Anmeldelse av «Friksjon – Hvordan mobilisere motstemmer og skape samarbeidsmirakler» av Øyvind Kvalnes (2025)

Hva er egentlig friksjon – og hvordan kan vi bruke den på en konstruktiv måte?

Øyvind Kvalnes, filosof og professor i organisasjonsadferd ved Handelshøyskolen BI, gir i sin nyeste bok et tankevekkende og viktig bidrag til forståelsen av samspill mellom mennesker – enten det er på arbeidsplassen, hjemme, i vennegjenger eller i samfunnet som helhet. Kvalnes underviser og forsker i etikk og ledelse, og skriver med et klart blikk for hva som gjør samarbeid krevende, men også verdifullt og med mange muligheter.

Friksjon, forklarer han, er et sosialt fenomen som forekommer overalt hvor mennesker møtes; rundt middagsbordet, i relasjoner, i vennegrupper og på jobb. Friksjon kan være et tegn på at noe står på spill. Den kan være et startpunkt for ny innsikt, bedre løsninger og dypere forståelse. Men friksjon kan også gjøre vondt. Overdoser med friksjon kan tappe mennesker for energi, drepe motivasjon og få dem til å trekke seg tilbake. Et hardt ytringsklima – preget av personangrep, hets og uthengning – kan få folk til å flykte. Da er det ikke lenger utviklende, men rett og slett skadelig.

Mange av oss har kjent på friksjonsangst – den lammende følelsen som hindrer oss i å si fra, selv når vi vet at vi burde. Hvor mange ganger har man ikke vært i et familieselskap der én person dominerer samtalen fullstendig med seg og sitt, uten å vise den minste interesse for andre? Eller hos frisøren, og ønsket seg fem minutter med stillhet, men latt være å be om det? Man frykter for å ødelegge stemningen, å bli sett på som vanskelig – og tier. Kanskje har man også opplevd at det har fått lite heldige følger når man faktisk sa i fra?Men som Kvalnes skriver: «Trening og utprøving er nødvendig for den som ønsker å slippe fri fra den syke friksjonsangstens klør.»

Kvalnes skiller mellom ulike former for friksjon – verdifrik­sjon, saksfriksjon, prosessfriksjon, relasjonsfriksjon og begrepsfriksjon. Ved å kategorisere friksjonen, kan vi lettere finne ut hva vi faktisk er uenige om – og hva vi kanskje kan bli enige om å være uenige om. Dette er særlig nyttig i organisasjoner, der en tilsynelatende fillesak kan vokse til en stor og kostbar konflikt, hvis den ikke blir løst tidlig og med kløkt. Kvalnes illustrerer dette med eksempler fra arbeidslivet, der advokatutgifter kunne vært spart dersom noen bare hadde turt å ta tak i konflikten på et tidligere tidspunkt – og ikke vært lammet av friksjonsangst.

Et tema Kvalnes har skrevet om tidligere – blant annet i «Filosofisk førstehjelp» – er hvordan man kan møte uenighet. I «Friksjon» viderefører han fem strategier for dette:

1. Misjonere – forsøke å overbevise den andre om at de tar feil.
2. Konversere – vri samtalen inn på et ufarlig og hyggeligere tema.
3. Kansellere – kutte kontakten.
4. Kverulere – bruke skarpe og lite konstruktive ytringer.
5. Filosofere – undersøke hva som egentlig er sant, og hvordan motparten har kommet frem til sitt syn.

Særlig det siste alternativet løftes frem som et ideal: Vi trenger mer undring, nysgjerrighet og lyttende refleksjon – og mindre avbrytelse, forakt og latterliggjøring.

Boken løfter frem viktigheten av motstemmer – ikke minst i arbeidsgrupper og beslutningsprosesser. Uten noen som stiller de vanskelige spørsmålene eller påpeker hullene i argumentasjonen, risikerer vi konsensusfeller og blindsoner. Rollen som djevelens advokat bør derfor gå på rundgang, både for å unngå at én person får all motstand mot seg – og for å gjøre selve rollen mindre truende for gruppen. Hvis vi ser det som et rollespill, blir det lettere å tåle – og ta imot.

Kvalnes viser også hva som kan skje når motstemmene stilner. Den islandske finanskrisen er et skremmende eksempel. I starten var det moralske motforestillinger, men etter hvert ble det som før virket uakseptabelt, normalisert. Gjennom moralsk dissonans, moralsk nøytralisering og til slutt normalisering av urett, ble uetisk atferd vanlig. Friksjonen uteble – og det fikk katastrofale følger. Her kobler Kvalnes friksjon til noe større enn bare interaksjoner i små grupper: Friksjon er også en demokratisk og samfunnsmessig nødvendighet.

Et av mine favorittsitat i boka er hentet fra Arne Næss’ Livsfilosofi:

«I en atmosfære av vennlighet kan man tåle mye fra andre.»

Det er et sitat som favner hele budskapet til Kvalnes. Når kritikk og motforestillinger leveres med varme og velvilje, tåler vi mer. Friksjon må ikke være kald og kantete – den kan også være omsorgsfull.

Friksjonens form spiller nemlig en stor rolle. Noe av utfordringen i dagens debattklima er at visse temaer domineres av rasende og emosjonell friksjon. Da kan det være nødvendig å “kjøle ned” – gjøre rom for nøkternhet og tankevirksomhet. Friksjon bør ikke være et våpen, men et redskap for felles utforskning.

Friksjon minner oss om at det ikke nødvendigvis er farlig å si fra. Ofte tåler omgivelsene våre ærlighet langt bedre enn vi tror. Og kanskje viktigst av alt: Friksjon er ikke bare uunngåelig – det er ønskelig. Hvis vi tør å møte hverandre med respekt, tydelighet og trygghet, kan friksjonen bli en kilde til vekst – både personlig, relasjonelt og organisatorisk. Vi må dyrke motstemmen i oss selv og andre – ikke undertrykke den.

Utgitt: 2025
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 189
Boka har jeg kjøpt selv