Kan kjærligheten overleve alt?
Camila Sosa Villada (f. 1982) er en argentinsk forfatter, skuespiller, dramatiker og aktivist. Hun vokste opp i Córdoba i Argentina, og har selv levd store deler av livet som transkvinne i et samfunn der transpersoner lenge har vært utsatt for diskriminering, vold og marginalisering. Erfaringene hennes danner et bakteppe for forfatterskapet, uten at bøkene av den grunn er selvbiografiske.
Villada fikk sitt internasjonale gjennombrudd med «Las malas» (med den norske tittelen «Slemme piker«) (2019), som er oversatt til en lang rekke språk og har mottatt flere litterære priser. Ved siden av forfatterskapet har hun gjort seg bemerket som skuespiller både på teater og film. Hun regnes i dag som en av de viktigste nye stemmene i latinamerikansk litteratur.
Den navnløse hovedpersonen i «Teori om underkastelse» er en berømt transkjønnet skuespillerinne. Hun har oppnådd noe få trodde var mulig: en fremragende karriere, økonomisk trygghet og et ekteskap med en velstående (homofil) advokat fra Buenos Aires’ overklasse.
Likevel opplever hun aldri å bli helt fri. Hun bærer med seg en oppvekst preget av fattigdom, utrygghet, vold og følelsen av å stå utenfor. Mannen hun gifter seg med kommer fra en helt annen verden. Han er oppvokst med økonomisk trygghet, utdanning og sosiale privilegier. Forskjellen mellom dem handler derfor ikke bare om kjønn og seksualitet, men også om klasse, livserfaring og kulturell kapital. Han har alltid hatt et sikkerhetsnett. Hun har måttet kjempe for alt. Villada lar disse forskjellene ligge som en stille spenning under hele ekteskapet.
Samtidig skildrer hun livet som transperson i Argentina med stor troverdighet. Selv om hovedpersonen har oppnådd berømmelse og anerkjennelse, slipper hun aldri unna andres blikk. Kroppen hennes vurderes, identiteten diskuteres og eksistensen problematiseres. Hun er blitt en stjerne, men aldri helt et alminnelig menneske.
Paret bestemmer seg for å adoptere et barn. Prosessen er lang, krevende og følelsesmessig utmattende, men til slutt får de en liten gutt. Senere blir familien utvidet med en adoptivdatter. For skuespillerinnen representerer morsrollen noe hun aldri trodde hun skulle få oppleve. Hun går inn i foreldrerollen med en grenseløs kjærlighet og et sterkt ønske om å gi barna den tryggheten hun selv manglet.
En stund ser det ut til at de har lykkes. De skaper et hjem preget av varme, omsorg og økonomisk trygghet. Men under overflaten vokser konfliktene.
Ektemannen fortsetter å ha seksuelle forhold til andre menn. Skuespillerinnen vet om det, og romanen beskriver et ekteskap som utfordrer de fleste forestillinger om troskap og monogami. Etter hvert får han HIV. Villada gjør aldri sykdommen til en moralsk straff. Den blir snarere enda en byrde familien må bære.
Samtidig utvikler ekteskapet seg til å bli langt mer enn en historie om utroskap. Advokaten elsker både sin kone og mannen han innleder et forhold til. Han stiller seg spørsmål mange mennesker før eller siden møter, uavhengig av legning: Hva skylder vi menneskene vi elsker? Hvor går grensen mellom selvrealisering og ansvar? Kan vi følge hjertet uten samtidig å påføre andre stor smerte? Romanen gir ingen enkle svar.
Advokaten står hele tiden mellom to former for kjærlighet. På den ene siden ektefellen og familien de har bygget opp. På den andre siden en ny forelskelse som oppleves like virkelig og ikke minst viktig. Villada gjør ham aldri til en skurk. Hun lar ham i stedet kjempe med de valgene mange helst ikke vil innrømme at de kan bli stilt overfor.
