En roman om tilhørighet, ensomhet og de små samtalene som holder oss oppe
Hilde Rød-Larsen har med «I hvalens buk» skrevet en roman som beveger seg i skjæringspunktet mellom det private og det politiske, mellom verdens katastrofer og menneskenes stille hverdagsliv. Den handler om krig, klimakrise, kunstig intelligens og demokratiets utfordringer, men enda mer om lengselen etter tilhørighet, om ensomhet, kjærlighet og om de fortellingene vi lager om både oss selv og andre.
Rød-Larsen har tidligere markert seg som romanforfatter, og i «I hvalens buk» vender hun tilbake med en bok som både er idéroman, relasjonsroman og samtidsroman. Hun er datter av diplomaten Terje Rød-Larsen, et navn som de siste årene også har vært omtalt i mediene i forbindelse med Jeffrey Epstein-saken. Det er likevel ikke dette som definerer verken forfatteren eller romanen. I etterordet understreker Rød-Larsen at «I hvalens buk» er skjønnlitteratur, selv om den er inspirert av mennesker, steder og erfaringer fra hennes eget liv. Nettopp denne balansen mellom levd erfaring og fri diktning gir romanen en særlig troverdighet.
Romanen har fått en varm mottakelse av kritikerne. Mange har fremhevet Rød-Larsens evne til å skildre tenkende mennesker uten å gjøre dem til talerør for forfatterens egne meninger. Flere har også pekt på hvordan hun lar de store spørsmålene i vår tid vokse frem gjennom hverdagslige samtaler og nære relasjoner, snarere enn gjennom dramatiske hendelser.
Romanen åpner med en rekke autentiske nyhetsutdrag fra sommeren 2025. Krigen i Gaza, Russlands angrep på Ukraina, Donald Trump, kunstig intelligens, klimakrise og økonomisk uro danner bakteppet allerede før selve fortellingen begynner. Grepet kunne fort ha blitt påtrengende, men fungerer etter min oppfatning som en påminnelse om at vi alle lever våre små hverdagslige liv mens verden fortsetter nærmest å sjokkere oss, gjennom alle sine skremmende detaljer i nyhetsbildet. Gjennom hele romanen vender disse nyhetsklippene tilbake. De fungerer ikke bare som tidsmarkører, men som en stadig kontrast til menneskenes egne bekymringer, gleder og sorger.
For samtidig som verden står i brann, grubler romanfigurene over kjærlighet, vennskap, litteratur, middagsinvitasjoner, foreldrerollen, jobb og hva de egentlig skal gjøre med livene sine. Rød-Larsen minner oss om noe grunnleggende menneskelig: Vi kan lese om en humanitær katastrofe om morgenen og likevel bruke resten av dagen på å bekymre oss for en melding vi ikke har sendt eller et menneske vi savner. Begge deler er virkelig. Begge deler får plass.
Romanen kan med rette omtales som en kollektivroman. Selv om Maud og Jonas utgjør fortellingens naturlige tyngdepunkt, får en rekke andre personer betydelig plass. Harald, Abi, Karima, Anton, Gina og flere andre representerer ulike livserfaringer, perspektiver og verdier. Ingen av dem er bare statister. De er mennesker med egne historier, og gjennom dem utforsker Rød-Larsen hvordan vi formes av oppvekst, tilfeldigheter, relasjoner og samfunn.
Maud arbeider i et forlag i Oslo. Hun lever et tilsynelatende ordnet voksenliv, men også hun bærer på uro og spørsmål hun ikke har enkle svar på. Jonas befinner seg i en annen livsfase. Han observerer langt mer enn han handler. Han analyserer omgivelsene med stor psykologisk presisjon, men strever samtidig med å forstå seg selv. Han føler seg aldri helt hjemme, verken i Bergen, Oslo eller i sitt eget liv. Lengselen etter tilhørighet blir et av romanens mest gjennomgående temaer.
