Anmeldelse av «Sementhagen» av Ian McEwan (1978)

En familie i oppløsning

Ian McEwan (f. 1948) er en av Storbritannias mest markante samtidsforfattere, kjent for sine psykologisk intense og ofte kontroversielle romaner. Han debuterte i 1975 med novellesamlingen «First Love, Last Rites«, som ga ham kallenavnet «Ian Macabre» på grunn av de mørke og til dels sjokkerende fortellingene. Med debutromanen «The Cement Garden» (1978, norsk oversettelse 1980 – «Sementhagen«) befestet han sitt rykte som en forfatter som ikke skyr de tabubelagte sidene ved menneskelivet. Romanen vakte både begeistring og forargelse, og har siden fått status som en moderne klassiker innen britisk samtidslitteratur.

Romanen fortelles i jeg-form av tenåringen Jack, som bor sammen med søsknene sine – Julie, Sue og den yngste, Tom – i en forstad i England. Familien rammes først av farens plutselige død, og kort tid etter også av morens sykdom og bortgang. Barna står dermed alene tilbake, og frykten for å bli skilt fra hverandre og sendt i fosterhjem driver dem til å ta et drastisk valg: de skjuler at moren er død.

De bestemmer seg for å bevare hemmeligheten for enhver pris. Men et slikt valg har en pris i seg selv. Barna trekkes inn i en isolert tilværelse der normaliteten gradvis smuldrer opp, og grensene mellom fantasi og virkelighet, lek og alvor, begynner å viskes ut.

Jack beskriver hvordan apatien stadig truer med å ta over, og hvordan dynamikken mellom søsknene endres etter hvert som de lever uten voksne rammer. Den eldste søsteren Julie blir på mange måter familiens midlertidige leder, men hennes nye forhold til en gutt utenfor familien blir både en forbindelse til omverdenen og en trussel mot hemmeligheten de har sverget å holde.

Romanen er mørk, intens og sjokkerende – og nettopp derfor uhyre fengslende.

«Sementhagen» er et ubehagelig, men dypt fascinerende portrett av en familie i oppløsning. McEwan utforsker hvordan barn og ungdom håndterer ekstreme situasjoner når de overlates til seg selv. Resultatet er en roman som balanserer mellom sosialrealisme og psykologisk thriller, ispedd en makaber underton

Et sentralt tema er hvordan isolasjon og hemmelighold kan fordreie relasjoner. Søsknene forsøker å skape en slags normalitet, men i fraværet av voksne normer utvikler de nye, urovekkende dynamikker. McEwan skildrer dette uten å dømme, men med en nøktern, nesten klinisk presisjon.

Romanen kan også leses som en allegori over samfunnet: når de etablerte strukturene bryter sammen, trer primitive krefter frem. Familien i «Sementhagen» blir et lukket mikrokosmos, et eksperiment i overlevelse som viser hvordan grenser flyttes når ingen lenger vokter dem.

Språket er enkelt, men likevel ladet med symbolikk. Selve sementhagen – et halvferdig prosjekt som faren etterlot seg – fungerer som et bilde på både stagnasjon og forsøket på å bevare noe uforgjengelig i en verden som faller fra hverandre.

«Sementhagen» er en mørk, intens og urovekkende roman som setter seg fast hos oss lesere. Den viser tidlig McEwans evne til å utforske tabuer og menneskelig sårbarhet med en presis og medrivende fortellerstemme. Boken er både sjokkerende og vakker, og forsterker inntrykket av at Ian McEwan er en forfatter som utfordrer oss til å se på sider av menneskelivet vi helst ville snudd oss bort fra, men som vi likevel ikke kan la være å lese om.

Utgitt: 1978
Oversatt til norsk: 1980
Originaltittel: The cement garden
Oversatt av: Inger Gjelsvik
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 141