En roman om føtter og folk – og om å bli sett
Noen bøker tar utgangspunkt i det ekstraordinære. Andre tar oss med helt ned på gulvet, bokstavelig talt, og viser oss livene slik de faktisk leves. «Marzahn, mon amour» av Katja Oskamp er en sånn bok. Boka er verken spektakulær eller påtrengende i sin tematikk, men handler om det rent mellommenneskelige, på tvers av klasser, alder og kjønn.
Katja Oskamp hadde egentlig gitt opp sitt forfatterliv. Hun var i 40-årene, utbrent, og hadde sluttet å skrive. I stedet begynte hun på nytt, som fotterapeut i bydelen Marzahn i det tidligere Øst-Berlin. Dette er et område preget av høyblokker og eldre mennesker, mange med en DDR-fortid. Her fant hun det hun trengte: mennesker å lytte til, og gjennom dette historier å fortelle.
Boka består av korte portretter av kundene hennes. De kommer for å stelle føttene, men ender ofte med å åpne seg for henne. Enkemenn, tidligere fabrikkarbeidere, gamle damer med frynsete nerver og gode historier …. Alle med hver sin vei gjennom et liv ingen andre enn dem selv har levd. Mens tær og hæler files og masseres, kommer også minnene, sorgene, gledene og ensomheten frem. Hit kommer folk med velstelte føtter, grovt forsømte føtter, umulige føtter – slik som livet ofte kan være, i alle fall i perioder.
Språket er enkelt og rett fram og uten store fakter eller litterære finesser. Og nettopp derfor treffer det en stor og bred leserskare. Oskamp dømmer ingen. Hun lytter, og hun lar folk få være akkurat så sammensatte og menneskelige som de er.
I 2023 ble boka tildelt Dublin Literary Award, en av verdens største litteraturpriser. Det som gjør prisen spesiell, er at nominasjonene kommer fra bibliotek over hele verden – fra folk som faktisk leser. At «Marzahn, mon amour» ble plukket ut blant hundrevis av romaner, sier noe om bokas gjennomslagskraft. Den er oversatt til engelsk (og nå også til norsk, på Forlaget Press, 2024), og fortsetter å nå lesere langt utenfor Marzahn.
Dette er en bok om alderdom, verdighet og det å bli sett. Ikke i glansen av rampelys, men i det stille, menneskelige møtet mellom to mennesker. Dette er nemlig en bok som viser at de mest meningsfulle fortellingene ikke alltid finnes på toppen av livet, men i samtalene som oppstår mens man steller noen andres føtter. Det ene ordet følges av det andre, og hele liv brettes ut – med alle sine fasetter, med alle sine gleder og sorger.
Selv om jeg ikke vurderer denne romanen som det aller beste jeg har lest, vil jeg ikke nøle med å anbefale den varmt videre. Boka er med sine 172 sider både lettlest og underholdende. Selv valgte jeg lydbokutgaven denne gangen.
Utgitt på tysk: 2019
Utgitt på norsk: 2024
Oversetter: Miriam Lane
Forlag: Forlaget Press
Antall sider: 172
