En helt uforglemmelig film om en helt fra Porsgrunn
Det ble en helt spesiell filmkveld på Charlie kino i Porsgrunn da «Henden – rekviem for en fotograf» ble vist. Regissøren, trønderen Rune Denstad Langlo, var selv til stede, og samtalte både før og etter filmen med Trond Aarstad. Før visningen hadde Aarstad en interessant introduksjon til krigsfotografiets historie, der han blant annet trakk frem legender som Robert Capa (1913–1954) og Lee Miller (1907–1977). Krigsfotografene dokumenterer krigens grusomheter, og noen ganger kan de faktisk endre verdenshistorien ved å vekke vår bevissthet, slik vi har sett under krigene i Gaza og Ukraina de siste årene.
Et møte mellom to modige menn
Rune Denstad Langlo fortalte at han tok kontakt med Harald Henden etter at det ble kjent at Henden var alvorlig syk med bukspyttkjertelkreft. Henden gikk med på å la sine siste måneder dokumenteres, kanskje fordi han hadde vært så nær døden så mange ganger før. Mange som har dødd under svært mye mer dramatiske forhold enn hva han selv kom til å oppleve … For regissøren var det ekstra sterkt å vise filmen i Porsgrunn, byen der Henden vokste opp.
Langlo ønsket ikke å lage et tradisjonelt biografisk portrett, og heller ikke en film om sykdom og forfall. Det han ville var å gi Henden en stemme, og la ham selv fortelle historiene bak bildene. De bildene som i flere tiår har preget norske og internasjonale aviser. Noe av det siste Henden sa til Langlo, var ordene:
«Dere kommer til å savne meg, men det må dere tåle.»
En filmopplevelse med stillhet og tyngde
Filmen ble vist i en av Charlies intime saler. Jeg satt på andre rad og kjente på en fortettet stillhet idet lyset ble slukket. I løpet av ca. halvannen time følger vi Harald Henden gjennom hans siste fire måneder i live og frem til han dør 3. juli 2024, bare 63 år gammel. Han hadde da jobbet som pressefotograf i VG siden 1987 og dekket nesten alle store kriger og katastrofer i moderne tid: Gulfkrigen i 1991, invasjonen av Kuwait og Irak-krigen i 2003, terrorangrepet på Hotel Serena i Kabul i 2008, der kollega Carsten Thomassen ble drept – og senest Israels krig mot Hamas i 2023. Bare for å nevne noe …
Han fortalte selv i filmen at han ikke hadde fotografutdannelse. Ikke hadde han drømt om å oppsøke kriger heller. Alle som har sett bildene hans, vet at han hadde et unikt blikk. Et råd han en gang fikk, ble nærmest hans leveregel:
«Hvis bildet ikke blir bra, har du ikke vært nær nok.»
Et umake, men sterkt vennskap
En viktig tråd i filmen er vennskapet mellom Henden og legen Morten Rostrup fra Leger Uten Grenser. To vidt forskjellige personligheter, men med en felles lidenskap for å dokumentere og hjelpe der nøden er størst. Rostrup trives foran kameraet, Henden bak det. Henden fremstår som en beskjeden mann, lite komfortabel med rampelyset, men med et enormt mot.
Henden levde et liv i bevegelse. Som oftest alene, men sjelden ensom. Han hadde ingen barn, lite familie, men et lite knippe trofaste venner som fulgte ham til det siste. Han viet livet til å reise dit lidelsene var størst, for å vise oss andre hva som egentlig skjer. Noen av hans bilder fra sultkatastrofer i Afrika skal ha bidratt til økt internasjonal innsats. Bildene hans viser blant annet mennesker som døde foran kameraet hans, kvinner som mistet morsmelken av traumer og barn som fikk lemlestet kroppene sine. Det er brutalt og vondt, men nødvendig å dokumentere slike ting. For bare gjennom dokumentasjonen blir historien senere videreformidlet på troverdig vis. Samtidig underslo Henden ikke at det også er mye falsknerier innenfor hans yrke. Men når han tok bilder skulle alle vite at det han formidlet var sannhet – intet annet.
En mann med bandana og interesse for fallskjermhopping
Med bandanaen rundt hodet og skinnjakke var Henden et kjent syn. Bandanaen begynte han å bruke for å unngå svette i øynene og på fotolinsen, men den ble etter hvert et varemerke. Han var også en ivrig fallskjermhopper med nærmere 3000 hopp bak seg. Bare én måned før han døde, hoppet han igjen – tross advarsler fra venner.
Et liv i ære og stillhet
Mot slutten av livet ble Harald Henden hedret på mange måter:
- Pressefotografenes Ærespris (mars 2024)
- Fritt Ord-prisen (april 2024)
- Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden – tildelt bare uker før han døde, mens han befant seg på sykehuset.
Han stilte opp, selv om kreftene var i ferd med å ebbe ut. Det er rørende å se den ydmyke stoltheten i øynene hans idet han mottok medaljen. Da han lå der på slutten, lurte han på om det var diagnosen hans som førte til prisdrysset. Det ble også arrangert en utstilling av bilder Henden har tatt, i regi av VG.
Kjærlighet, tap og avskjed
Filmen nevner også kjærligheten, i forbifarten. Henden forteller om en «Sissel» som en gang sto ham nær. Det viser seg å være Sissel Kyrkjebø, som han hadde et forhold til i ungdommen. Det er øyeblikk av vemod her, små glimt av et liv som kunne ha vært annerledes.
En film du ikke glemmer
«Henden – rekviem for en fotograf» er en film som går rett inn i hjertet og som også fremkaller tårer. Den lar oss møte en mann som brukte sitt liv på å vise oss andres lidelse, og som til slutt våget å stå foran kameraet selv. Han var forberedt på at han skulle dø, og var ikke redd for døden.
Det er en film om mot, integritet og menneskelighet, og et verdig farvel med en av Norges modigste pressefotografer.
Jeg anbefaler den på det varmeste. Se den på kino mens du kan!
Premiere: 3. oktober 2025
Nasjonalitet: Norsk
Sjanger: Dokumentar
Spilletid: 1 t 17 min.
