Når velstanden kan koste oss fremtiden
Noen ganger kommer det bøker som får en til å stoppe opp og se på landet sitt med nye øyne. «Landet som ble for rikt» av Martin Bech Holte er en slik bok. Dette er en fortelling om Norge sett med en forsker og samfunnsøkonoms øyne. Han analyserer hvordan vi ble det vi er, og hvorfor vi nå står i fare for å bli noe annet. Holte skriver med et blikk som er sjeldent i norsk offentlighet: analytisk, internasjonalt erfarent og uten frykt for å si høyt det som lenge har ligget som en uro i bakgrunnen.
Da Riksrevisjonen offentliggjorde sin rapport nylig, fant jeg frem denne boka igjen, som jeg kun fullførte halvveis da den kom ut. Sentrale aktører har for øvrig tegnet et nokså dystert bilde av kommune-Norge i lang tid. En større omstilling må til, for i lengre tid har utgiftene økt mer enn inntektene. Man trenger ikke å være genierklært for å forstå at dette regnestykket ikke går opp. At det rett og slett ikke er bærekraftig.
Holte har bakgrunn fra global finans og strategisk rådgivning. Han kjenner verdiskapingens mekanismer fra innsiden, ikke fra politikken. Han har sittet tett på internasjonale markeder og sett hvilke land som lykkes og hvorfor. Det gjør at han ser Norge litt slik vi sjelden ser oss selv: som et land som hadde alle forutsetninger for å bli best, men som kanskje ble for komfortabelt på veien.
I forordet skriver Holte følgende:
«Å lese er en form for investering. Det er en investering i din forståelse av mennesker og av verdenen du lever i. Det er også en investering i din hjernes nettverk av assosiasjoner, som gjør at du selv kan oppdage nye sammenhenger. Slik kan du øke rikdommen i ditt fremtidige liv.
Hvorvidt det er en god investering, avhenger av kvaliteten på det som er skrevet. Den kjenner du ikke før du har lest. Særlig ikke når det er en debutant som skriver. Eller når boken er av en relativt uvanlig art – en som beskriver de økonomiske sammenhengene i samfunnet som omgir deg. Kanskje øker også tvilen din når denne beskrivelsen utfordrer den etablerte fortellingen om landet du lever i.
Når du velger å bruke tid og oppmerksomhet på nettopp denne boken, er det derfor en usikker investering. Da kan det være verdifullt om du får en viss innsikt i forfatterens bakgrunn og hvem boken er skrevet for. Slik kan usikkerheten reduseres og den forventede avkastningen øke.» (side 9)
En generasjon som løftet landet
Et av poengene som boka indirekte åpner for, og som treffer meg sterkt, er at det norske «produktivitetsmirakelet» ikke bare var et resultat av politikk og økonomi. Det var også et resultat av mennesker. En hel generasjon ble løftet gjennom Lånekassen og fikk utdanningsmuligheter som tidligere var forbeholdt svært få. Det skapte noe mer enn bare sosial mobilitet. Det skapte en sult etter å bli noe, skape et bedre liv for seg og sine, delta på høyere i nivåer i samfunnet, oppnå innflytelse osv.
De som vokste opp etter krigen og frem til tidlig 1990-tall var kanskje de siste i Norge som virkelig kjente på knapphet og muligheter samtidig. De var ikke garantert noe. De måtte gripe de mulighetene de hadde. De ble ingeniører, lærere, sykepleiere, leger, psykologer, jurister, samfunnsvitere, forskere, gründere etc. De jobbet lange dager, tok risiko, bygde selskaper, reformerte offentlig sektor og var ikke redde for konflikt når noe måtte endres. Det var disse generasjonene og denne mentaliteten som bar Norge gjennom tiårene der produktiviteten skjøt fart og landet tok en posisjon langt utover sin størrelse.
Holte viser hvordan alt dette kulminerte i årene rundt 2013. Der stopper også kurvene som boka inneholder mengder av. Det er som om vi nå lever av ettervirkningene av en innsatsvilje som gradvis har forsvunnet, sier han. Selv tenker jeg at samfunnet vårt har beveget seg bort fra det kollektivistiske til det individualistiske. Hver og en er seg selv nok. Det handler for lite om fellesskapet.
En ny generasjon som kom til dekket bord
For dagens unge er historien en annen. De er født inn i et land som alltid har vært rikt. De har aldri opplevd en tid uten oljefondet. De har ikke på samme måte kjent på frykten for arbeidsløshet, på realrentene på 1990-tallet, på den bitre smaken av prioriteringer som gjør vondt. De har kommet til et ferdig møblert hus: vakkert, komfortabelt og godt vedlikeholdt. Det er lett å tro at det alltid vil være slik.
