Anmeldelse av «Hjelp fra fremmede» av Ian McEwan (1981)

Uhyggestemning til siste side

Ian McEwan (f. 1948) har gjennom flere tiår befestet sin posisjon som en av Storbritannias viktigste forfattere. Etter de mørke og kontroversielle novellesamlingene på 1970-tallet ble han raskt kjent som «Ian Macabre» – en forfatter som ikke var redd for å utforske de skyggefulle sidene av menneskelig erfaring. Hans tidlige romaner, som «Sementhagen» (1978) og «Hjelp fra fremmede» (1981), bygger videre på denne tradisjonen. De er preget av en klaustrofobisk stemning og en underliggende uhygge, der tilsynelatende hverdagslige situasjoner gradvis utvikler seg i urovekkende retning. McEwan skulle senere utvikle en mer realistisk og politisk orientert stil, men hans evne til å bygge psykologisk spenning ble etablert nettopp i disse tidlige verkene.

Colin og Mary, et britisk par som har vært sammen i syv år, tilbringer ferien i en anonym europeisk by. Byens navn nevnes aldri, men alle signalene peker mot Venezia, med sine kanaler, broer og trange smug. Forholdet deres er preget av trygghet mer enn lidenskap, og feriedagene flyter sammen i en repetitiv leting etter restauranter og små opplevelser.

En kveld går de seg bort i byens labyrintiske gater og møter Robert, en karismatisk, men foruroligende mann. Han introduserer dem for sin kone Caroline, som fremstår svak og underdanig. Til å begynne med virker møtet tilfeldig, men snart trekkes Colin og Mary inn i et stadig mer urovekkende nett av gjestfrihet, manipulasjon og kontroll.

McEwan bygger langsomt opp stemningen. Til å begynne med er det bare små antydninger – en tone i samtalen, et blikk, en historie Robert forteller – som gir leseren en følelse av at noe ikke stemmer. Etter hvert blir uroen stadig mer påtrengende. Spørsmålene tårner seg opp: Hvem er egentlig Robert og Caroline? Hva er motivene deres? Og hvorfor lar Colin og Mary seg fascinere – og til slutt dominere – av disse fremmede?

«Hjelp fra fremmede» er en mesterlig studie i psykologisk spenning. McEwan viser hvordan feriens bekymringsløse atmosfære kan være en illusjon, og hvordan det ukjente kan skjule både attraksjon og fare. Den anonyme byen – tydelig Venezia – fungerer som en karakter i seg selv: vakker, forførende, men også uoversiktlig og truende.

Romanen kan leses som en allegori over makt og avhengighet i menneskelige relasjoner. Robert og Caroline representerer en destruktiv symbiose, der vold, underkastelse og kontroll er vevd inn i kjærligheten. Colin og Mary, på sin side, står for et mer konvensjonelt forhold, men også et preget av stagnasjon. Møtet mellom de to parene blir dermed en kollisjon mellom trygghet og fare, mellom normalitet og pervertert intimitet.

Språklig er romanen knapp og presis, men med en dirrende undertone som gradvis bygger opp en følelse av uunngåelig katastrofe. Det er lett å forstå hvorfor mange kritikere har pekt på McEwans slektskap med forfattere som Roald Dahl og Patricia Highsmith, som også behersker kunsten å la det urovekkende vokse frem under overflaten av det hverdagslige.

«Hjelp fra fremmede» stiller også spørsmål ved menneskelig passivitet. Hvorfor trekker vi ikke oss unna når vi aner at noe er galt? Hvorfor blir vi stående når faresignalene blinker? McEwan antyder at fascinasjonen for det fremmede og det farlige kan være sterkere enn fornuften, det vil si en kraft som driver mennesker inn i situasjoner de ikke kan kontrollere.

«Hjelp fra fremmede» er en roman som både forfører og foruroliger. Den er kort, men intens, og etterlater oss lesere med en ubehagelig følelse av at trygghet kan snu til fare på et øyeblikk. McEwan viser her sitt talent for å kombinere psykologisk innsikt med litterær eleganse. Dette er en bok som sitter i kroppen lenge etter siste side er vendt.

Utgitt: 1981
Oversatt til norsk: 1982
Originaltittel: The Comfort of Strangers
Oversatt: Geir Uthaug
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 163