Anmeldelse av «Eg elska ho» av Anna Gavalda (2002)

Anna Gavalda har en egen evne til å skrive om de store følelsene uten store ord. «Eg elska ho» (originaltittel «Je l’aimais«) er et godt eksempel på nettopp det: en stillferdig, konsentrert roman om kjærlighet, tap og de livsvalgene som aldri lar seg gjøre om. Boka ble utgitt i Frankrike i 2002, og foreligger også som lydbok, innspilt i 2008, på Lydbokforlaget. Den norske oversettelsen er ved Tove Bakke, og lydboka har en spilletid på 4 timer og 20 minutter. Opplesningen ved Ingrid Bolsø Berdal er etter min mening helt avgjørende for hvor sterkt teksten treffer.

Utgangspunktet er brutalt, men nøkternt fortalt. En kvinne blir forlatt av mannen hun har bygget hele sitt voksne liv rundt. Hun står igjen med barna og med følelsen av å være «kassert». I kjølvannet av bruddet inviteres hun og barna til svigerfaren, en mann hun aldri egentlig har kommet ordentlig inn på. Det er et uventet og sårbart møte, preget av stillhet, høflighet og undertrykte følelser.

Under oppholdet begynner svigerfaren å fortelle sin egen historie. Han bærer på en kjærlighet han aldri realiserte fullt ut. I motsetning til sønnen forlot han ikke familien for den kvinnen han elsket, men valgte å bli, med alle de omkostningene det innebar, både for ham selv og for dem rundt ham. Sakte, nesten umerkelig, åpner han et rom der svigerdatteren kan speile sin egen smerte i hans erfaringer. Det er ikke trøst i tradisjonell forstand han tilbyr henne, men en form for forståelse: en erkjennelse av at ingen valg er uten tap.

Det som gjorde sterkest inntrykk på meg, er hvordan Gavalda lar denne samtalen mellom to mennesker som begge har mistet noe vesentlig, bære hele romanen. Her er ingen store dramatiske hendelser, ingen brå vendinger. Alt skjer i det sagte, i det antydede. Det er en bok om å lære seg å leve videre med det livet ble, ikke det man hadde håpet på.

Jeg opplevde «Eg elska ho» som en bok som modnes mens man leser eller lytter. Først virker den nesten for enkel, for stillestående. Men så sniker den seg inn, og blir værende. Svigerfaren fremstår ikke som en moralist eller en som sitter på fasiten, men som et menneske som har levd lenge nok til å vite at kjærlighet også kan være noe man bærer alene.

Som lydbok er dette en nydelig opplevelse. Ingrid Bolsø Berdal leser med en ro og en varme som gir teksten akkurat den tyngden den trenger, uten å legge noe på. Hun lar stillhetene få plass, og det kler denne romanen. For meg var dette en bok som fungerte spesielt godt i dette formatet. Det var som om stemmen gjorde det lettere å ta imot både sorgen og forsoningen.

At boka er filmatisert, er ikke vanskelig å forstå. Historien er konsentrert, dialogbåren og emosjonelt sterk. Men for meg er det teksten – og lydboka – som sitter igjen. «Eg elska ho» er en roman om å bli forlatt, men også om å bli hjulpet videre, av et annet menneskes ærlighet og livserfaring.

Terningkast: 5. En stille, vakker og moden bok om kjærlighetens pris.

Utgitt i Frankrike: 2002
Lydboka er innspilt: 2008
Originaltittel: Je l’amais
Oversatt: Tove Bakke
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 4 t 20 min.