men de utvider perspektivet. Samtalene handler ikke bare om skyld, men også om kunst, arbeid, foreldrerollen, kjærlighet og ønsket om å leve et liv som oppleves meningsfylt.

Det fascinerende er hvordan Haugerud lar filmen bevege seg nesten umerkelig fra den ene samtalen til den neste. Det finnes ingen tradisjonell hovedhandling som driver alt fremover. I stedet er det møtene mellom menneskene som utgjør filmens egentlige dramatikk. Hver samtale kaster nytt lys over den forrige, og gradvis vokser det frem et større bilde av hvordan livene deres henger sammen.

Dialogene er etter min mening noe av det beste Haugerud har skrevet. De oppleves fullstendig naturlige. Personene snakker slik mennesker faktisk snakker. De avbryter hverandre, leter etter ordene, skifter retning underveis og prøver ut tanker mens de snakker. Ingenting virker konstruert eller skrevet for å formidle et bestemt budskap. Tvert imot får man følelsen av å overhøre virkelige mennesker.

Skuespillerne bidrar også sterkt til dette inntrykket. Flere av ansiktene vil være kjent for dem som har fulgt Haugeruds filmer gjennom årene. Ensemblet spiller med en imponerende naturlighet, og samspillet mellom dem gjør at filmen får en nesten dokumentarisk kvalitet.

Jeg likte godt måten Haugerud har bygget opp filmen på. Den består av en rekke samtaler mellom ulike mennesker, men føles aldri oppstykket. Tvert imot henger historiene tett sammen. Når én person setter ord på en erfaring, fortsetter en annen samtalen fra et nytt ståsted. Slik blir filmen en undersøkelse av noen av de spørsmålene de fleste av oss før eller siden må forholde oss til: skyld, ansvar, foreldreskap, kjærlighet og hvordan vi forsøker å forstå våre egne valg.

Haugerud har dessuten en sjelden tillit til publikum. Han lar menneskene snakke ferdig. Han er ikke redd for pauser, stillhet eller lange samtaler uten tydelige poenger. Kameraet lytter like mye som det observerer. Det er nettopp denne tålmodigheten som gjør at dialogene får en troverdighet få andre norske filmskapere er i nærheten av.

Jeg likte «Lyset fra sjokoladefabrikken» svært godt. Den bekrefter inntrykket av Dag Johan Haugerud som en filmskaper med en helt egen evne til å gjøre vanlige samtaler til stor film. Han viser at de mest dramatiske hendelsene ikke nødvendigvis er dem vi ser, men dem som utspiller seg i menneskers tanker lenge etter at noe har skjedd. Det er en lavmælt film på overflaten, men den rommer et helt univers av følelser og etiske spørsmål. Og den minner oss om hvor sterkt et menneske kan preges av de historiene det forteller seg selv.

Regi og manus: Dag Johan Haugerud
Land: Norge
År: 2020
Sjanger: Novellefilm / drama
Spilletid: ca. 40 minutter
Medvirkende: Andrea Bræin Hovig (Ingrid, eiendomsmegleren som bærer på skyldfølelsen etter morens død), Henriette Steenstrup (Maria, komponisten som har sagt ja til å skrive bryllupssangen og samtidig arbeider med et foredrag om Maurice Rave), Birgitte Larsen (Stine, som jobber med doktoravhandlingen), Andrine Sæther (Aslaug, tidligere advokat) og Liv Glaser (spiller seg selv, pianisten Liv Glaser, i scenene der Maria arbeider med foredraget om Ravel)
Kan strømmes: NRK TV