Norske kinoer viste tidligere i år den kritikerroste filmen «Kjøkkenet – appetitt på livet», som mannen min og jeg hadde gleden av å se. Får du muligheten, så se den! Dette er en film du ikke vil gå glipp av.
Hvordan skildrer man et liv som egentlig ikke finnes? I denne filmen retter den meksikanske regissøren Alfonso Ruizpalacios kameraet mot de usynlige hendene bak luksusmåltidene på en restaurant midt i New Yorks travle Times Square. I stemningsfullt svart-hvitt følger vi livene til de illegale restaurantarbeiderne mens de er på jobb – mennesker uten rettigheter, uten papirer, og uten plass i det offisielle USA.
Restauranten The Grill kunne vært en hvilken som helst restaurant. Den tiltrekker seg turister fra hele verden, som er fullstendig uvitende om hva som foregår bak kulissene – der hvor mennesker fra hele Latin-Amerika arbeider svart for å få hjulene til å gå rundt. Uten oppholds- eller arbeidstillatelse har de ingen sikkerhet. Sjefens velvilje er deres eneste beskyttelse, men den kan forsvinne når som helst.
Kjøkkenarbeiderne beveger seg med presisjon og rutine mellom varme griller, skarpe kniver og høyrøstede bestillinger. Kameraet hviler tidvis på ansiktene deres – trøtte øyne, raske hender, blikk fulle av håp og resignasjon. Livene deres utspiller seg i et slags limbo. De er ikke lenger en del av landet de forlot, men heller ikke fullt ut til stede i landet de nå bor i. Det eneste stedet de kan være seg selv, er på kjøkkenet – og det er nettopp her filmens kjerne ligger.
Fritiden handler mest om å hvile til neste arbeidsøkt. Langs kjøkkenbenkene krangles det og ropes – fortrinnsvis på spansk. Det oppstår konflikter, kulturkollisjoner, sjalusidramaer og kjærlighetshistorier. Likevel lykkes de stort sett med å servere utmerkede måltider til kravstore gjester.
Parallelt med dette forsvinner 837 dollar fra kassen. Det er ikke en stor sum for restauranten, men nok til å utløse mistanke, paranoia og maktmisbruk. Eieren, som anser seg selv som en raus arbeidsgiver fordi han betaler dem «godt» og lar dem spise gratis, starter en heksejakt. Spørsmålet er ikke bare hvem som tok pengene, men hvorfor. Lag for lag avdekkes ulikhet, avmakt og et grunnleggende fravær av forståelse. Ledelsen kan for all del ikke miste ansikt, og det er dessuten uaktuelt å politianmelde saken. Til det har ledelsen alt for mye skitt på fingrene selv.
Tyveriet blir et bilde på hva verdighet og rettferdighet betyr i en hverdag der utnyttelse er normalen. Finnes det rom for menneskeverd i et system som i utgangspunktet er bygget på urett? Hva skjer med mennesker som ikke har noen rettigheter, når selv det lille håpet om tillit og anerkjennelse forsvinner? Sjefen har lenge lovet dem at han skal hjelpe med papirene – men det blir stadig tydeligere at disse løftene først og fremst er et kontrollmiddel.
Samtidig følger vi et forelsket par på kjøkkenet. Hun er amerikansk, han er meksikansk. I små øyeblikk stjeler de seg til nærhet og romantikk, også på fryserommet. Men hvilken fremtid kan de ha sammen i et system der selv kjærlighet mistenkeliggjøres? Når arbeidsgiveren begynner å så tvil om den meksikanske kokkens motiver – elsker han henne virkelig, eller er han bare ute etter papirer? – forsvinner også det lille rommet de hadde for intimitet og normalitet.
Filmens svart-hvitt-fotografering forsterker følelsen av å befinne seg i en gråsone – juridisk, sosialt og moralsk. Kameraet kommer tett på karakterene og gir oss innblikk i menneskelige lengsler, sårbarhet og styrke. Det er lett å glemme at dette er skuespill – for filmen har en dokumentarisk nerve som gjør det hele dypt troverdig, uten å bli sentimental eller klisjefylt.
Særlig sterkt inntrykk gjør skildringen av ledelsen. Vi er vitne til kynisk transaksjonsledelse på sitt mest brutale. Her styrer man med frykt og tomme løfter, og ser ikke menneskene – bare arbeidskraften. Den øverste sjefen har ikke forstått at arbeiderne hans ikke bare trenger lønn og mat, men også respekt, trygghet og en framtid.
I en verden som i stadig større grad er befolket med mennesker uten gyldige papirer, forteller denne filmen noe allmenngyldig om vår tid. Handlingen kunne ha vært lagt til mange bransjer der illegale innvandrere utnyttes. Gjennom svart arbeid tvinges de til å leve en skyggetilværelse der de offisielt ikke finnes. Filmer som dette minner oss om menneskene bak – som bærer på håp om en bedre fremtid, og hvor relasjoner, kjærlighet, verdier og drømmer har en stor plass. Dersom de «dømmes» til evig utenforskap, er ikke dette bra for noen – heller ikke for samfunnet som de tross alt er en del av, med eller uten papirer …
Dette er en film som ikke roper, men hvisker – og nettopp derfor treffer den så sterkt.