Holte skriver ikke dette eksplisitt, men boka hans peker likevel på dette som en av våre største svakheter: En generasjon som tar velstand som en selvfølge, tar også stabilitet som en selvfølge. Man forventer at livet vil bli bedre, lønnen høyere, velferden større, rettighetene flere. Sulten på suksess er ikke den samme. Drivkraften er svakere. Ambisjonene mer individuelle og mindre samfunnsbærende.
Dette er ikke ment som en kritikk av en generasjon. Det er ganske enkelt «bare» en konsekvens av velstandens psykologi. Ingen som vokser opp i trygghet kan fullt ut forestille seg hva som ligger bak den.
Men tegnene er der, og de er mange
Holte peker på et sett utviklingstrekk som hver for seg kunne vært forbigående, men som i sum blir en kraftig advarsel. Produktiviteten har stagnert, kronekursen er svak, oljen skal i følge Parisavtalen erstattes med grønn energi (og det kommer til å bli dyrt!), energiproduksjonen er under press og stadig risiko for nye kriser (klarer vi å produsere nok energi uten å ødelegge miljøet?), matprisene har skutt i været, velferdsstaten og dens utgifter vokser raskere enn inntektene, eldrebølgen kommer, fødselstallene har stupt, færre er i arbeid og nye generasjoner er mindre villig til å flytte eller ta ubehagelige valg. Og da er ikke en gang Trumps tollpolitikk nevnt …
Holte er han urokkelig i sine analyser. Han viser kurve for kurve hvordan stagnasjonen har sneket seg inn. Ikke som et tegn på fullstendig kollaps, men som en stille, nærmest umerkelig glidning. Et land som lenge tok fremgang for gitt, vender seg om og oppdager at det ikke lenger beveger seg på samme måte som tidligere. Det har blitt dyrt å være norsk.
Disse tendensene gjelder selvsagt ikke bare Norge. Mange europeiske land står i den samme skjøre balansen mellom gamle løfter og en helt ny virkelighet. Men: forskjellen er at Norge har hatt en trygghet basert på oljeinntektene fra Nordsjøen. Vi har lent oss på oljefondet. Vi har bygget en velferdsstat som det nå viser seg er overdimensjonert i forhold til befolkningens størrelse. Vi er ikke vant til å måtte stramme inn livbeltet. Bare tenk på den omstillingen Sverige var nødt til å foreta for noen tiår siden. Sverige har klart det. Kanskje fordi de aldri har hatt et oljefond?
Det er nettopp dette Holte mener gjør Norge dårligere rustet enn andre land. Vi har glemt hvordan man forhandler med virkeligheten, hvordan man gjør harde og vanskelige prioriteringer, velger noe vi gjerne vil ha bort …
Politikken som løfter alt opp og senker alt ned
Det er særlig når Holte skriver om norsk politikk at boka treffer meg. For jeg kjenner meg igjen i følelsen han beskriver. Den oppgitte følelsen som dukker opp når man leser aviser og ser politikere som konkurrerer om hvem som kan love mest. Mer til helse. Mer til utdanning. Mer til eldre. Mer til klima. Mer til sosial profil. Mer til kultur. Mer til veiutbygging. Mer til alt. Men hva skal bort? Hva skal kuttes? Hva skal prioriteres ned?
Det er som om hele det politiske ordskiftet har lært oss en farlig lek: å tro at penger ikke koster noe. At alt kan vokse inn i himmelen. At velstand bare er en naturtilstand – fordi vi fortjener det.
Når jeg leser Holte, kjenner jeg at jeg er enig med ham: Dette er ikke bærekraftig. Det er et uttrykk som heter at nød lærer naken kvinne å spinne. Kanskje vi må kjenne på nøden for alvor før vi er i stand til å omstille oss? For oss som lever nå er det ikke en selvfølge med enerom når vi en eller annen gang ender på et sykehjem, hvis vi da ikke må klare oss selv – uten pårørende som gidder å stille opp? Bare for å nevne ett eksempel …
En diagnose som overbeviser – og noen punkter som skurrer
Holte er på sitt mest overbevisende når han viser frem faktaene. Han er nøktern, klar og metodisk. Han knytter sammen utdanning, arbeidsliv, produktivitet og oljepengebruk på en måte som gir oss en forståelse av helheten, hvordan alt henger sammen med alt. Han viser oss også at de store bevegelsene ikke skyldes enkelthendelser, men strukturelle valg som er tatt over tid.
