Når virkeligheten glipper
Dag Johan Haugerud (f. 1964) har gjennom både romaner og filmer vist en sjelden evne til å skildre mennesker med varme, nysgjerrighet og stor psykologisk innsikt. Han debuterte som romanforfatter med «Noe med natur» i 1999 og kom i 2001 ut med «Den som er veldig sterk må også være veldig snill«. Bøkene hans kretser ofte rundt hverdagslivets små forskyvninger, de vanskelige samtalene og alt det som skjer mellom mennesker, snarere enn de store dramatiske hendelsene.
Romanen «Hva jeg betyr«, som kom i 2011 og er Dag Johan Haugeruds tredje roman, gjorde sterkt inntrykk på meg. Den er ingen lett bok å lese. Tvert imot krever den både konsentrasjon og tålmodighet. Til gjengjeld gir den oss noe sjeldent: en dypt menneskelig og overbevisende skildring av hvordan en psykose kan oppleves innenfra.
Den navnløse fortelleren arbeider som bibliotekar. Hun lever et stille og tilsynelatende ordnet liv, men under overflaten er noe i ferd med å rakne. Da en venninne spør om hun kan filme et bryllup, sier hun ja, til tross for at hun aldri tidligere har holdt et videokamera i hendene. Det som for de fleste ville vært en overkommelig oppgave, vokser raskt til et altoverskyggende ansvar. Hun leser kameramanualer, grubler over hvitbalanse, batterier, lysforhold og kamerainnstillinger. Hun ser for seg alle tenkelige katastrofer. Hva om kameraet svikter? Hva om hun ødelegger minnene fra den viktigste dagen i et annet menneskes liv?
Samtidig mister hun gradvis tilliten til sine egne sanseinntrykk. Hun begynner å overtolke blikk, ansiktsuttrykk og små bemerkninger. Tilfeldigheter oppfattes som skjulte beskjeder, og helt alminnelige hendelser får en mening de egentlig ikke har. Etter hvert blir det stadig vanskeligere å skille mellom det som faktisk skjer, og det som bare utspiller seg i hennes eget hode. Fantasi og virkelighet glir langsomt over i hverandre.
Noe av det mest fascinerende ved romanen er at fortelleren ikke fremstår som irrasjonell for seg selv. Tvert imot forsøker hun hele tiden å være fornuftig. Gang på gang korrigerer hun sine egne tanker. «Det kan ikke være slik», tenker hun. Likevel vender tvilen tilbake. Kanskje var det likevel et skjult budskap? Kanskje snakket de egentlig om henne? Kanskje alle ser noe hun selv ikke forstår? Hun kjemper mot tankene sine, men de blir stadig sterkere. Psykosen vokser ikke frem som et dramatisk sammenbrudd, men gjennom hundrevis av små forskyvninger i måten hun oppfatter verden på.
Etter hvert utvikler forestillingene seg til en overbevisning om at livet hennes er blitt til en film, og at menneskene rundt henne kjenner til noe hun selv bare gradvis forsøker å forstå. Hun leter etter sammenhenger overalt. Blikk, aviser, TV-programmer, telefonsamtaler og tilfeldige kommentarer blir brikker i et puslespill som bare hun synes å kunne se. Som leser blir man trukket inn i den samme usikkerheten. Også vi begynner å lure på hva som faktisk skjer. Er dette virkelig? Eller er det sykdommen som snakker? Haugerud ber oss ikke observere psykosen utenfra; han lar oss oppleve den innenfra. Det er en imponerende litterær prestasjon.
Likevel er dette langt mer enn en roman om psykisk sykdom. Det er også en roman om kjærlighet. Ikke den romantiske kjærligheten, men den stillferdige, ubetingede kjærligheten mellom en mor og hennes voksne sønn.
Forholdet mellom dem er etter mitt syn romanens bankende hjerte. Hun elsker ham grenseløst, men er redd for å legge beslag på livet hans. Han har sitt arbeid, sine venner og sitt eget voksne liv. Hun lengter etter nærhet, men vet at hun ikke kan kreve den. Derfor lever hun på de små øyeblikkene han har tid til å gi henne: en telefonsamtale, en kopp kaffe, en invitasjon innom. Små smuler av tid som betyr uendelig mye for henne.
Sønnen fremstilles aldri som avvisende. Tvert imot møter han moren med en tålmodighet som gjør sterkt inntrykk. Han forsøker ikke å bagatellisere angsten hennes, men hjelper henne med det konkrete. Han forklarer kamerateknikk, roer henne når katastrofetankene tar over, og minner henne stadig om at verden ikke er så farlig som den ser ut gjennom sykdommens filter. Han blir et holdepunkt i en virkelighet som er i ferd med å gå i oppløsning.