Hva er det egentlig som gjør at vi føler oss hjemme? Er det et geografisk sted? Menneskene rundt oss? Eller er det en indre erfaring av å høre til? Dette spørsmålet vender Rød-Larsen tilbake til gang på gang, uten noen gang å gi oss et endelig svar. Kanskje ganske enkelt fordi det ikke finnes et fasitsvar med to streker under …
Noe av det mest fascinerende ved romanen er hvordan den lar de store temaene vokse fram gjennom helt alminnelige situasjoner. En middag, en spasertur gjennom Oslo, et besøk på Tøyenbadet, en togreise eller en samtale over et kjøkkenbord blir utgangspunkt for refleksjoner om kunstig intelligens, litteratur, politikk, klima, offentlig sektor og menneskets plass i verden. Det høres kanskje ambisiøst ut, men Rød-Larsen lykkes fordi idéene hele tiden springer ut av personene. De blir aldri løsrevne essays. De er en naturlig del av hvordan disse menneskene tenker og lever, og ikke minst gjennom samtalene de har med hverandre.
Særlig interessant er romanens utforskning av identitet. Flere steder berøres tanken om simulakrum, kopien som etter hvert blir viktigere enn originalen. Vi lever gjennom minner, forestillinger, sosiale medier og bilder av hverandre. Men hvem er vi egentlig? Er vi det mennesket vi viser fram? Mennesket andre tror vi er? Eller alt det som aldri kommer til syne? Rød-Larsen undersøker disse spørsmålene med stor varsomhet og uten bastante konklusjoner.
Romanen handler også om skyld og ansvar. Flere av personene bærer på en skyldfølelse som kanskje aldri burde vært deres. Andre forsøker å forstå gamle valg de ikke kan gjøre om igjen. Rød-Larsen skiller fint mellom det ansvaret vi faktisk har, og den selvbebreidelsen mange mennesker påfører seg gjennom et helt liv. Vi er som regel selv vår sterkeste kritiker (skjønt det finnes unntak, bare for å ha nevnt det).
Oslo spiller dessuten en langt større rolle enn bare å være kulisse. Byen blir nærmest en egen romanfigur. Gatene, parkene, restaurantene, T-banen og bydelene speiler personenes sinnstilstander og minner. Det er en gjenkjennelig og levende by, full av mennesker som haster forbi hverandre uten å ane hvilke historier de andre bærer på.
Språket er rolig, presist og uten store fakter. Rød-Larsen har tillit til leseren. Hun trenger ikke dramatiske vendepunkter eller spektakulære avsløringer for å holde interessen oppe. Spenningen ligger i blikkene, pausene, de usagte ordene og de små forskyvningene i relasjonene mellom menneskene.
Noen lesere vil nok oppleve romanen som langsom. Den krever tid og oppmerksomhet. Dette er ikke en bok som drives fram av ytre handling, men av tanker, samtaler og psykologiske nyanser. For meg er nettopp dette en av romanens største styrker. Den minner oss om at de viktigste forandringene i et menneskeliv sjelden skjer i de store dramatiske øyeblikkene, men i de nesten umerkelige bevegelsene mellom mennesker.
Til slutt sitter jeg igjen med en følelse av at «I hvalens buk» først og fremst handler om samtalen. Om verdien av å lytte, om å våge å tvile, om å forsøke å forstå et annet menneske før man dømmer. I en tid der algoritmer, polarisering og raske konklusjoner preger stadig mer av offentligheten, oppleves det nesten radikalt å lese en roman som insisterer på nyansene.
Alt dette gjør «I hvalens buk» til en klok, stillferdig og tankevekkende roman. Jeg har en tendens til å gjenta meg selv, noe som kanskje mest av alt sier mye om hvilke bøker jeg velger å lese, men nok en gang vil jeg påpeke at dette er en bok som ikke roper høyt. Jeg blir nok ikke helt ferdig med denne boka med det første.
Utgitt: 2025
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 259
Jeg har lånt boka på biblioteket
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
