Mat som kjærlighetens språk

Den singaporske regissøren Eric Khoo (f. 1965) er en av de mest anerkjente filmskaperne fra Sørøst-Asia. Gjennom flere tiår har han laget filmer som kretser rundt familie, minner, identitet og menneskelige relasjoner, ofte fortalt med stor varme og stillferdig følsomhet. I «Ramen Shop» (2018), også kjent under tittelen «Ramen Teh«, lar han maten bli bindeleddet mellom to kulturer, to familier og en smertefull fortid.

Masato er en ung ramen-kokk som har vokst opp i Japan sammen med faren. Moren døde da han var liten, og han vet lite om hennes bakgrunn. Etter farens død finner han morens dagbok blant farens etterlatenskaper. Problemet er bare at den er skrevet på mandarin, et språk han ikke forstår.

Dagboka blir starten på en reise til Singapore, landet moren kom fra. Der får han den oversatt og oppdager at moren ønsket å gi ham noe som skulle leve videre etter henne. Dagboka inneholder oppskrifter på tradisjonelle retter og minner knyttet til maten hun vokste opp med. Samtidig oppsøker Masato morsfamilien, men mens han blir godt mottatt av morens bror og hans familie, blir møtet med bestemoren langt fra hjertelig. Hun nekter å ta imot ham, og gradvis avdekkes den gamle familiehemmeligheten som splittet familien mange år tidligere. Spørsmålet blir om det er mulig å lege gamle sår, og om kjærlighet og mat kan åpne en dør ingen har klart å åpne tidligere.

Historien er egentlig ganske enkel, og noen vil kanskje oppfatte den som litt forutsigbar. Likevel opplevde jeg filmen som overraskende sterk. Den traff meg følelsesmessig på en måte jeg ikke helt hadde ventet. Noe av forklaringen ligger i hovedrolleinnehaveren, Takumi Saitoh, som spiller Masato med en sjelden blanding av stillhet, sårbarhet og varme. Han trenger ikke mange ord for å formidle lengselen etter å forstå hvem han er og hvor han hører til.

Like viktig er måten Eric Khoo forteller historien på. Kameraet hviler lenge på ansikter, bevegelser og ikke minst maten. Tilberedningen av ramen, bak kut teh og andre tradisjonelle retter filmes med en nærhet som gjør at maten nesten blir hovedfortellingen. De dampende bollene, de nøye utvalgte råvarene og de langsomme arbeidsprosessene formidler omsorg, tradisjon og kjærlighet. Hos denne familien er mat langt mer enn næring. Den er identitet, historie og et språk som kan uttrykke følelser når menneskene selv ikke finner ordene.

Jeg satt igjen med en følelse av at kjærligheten til maten nærmest er selve meningen med livet for menneskene vi møter. Måltidene binder generasjoner sammen, bevarer minnene om dem som er borte og gir håp om forsoning mellom dem som fortsatt lever.

«Ramen Shop» er kanskje ingen stor film i dramatisk forstand. Den rommer ingen spektakulære vendepunkter og ingen kompliserte fortellergrep. Men den har en varme og en menneskelighet som gjorde sterkt inntrykk på meg. Det er en lavmælt, vakker og bittersøt film som viser hvordan de enkleste ting – et måltid, en oppskrift eller smaken av en barndom – kan romme et helt liv. Så får det heller være at noen av skuespillerprestasjonene ikke var de aller beste. Det gjorde egentlig ikke så mye.

Tittel: Ramen Shop (Ramen Teh)
Land: Singapore/Japan/Frankrike
År: 2018
Spilletid: 89 minutter
Medvirkende: Takumi Saitoh, Seiko Matsuda, Jeanette Aw, Mark Lee m.fl.
Sjanger: Drama

Jeg har lånt filmen på biblioteket.