Den virkelig store tragedien kommer imidlertid fra en helt annen kant. Adoptivsønnen trekkes gradvis inn i et fundamentalistisk kristent miljø. Den kjærlige gutten foreldrene har oppdratt, utvikler etter hvert et stadig mer ekstremt verdensbilde. Han vender seg mot homofile, transpersoner og til slutt mot sin egen familie. Radikaliseringen skjer langsomt. Nettopp derfor virker den så overbevisende. Villada viser hvordan et ungt menneske kan bli fanget av ideologier som tilbyr enkle svar på kompliserte spørsmål og klare fiendebilder i en uoversiktlig verden. Konsekvensene blir katastrofale. Familien splittes, adoptivdatteren utsettes for vold, og foreldrene må erkjenne at kjærlighet alene ikke alltid er nok til å redde et menneske.
Samtidig vender romanen stadig tilbake til skuespillerinnens egen oppvekst. Gjennom tilbakeblikk møter vi foreldrene hennes, et liv preget av fattigdom og utenforskap, og en barndom som fortsatt kaster lange skygger over voksenlivet. Disse partiene gir romanen en ekstra følelsesmessig dybde og forklarer hvorfor hovedpersonen kjemper så hardt for å skape en trygg familie.
Det vil være misvisende å kalle «Teori om underkastelse» en roman om det å være trans. Dette er vel så mye en roman om kjærlighet, foreldreskap, klasse, kunst, religion, ekstremisme og menneskelig sårbarhet. Om hvordan vi forsøker å skape et hjem, samtidig som verden utenfor stadig trenger seg på.
Et av romanens mest fascinerende grep er hvordan skuespillerinnens arbeid med teater gradvis flyter sammen med privatlivet. Scenen blir et speil av virkeligheten. Kunst og liv glir over i hverandre, og selv ble jeg flere ganger usikker på hvor grensene egentlig gikk. Dette gir romanen et poetisk og nesten drømmeaktig preg.
Det som gjorde sterkest inntrykk på meg, var likevel noe annet. Villada minner oss stadig om hvor lite vi egentlig vet om andre mennesker. Vi møter dem på bestemte tidspunkter i livet, ser enkelte handlinger og trekker ofte raske konklusjoner. Men vi kjenner sjelden hele historien. Vi ser bare små bruddstykker av et liv. Fortiden, traumene, tvilen og kjærligheten som har formet et menneske, er som regel skjult for oss. Derfor blir romanen også en appell om varsomhet. Ikke fordi alle valg kan forsvares, men fordi mennesker nesten alltid er mer sammensatte enn dommene vi feller over dem.
Villada skriver med stor psykologisk innsikt. Hun gjør ingen av karakterene til endimensjonale helter eller skurker. Advokaten er både trofast og utro. Skuespillerinnen er både sterk og sårbar. Adoptivsønnen er både offer og overgriper. Nettopp denne kompleksiteten gjør romanen svært troverdig, for slik er det jo også i det virkelige liv.
Språket er poetisk uten å bli svulstig. Enkelte partier er fragmenterte, særlig der teater og virkelighet flyter sammen, men det understreker samtidig romanens grunnleggende idé: Menneskelivet lar seg som regel ikke fortelle som en rettlinjet historie.
«Teori om underkastelse» utfordrer forestillinger om kjønn, familie og normalitet. Men først og fremst handler den om noe allmennmenneskelig: lengselen etter å bli elsket, ønsket om å skape et hjem og den smertefulle erkjennelsen av at kjærlighet ikke alltid er nok til å beskytte dem vi elsker.
Det er en roman som ikke gir enkle svar. Den stiller spørsmål som blir værende hos oss lenge etter at siste side er lest, for å bruke en litt forslitt klisjé.
Utgitt: 2023
Originaltittel: Tesis sobre una domesticación
Utgitt på norsk: 2025
Forlag: Gyldendal
Oversetter: Signe Prøis
Antall sider: 245
Jeg har lånt boka på biblioteket
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
