Anmeldelse av «Som du ser meg» regissert av Dag Johan Haugerud (2012)

Om integritet, misforståelser og vanskelige valg

Dag Johan Haugerud (f. 1964) har i løpet av de siste årene befestet sin posisjon som en av Norges mest interessante filmskapere. Før han begynte å lage film, arbeidet han som bibliotekar og debuterte som romanforfatter. Kanskje er det nettopp den litterære bakgrunnen som gjør filmene hans så særegne? Han er mindre opptatt av ytre dramatikk enn av språk, relasjoner og de små forskyvningene som oppstår mellom mennesker når ord misforstås eller intensjoner tolkes forskjellig.

Etter å ha sett «Barn» var jeg spent på å gå tilbake til debutspillefilmen hans «Som du ser meg«. Det viste seg raskt at mye av det jeg satte pris på i «Barn» allerede var på plass. Haugerud er usedvanlig god til å skrive dialoger som føles ekte. Han er opptatt av det som skjer mellom mennesker, av misforståelser, usikkerhet og de små øyeblikkene der vi plutselig ser en situasjon fra et helt annet perspektiv. Det gjør filmene hans både tankevekkende og svært menneskelige.

«Som du ser meg» er bygd opp av tre tilsynelatende uavhengige historier. De bindes sammen av en enkel rammefortelling. Utenfor boligblokka der de bor oppdager flere av beboerne at bildekkene deres er punktert. En av naboene, som fortsatt har en kjørbar bil, tilbyr seg å kjøre dem dit de skal. Deretter følger vi tre forskjellige mennesker gjennom hver sin fortelling.

Den første historien handler om en erfaren sykepleier (spilt av Laila Goody) som er på vei til et møte på arbeidsplassen. Hun har veiledet en sykepleierstudent over lengre tid og har kommet til at studenten ikke holder et faglig forsvarlig nivå. Særlig reagerer hun på mangelfull hygiene under stell av pasienter, noe hun opplever som alvorlig. Studenten på sin side mener kritikken kommer sent og uklart. Hun opplever at veilederen ikke har vært tydelig nok, og reagerer dessuten på at hun veksler mellom norsk og engelsk i samtalene. Konflikten handler derfor om langt mer enn håndhygiene. Den dreier seg om kommunikasjon, ansvar og hvor vanskelig det kan være å gi ærlige tilbakemeldinger til et annet menneske. Veilederen ønsker å gjøre det riktige, men gruer seg til konfrontasjonen og tviler hele tiden på om hun selv kunne ha håndtert situasjonen annerledes.

Den andre historien følger en litterær oversetter (spilt av Ragnhild Hilt) som har bygget sin yrkesstolthet på å oversette kvalitetslitteratur. Forleggeren (spilt av Andrea Bræin Hovig) ønsker imidlertid at hun skal påta seg en bok hun oppfatter som kommersiell og litterært svak. Samtalene mellom de to utvikler seg til en fascinerende maktkamp, der presset kommer i små doser. Forleggeren appellerer vekselvis til lojalitet, økonomi og profesjonell plikt, samtidig som hun bruker subtile hersketeknikker for å få oversetteren dit hun vil. Det handler ikke først og fremst om én bok, men om integritet. Hvor mye kan man kompromisse med sine egne idealer før man slutter å kjenne seg igjen i arbeidet sitt? Det hele topper seg da andre profesjonelle i bransjen reagerer på at hun oversatt en slik roman, hun som er en så dedikert oversetter at hun selv velger hva hun ønsker å oversette …

Den tredje fortellingen er kanskje den mest stillferdige, men også den som gjorde sterkest inntrykk på meg. En mor (spilt av Anne Marit Jacobsen) og hennes voksne datter (spilt av Henriette Steenstrup) besøker den avdøde ektemannens velstående søster. Familien har arvet en betydelig formue, og ønsker å gi en million kroner til enken. Gaven er oppriktig ment, men den reiser en rekke spørsmål. Kan man uten videre ta imot en så stor pengesum? Vil en slik gave alltid skape en ubalanse mellom giver og mottaker? Og hvor går grensen mellom generøsitet og ydmykelse? Kontrasten mellom mennesker som aldri har hatt særlig god råd og mennesker som har langt mer enn de trenger, gjør dialogene både varme, smertefulle og ubehagelige på én gang.

Ved første øyekast kan de tre historiene virke nokså forskjellige. Men etter hvert blir det tydelig hva de har til felles. Alle handler om mennesker som forsøker å gjøre det rette, samtidig som de strever med å forstå hverandre. Konfliktene oppstår ikke fordi noen er onde eller handler i ond tro. De oppstår fordi mennesker tolker den samme situasjonen forskjellig. Ingen av partene sitter med hele sannheten.

Denne tanken understrekes av filmens rammefortelling. Mellom historiene vender vi tilbake til en forfatter (spilt av Andrine Sæter) som sitter i et lydstudio og leser inn sin egen bok. Det er hennes fortellinger vi har sett utspille seg. Grepet gir filmen et litterært preg og minner oss om at enhver historie alltid er et forsøk på å forstå mennesker, ikke å avsi dom over dem.

Det er først og fremst dialogene som gjør «Som du ser meg» til en så god film. Haugerud skriver samtaler som føles helt autentiske. Menneskene snakker forbi hverandre, misforstår hverandre, nøler, trekker ordene tilbake og forsøker på nytt. Det er i disse nyansene filmens egentlige dramatikk ligger. Konfliktene blir aldri redusert til enkle motsetninger mellom rett og galt. Tvert imot opplever vi gradvis at alle har gode grunner for sine handlinger, samtidig som ingen slipper helt unna kritiske spørsmål.

Det er en krevende form for historiefortelling. Filmen tilbyr ingen enkle svar og ingen klare helter eller skurker. Til gjengjeld inviterer den oss til å se verden fra flere ståsteder samtidig. Nettopp derfor blir den sittende i tankene lenge etter at rulleteksten er over.

Avslutningsvis må også ekstramaterialet på DVD-utgivelsen trekkes frem. Her finnes blant annet et lengre intervju med Dag Johan Haugerud, der han forteller om arbeidet med filmen, hvordan de tre historiene ble til, og hvilke tanker han har om menneskelige relasjoner og kommunikasjon. Intervjuet gir et interessant innblikk i regissørens arbeidsmåte og tilfører filmen enda et lag. For den som ønsker å forstå Haugeruds kunstnerskap bedre, er dette vel verdt å få med seg.

Regi og manus: Dag Johan Haugerud
Land: Norge
År: 2012
Spilletid: 1 time 56 minutter
Sjanger: Drama
Medvirkende: Ane Dahl Torp, Laila Goody, Andrea Bræin Hovig, Ragnhild Hilt, Jan Gunnar Røise, Anne Marit Jacobsen, Andrine Sæter, Henriette Steenstrup m.fl.

Priser: Filmen vant Amandaprisen for beste norske kinofilm i 2013. Den mottok også flere internasjonale festivalpriser og befestet Dag Johan Haugeruds posisjon som en av de mest originale norske filmskaperne.

Jeg har lånt filmen på biblioteket.