Og det er nettopp gjennom sønnen at noe uventet skjer.
Film er hans yrke. Moren har aldri engang holdt et videokamera. Men etter hvert viser det seg at hun har et helt eget blikk. Hun filmer ikke nødvendigvis det en profesjonell bryllupsfilmfotograf ville gjort. Hun fanger ansikter, stemninger og de små bevegelsene mellom menneskene. Det hun selv oppfatter som feil, viser seg å være uttrykk for en kunstnerisk sensibilitet. Kameraet registrerer ikke bare begivenhetene, men relasjonene mellom menneskene. For første gang på lenge opplever hun at noen ser noe verdifullt i henne som hun selv ikke visste at hun hadde.
Jeg synes dette er romanens vakreste parti. Ikke fordi sykdommen forsvinner, men fordi hun et øyeblikk får være noe mer enn et menneske som trenger hjelp. Hun blir et menneske med egne evner, sitt eget blikk og sin egen måte å forstå verden på. Mor og sønn møtes endelig som likeverdige gjennom et felles prosjekt, der hun ikke bare mottar hjelp, men også har noe å gi.
Midt i alt det mørke rommer romanen også mye humor. Ikke en humor som går på bekostning av fortelleren eller sykdommen hennes, men en stillferdig og varm humor som springer ut av hverdagen. Haugerud har et godt øye for de små situasjonene vi alle kan kjenne oss igjen i: en kameramanual som virker mer og mer uforståelig, lange grublerier over batterier og kamerainnstillinger, eller hvordan en liten misforståelse kan vokse seg enorm når tankene først begynner å spinne. Jeg tok meg flere ganger i å smile. Humoren gjør ikke romanen mindre alvorlig. Tvert imot. Den minner oss om at også mennesker som strever psykisk, ler, irriterer seg, overtenker og havner i situasjoner som er både absurde og komiske. Det gir fortellingen varme og liv.
Det som imponerer meg aller mest, er likevel Haugeruds blikk for mennesker. Ingen fremstilles som endimensjonale. Irene, Elisabeth, Helge og sønnen møter fortelleren med en omsorg som sjelden uttrykkes gjennom store ord. De hjelper henne ganske enkelt. Et sjal over skuldrene. En rolig forklaring. En hånd på kameraet. En kopp kaffe. Små handlinger som viser seg å være langt viktigere enn lange formaninger.
Haugerud skriver om psykose med en innlevelse som imponerer meg. Han gjør aldri sykdommen spektakulær eller dramatisk for dramatikkens skyld. I stedet viser han hvordan et menneske gradvis kan miste fotfestet i virkeligheten, uten selv å forstå når overgangen skjer. Fantasi og virkelighet flyter langsomt over i hverandre. Tankene følger en indre logikk som oppleves fullstendig overbevisende for den som tenker dem, selv om de utenfra fremstår urimelige. Samtidig gir han fortelleren sykdomsinnsikt. Hun aner flere ganger at tankene hennes ikke kan stemme. Hun forsøker å holde fast i det virkelige, men det glipper mellom fingrene hennes. Nettopp denne kampen gjør henne til en så troverdig og dypt menneskelig hovedperson.
Til slutt sitter jeg igjen med en følelse av at «Hva jeg betyr» handler om noe langt mer enn psykisk sykdom. Den handler om hvor vanskelig det kan være å forstå både seg selv og andre. Om hvor lett vi mennesker skaper våre egne fortellinger om det vi ser, og hvor skjør grensen kan være mellom tolkning og sannhet. Den handler om det sårbare forholdet mellom foreldre og voksne barn, om behovet for å bli sett, og om hvor avgjørende det kan være at ett menneske tror på deg når du selv er i ferd med å miste troen på deg selv.
Dette er ingen lett roman. Den krever oppmerksomhet og tålmodighet av oss lesere. Til gjengjeld gir den en innsikt som blir værende lenge etter at siste side er lest. «Hva jeg betyr» er en stillferdig, klok, morsom og dypt menneskelig roman. Den viser oss at selv når virkeligheten glipper, kan forbindelsen mellom mennesker fortsatt være det som holder oss fast.
Utgitt: 2011
Forlag: Oktober forlag
Antall sider: 326
Jeg har lånt boka på biblioteket
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