Men boka har også svakheter. Kulturdiagnosen hans, det vil si påstanden om at Norge er blitt for komfortabelt, er god som metafor, men kanskje ikke like god som en samfunnsdiagnose. Noen av reformforslagene er prinsipielle snarere enn konkrete. Og enkelte økonomiske resonneringer blir så elegante at de mister litt av kontakten med bakken, slik jeg opplever det. Eller kanskje man må være økonom for å forstå alt?
Kritikere av boka har også pekt på at Holte ikke tar nok hensyn til ulikhet, klima eller de politiske barrierene for reformer. Det er en rimelig innvending. I tillegg vil jeg peke på at det skjer en del spennende f.eks. innenfor forskningen på demens, og som kanskje vil kunne få en avgjørende (og positiv?) betydning på eldrebølgen og det antatt voksende behovet for sykehjemsplasser og antall mennesker i omsorgssektoren. Hvis vi har flaks …
Likevel – uansett hvordan vi snur og vender på det – rokker det dessverre ikke ved hovedpoenget til Holte i denne boka.
Finnes det likevel håp?
Ja. Faktisk mer enn man skulle tro. For Holtes analyse er ikke en dom. Det er en invitasjon til å foreta en snuoperasjon. Den sier at selv om Norge har sovnet inn i velstandens bedøvelse, har vi fortsatt alle ressursene som skal til for å våkne. Vi har teknologi, kapital, utdanning, stabilitet og tillit – sjeldne goder i en verden som blir mer og mer urolig for hvert år som går.
Det eneste som mangler, er viljen. Og kanskje sulten. Den sulten de tidligere generasjonene hadde da Lånekassen åpnet dører som frem til da aldri hadde stått åpne for hvem som helst. Den følelsen av at ingenting var garantert. Den kunne vært vår største styrke. Kanskje blir den det igjen. Men kanskje må vi gjennom en skikkelig krise først?
Avslutningsvis sitter jeg igjen med én tanke som kanskje er viktigere enn alle de økonomiske kurvene til sammen. Dersom Norge skal klare å snu utviklingen, må vi begynne i skolen. Holte er krystallklar på at kunnskap og kompetanse er det eneste reelle vekstgrunnlaget et moderne samfunn har, og her har vi ikke råd til flere tapte år. Realfagene må styrkes, både i kvalitet og status. Guttene må løftes. Dette handler ikke om kjønnsbalanse alene, men at et samfunn ikke fungerer når en hel gruppe faller ut, slik vi har sett mange tendenser til i de senere årene. Dette er noe blant annet Camilla Stoltenberg har forsket på. Og vi må tilbake til en skole der læring faktisk måles, der resultater betyr noe og der elevene får ambisjoner som matcher fremtidens krav. Dette er kanskje den mest langsiktige oppgaven av dem alle, men også den mest avgjørende. Hvis vi ikke klarer å bygge kunnskap nedenfra, hjelper det lite hvor mange penger vi har på toppen.
Like viktig som realfagene er lesingen. De synkende leseferdighetene blant norske barn og unge er ikke bare et pedagogisk problem, men et samfunnsproblem. Når leseevnen og lesegleden blir borte, forsvinner også evnen til å forstå komplekse tekster, delta i demokratiet og orientere seg i en stadig mer fragmentert offentlighet. Lesing må aldri bli et elitistisk prosjekt for en liten gruppe ressurssterke barn med foreldre som vet å dra dem i riktig retning. Da risikerer vi nettopp det som Holte advarer mot i andre deler av boka: et samfunn som deler seg etter kompetanse og klasse, der muligheter ikke lenger er like for alle. Vi trenger en bred og inkluderende lesekultur, ikke for å dyrke dannelse for dannelsens skyld, men for å hindre at vi sklir i retning av parallelle samfunn, slik vi dessverre ser konturene av i USA. Lesing er ikke pynt. Lesing er infrastruktur.
«Landet som ble for rikt» er en av de viktigste samfunnsbøkene som har kommet på lenge. Ikke fordi alt den sier er nytt, men fordi den sier det samlet, klart og uten unødige forbehold. Det er en bok som gjør deg litt mer alvorlig. Og mer våken.
Og kanskje, om vi er heldige, litt mer sulten.
Utgitt: 2024
Forlag: Kagge
Antall sider: 330
