Anmeldelse av «Barn» regissert av Dag Johan Haugerud (2019)

Når sorgen krever en skyldig

Dag Johan Haugerud (f. 1964) har for lengst etablert seg som en av Norges mest interessante filmskapere. Gjennom filmer som «Som du ser meg» (2012) og «Barn» (2019), og senere den prisbelønte trilogien «Sex» (2024), «Kjærlighet» (2024) og «Drømmer» (2024 – vant Gullbjørnen i 2025), har han utviklet et filmspråk som er helt unikt. Han er lite opptatt av de store dramatiske effektene. I stedet lar han mennesker snakke sammen. Gjennom samtalene avdekkes lag på lag av motiver, tvil, skyld og selvbedrag. Resultatet er filmer som krever tålmodighet av publikum, men som til gjengjeld setter tankene i sving lenge etter at de er slutt.

«Barn» hadde premiere i 2019 og ble en av årets store norske filmsuksesser. Filmen mottok Nordisk råds filmpris og høstet en rekke Amanda-priser, blant annet for beste film, beste regi og beste manus. Det er lett å forstå hvorfor. Filmene hans har så mange lag og er svært komplekse, og dialogene er helt fantastiske!

Historien begynner med en ulykke. Under en fotballkamp i skolegården havner den tretten år gamle Lykke (også kalt Natalie) i konflikt med klassekameraten Jamie. Hun dytter ham, han faller, og kort tid senere dør han av skadene.

Jamie er sønn av en profilert FrP-politiker. Lykke er datter av en Arbeiderparti-politiker. At familiene tilhører hver sin side av norsk politikk, gir historien en ekstra dimensjon, men Haugerud gjør klokt i aldri å la filmen utvikle seg til en politisk fortelling. Dette handler om mennesker, ikke partiprogrammer.

Det viser seg snart at tragedien får ringvirkninger langt utover de to familiene.

Rektor Liv lever i et hemmelig kjærlighetsforhold med Jamies far. Ingen kjenner til forholdet, og plutselig blir hun stående midt i en umulig dobbeltrolle, både som skoleleder og som en del av den sørgende familien.

Samtidig kommer det frem at rektorens bror, Anders, som er lærer ved skolen, egentlig skulle hatt inspeksjon på fotballbanen da ulykken skjedde. Han var imidlertid ikke der. Også dette holdes skjult, og etter hvert vokser spørsmålet om ansvar seg større og større.

Jamies far klarer ikke å slå seg til ro med at ingen kan straffes. Lykke er under den kriminelle lavalderen. Juridisk finnes det ingen gjerningsperson. Men sorgen lar seg ikke stoppe av lovverket. Det er her filmen virkelig begynner. For «Barn» handler egentlig ikke om ulykken. Den handler om alt som skjer etterpå. Om voksne mennesker som forsøker å leve videre med noe de ikke kan gjøre om. Om behovet for å finne en skyldig, selv når virkeligheten nekter å tilby en.

Det mest fascinerende er hvordan Haugerud hele tiden lar perspektivene forskyve seg. Ingen av rollefigurene blir stående som helter eller skurker. Alle bærer på noe. Alle forsøker å beskytte noen. Og alle tar valg som kan forstås, uten nødvendigvis å forsvares.

Som jurist opplevde jeg dette som noe av filmens største styrke. Den viser hvor stor avstand det kan være mellom juridisk og moralsk ansvar. Lykke kan ikke straffes. Likevel må hun leve med konsekvensene av det som skjedde. Anders har kanskje ikke brutt noen straffebestemmelse ved å ikke å være tilstede under noen kritiske minutter av inspeksjonen, men spørsmålet om hans moralske ansvar slipper verken ham eller oss. Haugerud minner oss om at livet sjelden lar seg dele inn i skyldig og uskyldig.

Filmen stiller også spørsmål ved hvordan vi mennesker reagerer når katastrofen rammer. Hvor raskt begynner vi å lete etter forklaringer? Hvor sterkt er behovet for å plassere ansvar hos ett menneske, selv når tragedien skyldes en kjede av tilfeldigheter? Det finnes ingen enkle svar. Det er nettopp derfor filmen gjør så sterkt inntrykk.

Skuespillerensemblet er usedvanlig godt. Henriette Steenstrup gjør en av sine fineste roller som rektor Liv. Hun formidler med små virkemidler et menneske som forsøker å holde fast ved både profesjonelle og private lojaliteter samtidig som grunnen forsvinner under henne. Thorbjørn Harr er like overbevisende som Jamies far. Han spiller ut sorgen uten store utbrudd. Under den kontrollerte overflaten ligger desperasjonen etter å finne en mening i noe som ikke gir mening. Harr gjør ham aldri endimensjonal. Vi forstår ham, også når vi ikke er enige med ham. Jan Gunnar Røise er lavmælt og troverdig som læreren Anders, mens Andrea Bræin Hovig, Hans Olav Brenner og Anne Marit Jacobsen gir filmen ytterligere tyngde. Midt blant de erfarne skuespillerne imponerer Ella Øverbye stort som Lykke. Hun spiller et barn som knapt selv forstår hva som har skjedd, og nettopp derfor blir rollen så overbevisende.

Det jeg sitter igjen med etter å ha sett «Barn«, er først og fremst en dyp respekt for Haugeruds tillit til publikum. Han forsøker aldri å fortelle oss hva vi skal mene. Han tilbyr ingen enkle løsninger og ingen avsluttende fasit. I stedet inviterer han oss inn i et etisk landskap der skyld, ansvar, kjærlighet og sorg stadig skifter form avhengig av hvem som betrakter dem. Det er sjelden norsk film er så klok, så menneskelig og så full av tillit til at publikum kan tenke selv.

«Barn» er ikke bare et sterkt familiedrama. Det er en av de mest innsiktsfulle norske filmene som er laget om hvor komplisert mennesker kan være når livet plutselig går i stykker.

Internasjonal tittel: Beware of Children
Produksjonsland: Norge
Premiere: 2019
Regi og manus: Dag Johan Haugerud
Distribusjon: Arthaus
Sjanger: Drama
Spilletid: 2 timer og 37 minutter
Medvirkende (utvalg): Henriette Steenstrup (Liv), Jan Gunnar Røise (Anders), Ella Øverbye (Lykke), Thorbjørn Harr (Per Erik), Andrea Bræin Hovig (Eva), Hans Olav Brenner (Sigurd), Anne Marit Jacobsen (Torunn) m.fl.

Jeg har lånt filmen på biblioteket.