Anmeldelse av «En dag vil vi le av det» av Thomas Korsgaard

Andre bind i serien om gutten Tue

(Jeg skrev denne bokanmeldelsen i 2024.)

Thomas Korsgaards bok «En dag vil vi le av det» er andre bok i trilogien om Tue, gutten som vokser opp på den danske landsbygda i en svært dysfunksjonell og fattig familie. Der første bok – «Hvis det skulle komme et menneske» – skildret barndommens trange kår gjennom et barns blikk, møter vi nå en noe eldre Tue, i slutten av tenårene, og med det en mer moden og nyansert fortellerstemme.

Tue har begynt på videregående, og dette åpner for både nye omgivelser og nye utfordringer. Men hjemmeforholdene er fortsatt alt annet enn stabile. Foreldrene sliter i ekteskapet, og involverer i altfor stor grad barna – særlig Tue – i sine konflikter. Moren har truffet en mann på nettet, og betror seg til sønnen. Senere bruker han dette som et pressmiddel mot henne, for hva vil skje dersom faren får vite?

Moren, på sin side, truer med å avsløre T­­ues seksualitet – at han er homofil. Begge har med andre ord et slags maktgrep på hverandre, og det oppstår en urovekkende dynamikk preget av frykt, skyld og lojalitetskonflikter. Dette er blant bokas mest ubehagelige og samtidig mest innsiktsfulle partier – hvordan tillit og trygghet forvitrer når barna tvinges inn i voksnes følelsesmessige kamper.

Vi følger familien gjennom hverdag og fest, ferieturer til Syden, familiebursdager og små og store kriser. Moren har mottatt en erstatning etter en behandlingsskade, og økonomien er derfor ikke like prekær som tidligere, men dysfunksjonaliteten er fortsatt til stede i fullt monn.

På én måte kan man si at «En dag vil vi le av det» bygger videre på det samme som i første bok. Tue og søsknene er bare blitt eldre, og det er først og fremst Tues indre bevegelse som gjør denne oppfølgeren interessant. Han har begynt løsrivelsesprosessen, og bærer i stadig større grad på et raseri og en avstand til foreldrene, samtidig som han – som mange i lignende situasjoner – kjenner på skyld og ambivalens.

Første og andre bok kunne vel egentlig ha vært slått sammen til én roman. Samtidig er det en strukturmessig forskjell: Bok én er mer fragmentarisk, bygget opp av enkeltstående scener og øyeblikk, mens bok to har en mer helhetlig og lineær fortelling, med en tydeligere utviklingslinje for hovedpersonen.

Korsgaard skriver usedvanlig godt. Han har en egen evne til å skrive frem det usagte og det ubehagelige uten å moralisere, og selv om stilen er tilsynelatende enkel, er den ladet med betydning. Det at han selv har fortalt at mye av stoffet er inspirert av egen oppvekst, gjør bøkene ekstra sterke. Det er et ubehagelig portrett av omsorgssvikt og av hvordan barn lærer å regulere seg selv i møte med følelsesmessig utilgjengelige foreldre.

Jeg ser frem til å lese bok tre, som har fått tittelen «En måtte nok ha vært der«. Alle titlene i trilogien er for øvrig hentet fra konkrete replikker i bøkene, noe som gir dem en ekstra klangbunn – som om de rommer et liv mellom linjene.

Utgitt i Norge: 2024
Oversatt fra dansk: Hilde Rød-Larsen
Forlag: Bonnier norsk forlag
Antall sider: 267