Om identitet og utenforskap
Patrick Bradens liv starter med tragediens skjær over seg. Som nyfødt blir han plassert i en kurv utenfor en kirke i en liten irsk landsby. Ingen vet øyensynlig hvem foreldrene hans er. Han vokser opp i en fosterfamilie der kjærligheten er knapp og kontrollbehovet stort. Det katolske 60-tallets moral- og normpress hviler tungt over ham.
Allerede som barn skiller Patrick seg ut. Han elsker sminke, kjoler, fjær og glitter, og gir uttrykk for en kjønnsidentitet som ingen rundt ham er i nærheten av å forstå. I et miljø der det å avvike er ensbetydende med synd, blir Patrick raskt en outsider, både i familien og i lokalsamfunnet. Ikke fordi han gjør opprør, men fordi han er den han er.
Konflikten med fosterfamilien tilspisser seg, og Patrick bestemmer seg for å forlate alt. Han rømmer til London for å lete etter sin biologiske mor, som han nå kan knytte et navn til. Reisen blir alt annet enn glamorøs. Patrick er sårbar, impulsiv og lengselsfull, og han faller stadig i hendene på mennesker som enten vil bruke ham eller skade ham. Han blir et lett bytte, like mye på grunn av sin naivitet som sitt håp.
Midt i Patricks personlige søken utspiller det seg en politisk eksplosjon: IRA, bombeaksjoner, mistenksomhet mot alt og alle. London er ingen trygg havn. Filmen lar Patricks kamp for identitet og tilhørighet speile Irlands egen kamp for autonomi og anerkjennelse. Neil Jordan fletter det private og det politiske sammen slik bare han kan.
Neil Jordan er en av Irlands mest internasjonalt anerkjente filmskapere. Han vant Oscar for beste originalmanus for «The Crying Game» (1992), som også en film som kombinerer politisk uro med kjønn, identitet og personlig transformasjon.
Felles for filmene hans er et sømløst samspill mellom samfunn, identitet og individ. Han bruker ofte outsidere som fortellergrep. Mennesker som ikke passer inn, og som nettopp gjennom utenforskapet avslører samfunnets strukturer.
I «Breakfast on Pluto» gjør Cillian Murphy en rolle som mange ville kviet seg for, særlig på midten av 2000-tallet: han spiller Patrick med en blanding av sårbarhet, nerve og humor. Han karikerer aldri, og han imiterer heller ikke. Han er Patrick.
Rollen ga Murphy en Golden Globe-nominasjon for beste mannlige hovedrolle, og regnes som en av hans mest modige prestasjoner.
Ved siden av Murphy finner vi blant andre Liam Neeson som presten som skjuler mer enn han vil innrømme, og dessuten Ruth Negga og Brendan Gleeson i viktige biroller.
Filmen er både mørk og leken på samme tid. Den balanserer mellom tragedie og glitter, sosialrealisme og humor.
Jordan lar historien flyte i korte vignetter, med eventyrlignende voiceover, kapitler og visuelt overskudd. Patrick er aldri et offer i egen fortelling. Han nekter å gi smerte definisjonsmakten.
«Breakfast on Pluto» er en film om identitet, tilhørighet og mot, men også om det å overleve på tross. Patrick nekter å la seg redusere til et produkt av andres skam. Han velger glamouren, drømmen, overlevelsen. Han svarer vold med glitter, hat med humor, og fortvilelse med ufravikelig livslyst.
Filmen er smal, eksentrisk og ubehagelig ærlig. Det er en film du enten omfavner eller avviser, nettopp fordi den ikke søker å være «likandes». Den speiler det Patrick selv må gjennom: å insistere på retten til å være til, selv om verden ikke applauderer.
Det som holder filmen sammen, er Murphys tilstedeværelse. I hans øyne finnes et stort alvor: ønsket om å bli elsket ikke tross den han er, men på grunn av det.
- Innspilt: 2005
- Nasjonalitet: Irland / Storbritannia
- Originaltittel: Breakfast on Pluto
- Sjanger: Drama / Musikalsk satire
- Regissør: Neil Jordan
- Skuespillere: Cillian Murphy, Liam Neeson, Ruth Negga, Brendan Gleeson m.fl.
- Spilletid: 128 min.
- Basert på: Roman av Patrick McCabe
- Priser: Cillian Murphy nominert til Golden Globe for beste hovedrolle
Tilbakeping: Steve: En gripende film om ungdom og sårbarhet