En varm og klok kjærlighetserklæring til litteraturen
Danske Thomas Korsgaard (f. 1995) fikk sitt store gjennombrudd som forfatter med Tue-trilogien («Hvis det skulle komme et menneske«, «En dag vil vi le av det» og «En måtte nok ha vært der«), der han med stor litterær kraft skildret oppvekst, fattigdom, klasse og utenforskap på den danske landsbygda. Senere fulgte romanene «Mente dere det» og «Snytt ut av nesa«. «Hastetilfelle» er noe annet enn romanene. Dette er en essaysamling, men den kan like gjerne leses som et selvportrett av en forfatter og en leser. Gjennom personlige erfaringer, refleksjoner og møter med litteraturen forsøker Korsgaard å forstå hvordan et menneske blir til og hvordan bøker kan forandre et liv. (Lenkene peker til mine omtaler av bøkene.)
Jeg har lest fire av bøkene hans, og det gjør «Hastetilfelle» til en særlig interessant leseopplevelse. Essayene kaster nytt lys over romanene. Plutselig ser man hvor mange av temaene som springer ut av forfatterens egne erfaringer, uten at han noen gang reduserer litteraturen til ren selvbiografi.
Det første essayet er etter min mening også bokas sterkeste.
Korsgaard forteller om å vokse opp i et hjem der det nesten ikke finnes bøker. Familien er ikke fiendtlig innstilt til litteratur. Bøker hører bare ikke til deres verden. Likevel utvikler han tidlig en nesten umettelig lengsel etter å lese. Reklameaviser, kataloger og bokklubbhefter blir inngangen til en større verden. Da han oppdager et tilbud på tre valgfrie bøker for ni kroner, samler han møysommelig sammen pengene, fyller ut bestillingsskjemaet og sender det av gårde. Da pakken kommer, blir gleden kortvarig. Faren reagerer med raseri over at sønnen har inngått en avtale uten foreldrenes samtykke. Konflikten som følger handler på overflaten om ni kroner, men egentlig handler den om noe langt større: klasse, økonomisk utrygghet og avstanden mellom den verdenen gutten kommer fra og den verdenen han lengter inn i.
Dette essayet rommer mye av kjernen i hele boka. Korsgaard viser at litterær dannelse ikke alltid vokser frem i hjem med bokhyller og høytlesning. Noen ganger vokser den frem nettopp gjennom mangel. Når bøker er sjeldne, blir de desto mer verdifulle. Han beskriver ikke foreldrene med bitterhet. Tvert imot forsøker han å forstå dem. Faren reagerer ikke fordi han hater bøker, men fordi han frykter økonomiske forpliktelser familien ikke kan klare å overholde. Dermed blir episoden også en fortelling om hvordan klasse former menneskers valg, bekymringer og handlingsrom.
Gjennom resten av essaysamlingen følger vi veien fra leser til forfatter.
Korsgaard skriver om moren som lærte ham alfabetet lenge før skolestart, om farens krav til arbeid og disiplin, om hvordan han som tenåring måtte lese offentlige brev høyt for moren fordi språket var så vanskelig at hun ikke kunne forstå dem selv. Essayet om det han kaller «professorspråk» er blant bokas mest samfunnskritiske. Her viser han hvordan komplisert forvaltningsspråk kan skape avmakt hos mennesker som allerede befinner seg i en sårbar situasjon. Som jurist traff dette meg spesielt. Korsgaard minner oss om at klart språk ikke bare handler om god formidling. Det handler om verdighet, deltakelse og rettssikkerhet. Og om å ha mottakeren av teksten i fokus.
Etter hvert åpner litteraturen stadig nye dører. Han leser Édouard Louis’ «Farvel til Eddy Bellegueule» og opplever for første gang å møte en forfatter som skriver om et miljø han selv kjenner seg igjen i. Det blir et vendepunkt. Han oppsøker forlaget, får en fot innenfor litteraturmiljøet og møter mennesker som ser noe i tekstene hans. En redaktør leser de første sidene av romanen han arbeider med og sier bare: «Skriv resten.» To enkle ord som blir avgjørende for resten av livet hans.
Noe av det mest interessante ved boka er at Korsgaard avmystifiserer forfatterrollen. Han beskriver ikke skriving som et resultat av plutselige innfall eller guddommelig inspirasjon. Tvert imot. Skriving er omskriving. Å stryke. Flytte. Kutte. Begynne på nytt. Tvil er ikke et tegn på at man mislykkes; den er en del av selve arbeidet. Det er en befriende ærlig skildring av et yrke som ofte romantiseres.
Essayene om møtene med andre forfattere er også svært fine. Ida Jessen, Vigdis Hjorth, Ingvild Rishøi og flere andre blir ikke presentert som utilnærmelige litterære størrelser, men som arbeidende mennesker som leser, tviler, lytter og hjelper yngre kolleger videre. Særlig møtet med Ida Jessen sier mye om hvor viktig generøsitet kan være i et litterært miljø. Små handlinger – en e-post, en telefonsamtale eller noen oppmuntrende ord – kan få avgjørende betydning for et annet menneskes mot til å fortsette å skrive.
Det er samtidig verdt å merke seg hvor lite selvhøytidelig Korsgaard er. Han skriver med en stillferdig humor og en selvironi som gjør at tekstene aldri blir selvopptatte. Han er mer opptatt av spørsmål enn av svar. Hva gjør litteraturen med oss? Hvor kommer en historie fra? Hvor mye av et menneske kan egentlig skrives frem? Hvordan blir et barn som vokser opp uten bøker, til en forfatter?
Det er nettopp disse spørsmålene som gjør «Hastetilfelle» til mer enn en bok om skriving. Den handler om sosial mobilitet, om klasse og kulturell kapital, om språket som maktmiddel, om lesning som frigjøring og om hvordan identitet formes gjennom de fortellingene vi møter.
Jeg tror det er dette jeg setter aller mest pris på hos Thomas Korsgaard. Han tar utgangspunkt i helt hverdagslige hendelser, men lar dem vokse til noe langt større. En bokklubb-bestilling til ni kroner, et vanskelig brev fra kommunen eller et møte med en annen forfatter blir til refleksjoner om klasse, språk, tilhørighet og identitet. Han skriver enkelt og uten unødvendige språklige krumspring, men tekstene rommer likevel stor dybde. Det ser nesten uanstrengt ut, men jeg mistenker at det ligger et betydelig håndverk bak.
For meg handler «Hastetilfelle» først og fremst om hvilken betydning litteraturen kan ha i et menneskes liv. Ikke som noe fint og opphøyd, men som en dør inn til en verden man ikke visste fantes. Korsgaard viser hvordan tre billige bøker fra en bokklubb kunne bli begynnelsen på et helt annet liv enn det han så for seg. Samtidig skriver han ærlig om tvilen som følger med forfatterlivet, om usikkerheten, ensomheten og alle de små tilfeldighetene som kan avgjøre om et manus blir en bok. Nettopp derfor oppleves essayene så troverdige. De romantiserer verken litteraturen eller forfatterrollen, men viser hvorfor begge deler likevel er verdt å kjempe for.
Det er en klok, varm og ettertenksom bok, skrevet av en forfatter som vet at de viktigste historiene ofte begynner med noe så lite som tre bøker til ni kroner.
Utgitt på dansk: 2025
Originaltittel: Hastetilfælde
Utgitt på norsk: 2026
Forlag: Bonnier
Oversetter: Hilde Rød-Larsen
Antall sider: 228
Jeg har lånt boka på biblioteket
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
