Når godheten blir et dilemma
Vigdis Hjorth er en forfatter som sjelden lar leseren forbli uberørt. I flere tiår har hun undersøkt forholdet mellom moral og makt, ansvar og frihet, skyld og kjærlighet. Ofte har hun et ubehagelig presist blikk for menneskets selvbedrag. Hun skriver med nerve og rytme, med en fortellerstemme som balanserer mellom det analytiske og det sårbare, og hun stiller spørsmål der mange andre nøyer seg med svar. I sin siste roman – «Det gode mennesket i Sandvika» – vender Hjorth seg mot det moralske spørsmålet om godhet og spør hva det egentlig vil si å være et «godt menneske» i vår tid.
Romanens jeg-person er en forfatter som bruker et brunpubmiljø i Sandvika som arbeidssted. Hun vil ikke inn på livet til noen, og har derfor et behov for å holde avstand til de andre gjestene. Hun er der for å observere, skrive og kanskje forstå. Her er hun sammen med hunden sin, og hundens tilstedeværelse gir henne en slags buffer mot resten av pubmiljøet som absolutt har sine stamgjester. Så skjer det likevel noe som trekker henne inn i et annet menneskes liv. En dag glemmer hun lommeboka, og en eldre kvinne, Ada, spanderer en øl på henne. Det blir begynnelsen på et ujevnt bekjentskap. Ada, som sitter alene, virker mild og forsiktig, men bak stillheten skimtes et liv preget av ensomhet, nederlag og kanskje håp.
Når Ada plutselig vinner 1,5 millioner i Lotto, blir fortellerens blikk skjerpet. Hun ser for seg at Ada endelig skal få det litt lettere. Kjøpe seg trygghet, frihet, et bedre liv. Men Ada velger noe annet. Hun gir bort pengene til Hikke-Per, en alkoholisert stamgjest som hun mener trenger dem mer enn henne selv. Fortelleren, som både vil distansere seg og likevel føler et slags ansvar, rystes. Er Ada et ualminnelig godt menneske, eller bare naiv? Og hva gjør det med oss andre når noen insisterer på å være grenseløst gode på en måte som får våre egne valg til å virke kyniske eller feige?
Hjorths fortellerstil er karakteristisk. Den er en blanding av rasjonell ettertanke og følelsesmessig uro. Setningene flyter i en rytme som følger tankens egen logikk, der refleksjon, selvransakelse og observasjon glir over i hverandre. Romanen drives av et stadig tilbakevendende spørsmål: Hvor går grensen mellom moral og selvoppholdelse? Hva skjer når viljen til å hjelpe blir destruktiv. ikke bare for giveren, men også for den som ser på? For ikke å snakke om den som tar i mot, og hvor giveren på mange måter får en finger med i spillet med hensyn til mottakerens videre skjebne?
Tittelen er åpenbart et nikk til Bertolt Brechts «Det gode menneske fra Sichuan«, og Hjorth legger ikke skjul på parallellen. Der Brecht undersøker hvordan det gode mennesket ødelegges av et samfunn som ikke tåler ubetinget godhet, gjør Hjorth det samme, men i et norsk velferdssamfunn. Her er det ikke korrupte handelsmenn som presser hovedpersonen, men systemer, holdninger og sosial distanse. Hjorth viser hvordan også vi, i vår velstand og vår moral, har gjort det nesten umulig å leve rettferdig uten å gå til grunne.
Romanen er mørk, men aldri uten lys. Hjorth skriver med en sjelden blanding av empati og intellektuell presisjon, og leseren tvinges til å stille seg selv spørsmål som ikke har enkle svar. «Det gode mennesket i Sandvika» er ikke bare en roman om Ada og fortelleren. Den er et speil for vår egen tids moralske forvirring, der godhet og selvrettferdighet stadig glir over i hverandre, og hvor godhet og/eller høy grad av tilstedeværelse av et godt etisk og moralsk kompass ofte blir sett på som naivitet og kanskje i verste fall dumskap.
Dette er en av Hjorths mest renskårne og tankevekkende bøker på lenge. Den stiller det uutholdelige, men nødvendige spørsmålet: Kan man være et godt menneske og samtidig overleve?
«Det gode mennesket i Sandvika» er en roman jeg absolutt vil anbefale!
Utgitt: 2025
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 147
