Skjult potensial – eller hva som egentlig bor i oss
Det er en stund siden jeg kjøpte Adam Grants bok «Tenk om igjen«, som kom ut på Spartacus forlag i 2022. Boka hadde da ligget som nr. 1 på New York Times’ bestselgerliste en god stund. Alt som kan utfordre tradisjonell tenkning interesserer meg. For eksempel det å våge å stille spørsmål ved egne overbevisninger, være mer nysgjerrig på andres og åpne oss for å endre mening – slik Grant oppfordrer oss til. Så langt har jeg dessverre ikke rukket å lese «Tenk om igjen«.
Men nå har jeg lyttet meg gjennom Adam Grants bok «Skjult potensial«, som kom ut på norsk i 2024, også denne på Spartacus forlag. Det har vært en fornøyelse. For Grant skriver både innsiktsfullt og tilgjengelig, og han klarer noe få akademikere får til: å formidle kompleks psykologi og organisasjonsforskning på en måte som både treffer hjernen og hjertet.
Grants hovedbudskap er at suksess ikke handler om medfødt talent, men om hvordan vi lærer, utvikler oss og bygger kapasitet over tid. Noen har et dårligere utgangspunkt enn andre, og må ta en lengre og mer krevende vei for å komme dit de vil. Kanskje når de ikke fullt så langt – målt i karakterer, lønn eller stillingstittel – som noen med en mer privilegert start. Men de har kanskje vært gjennom en mer imponerende utviklingsreise. Og kanskje bor det mer i dem enn det vi ser på overflaten.
For hva er egentlig talent? Er det å få A i alle fag? Eller er det viljen til å bli god på noe, selv om veien dit er lang? Jeg heier på det siste. I mange sammenhenger – ikke minst i arbeidslivet – overser vi de som «bare» har middels karakterer, men som har det som virkelig teller: drivkraft, nysgjerrighet og evne til å lære av andre.
Et av bokas viktigste poeng, slik jeg ser det, er betydningen av psykologisk trygghet – både for individets vekst og for kollektivet rundt. I miljøer preget av trygghet tør folk dele feil, stille spørsmål, be om hjelp og gi hverandre ærlige tilbakemeldinger. Det er først da man får en kultur hvor man faktisk lærer av hverandre. I arbeidsmiljøer uten slik trygghet vil talent visne. Folk vil bruke energien på å beskytte seg selv i stedet for å utvikle seg. For meg ble dette et sterkt ekko fra egne erfaringer, både som leder og medarbeider.
Grant viser til et vell av forskning og fortellinger, og han løfter blant annet frem eksempler fra helsevesen og luftfart der «error labs» er etablert som verktøy for læring. Ikke for å henge ut folk som har gjort feil, men for å forstå hva som gikk galt og hvordan man kan gjøre det bedre neste gang. Det er ikke de som feiler minst som utvikler seg mest – det er de som lærer mest av feilene sine.
Et annet viktig begrep i boka er «progress over performance». Vi er altfor opptatt av prestasjon, og altfor lite opptatt av progresjon. Hva med å spørre: Lærer du? Utfordrer du deg selv? Vokser du i måten du løser oppgaver på? Jeg tror vi undervurderer hvor demotiverende det er å bli målt på resultat alene – spesielt for de som trenger tid på å blomstre.
Boka er full av gode konsepter, som «refleksiv praksis» og «tilpasningsdyktig disiplin» – altså evnen til å kombinere utholdenhet med fleksibilitet og læringsvilje. Jeg liker denne tanken. Det er ikke nok å bare holde ut. Vi må også tørre å justere kursen underveis.
Grant argumenterer også for at organisasjoner må bygge læringskulturer – fremfor prestasjonskulturer. Det betyr ledere som viser sårbarhet, søker tilbakemelding og legger til rette for læring – ikke bare kontroll. Det betyr rom for eksperimentering og ulikhet. For mangfold i bakgrunn og tankesett er ikke bare en verdi i seg selv – det er et realt konkurransefortrinn. Ryktene om slike arbeidsmiljøer tiltrekker seg de riktige folkene, fordi det her legges til rette for utvikling.
Alt i alt gir «Skjult potensial» et overbevisende bilde av hva som skal til for at både individer og grupper skal utvikle seg. Ikke gjennom jaget etter perfeksjon, men gjennom nysgjerrighet, feiltrinn, læring og støtte. For meg handler boka like mye om hvordan vi ser på hverandre, som hvordan vi ser på oss selv. Det vi har oppnådd til nå, som inkluderer både suksesser og fiaskoer, sier bare noe om hvor vi har vært og ikke nødvendigvis om hvor vi kan gå. Det kan også fortelle om en solid styrke som ikke så mange har. I stedet er det nok mange som teller nederlagene og mister troen på potensialet som ligger der oppe i dagen, men som altså så sørgelig få faktisk evner å se …
Utgitt på engelsk: 2023
Originaltittel: Hidden Potential: The Science of Achieving Greater Things
Utgitt på norsk: 2024
Forlag: Spartacus
Spilletid: 8t 41 min.
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
