Når økonomiske sannheter ikke er fullt så sanne likevel
Det er neppe mange bøker om norsk økonomi som har skapt like mye debatt som Martin Bech Holtes «Landet som ble for rikt«. Boka kom i begynnelsen av 2025, og siden har påstandene hans om utviklingen i norsk økonomi blitt diskutert fra nær sagt alle kanter. Hovedbudskapet er at Norge, til tross for en helt enestående rikdom, ikke har klart å få nok ut av ressursene våre. Offentlig sektor har blitt stadig større, produktivitetsveksten har avtatt, mange mennesker står utenfor arbeidslivet, og tilgangen på oljepenger har gjort det mulig å bruke mer penger uten at vi samtidig har vært nødt til å prioritere hardt nok.
Bech Holtes bok traff åpenbart en nerve. Den ga dessuten næring til en diskusjon som allerede var godt i gang: Hvordan kan et av verdens rikeste land samtidig oppleve at kommunene mangler penger, sykehusene må spare, skolene kutter og stadig flere står utenfor arbeidslivet?
I antologien «For rikt for hvem? Fakta, myter og framtidsvisjoner i norsk økonomisk politikk» blir flere av Bech Holtes premissene utfordret. Allerede tittelen antyder at forfatterne ønsker å stille et annet spørsmål. Kanskje handler ikke norsk økonomi først og fremst om hvorvidt landet er blitt for rikt, men om hvem som disponerer rikdommen, hvordan ressursene fordeles, hva vi regner som verdiskaping og hvilket samfunn vi ønsker å bruke rikdommen til å bygge.
Boka er åpenbart skrevet inn i debatten Martin Bech Holte har skapt. Forlaget legger heller ikke skjul på dette. Men det ville være urettferdig å omtale «For rikt for hvem?» bare som en motbok. Den handler om langt mer: offentlig sektor, produktivitet, pengebruk og inflasjon, skatt og ulikhet, lønnsdannelse, arbeidsmarked, innovasjon, klima, velferdsstat og forholdet mellom økonomisk ekspertise og politiske valg.
Ali Esbati og bidragsyterne
Redaktøren er Ali Esbati (f. 1977), samfunnsøkonom, forfatter og tidligere svensk riksdagspolitiker for Vänsterpartiet. Han satt i Riksdagen fra 2013 til 2024, der han særlig arbeidet med arbeidsmarkeds- og finanspolitikk. Han har også bakgrunn fra den norske tankesmien Manifest og arbeider i dag som utreder i De Facto.
Esbati har samlet åtte andre bidragsytere: samfunnsøkonomene Erling Holmøy, Olav Slettebø og Tiril Rustand Halvorsen, historikerne Ola Innset og Pål Nygaard, samfunnsviter Trine Østereng, samfunnsøkonom og forfatter Roman Linneberg Eliassen og ingeniør og oljearbeider Asle Olsen. Flere har bakgrunn fra forskning og offentlig forvaltning, andre fra fagbevegelse, tankesmier og politikk.
Det er samtidig verdt å være tydelig på at dette ikke er en politisk nøytral antologi. Flere av bidragsyterne har tilknytning til venstresiden, blant annet SV, Vänsterpartiet, LO, Manifest og Agenda. Det legger heller ikke boka skjul på. Ambisjonen er uttrykkelig å bidra til en mer «progressiv» samtale om norsk økonomi. Og bare for å ha presisert det: Bech Holtes bok er heller ikke politisk nøytral.
Det interessante blir derfor ikke om forfatterne har et politisk ståsted. Det har de. Spørsmålet er om argumentene og dokumentasjonen deres holder.
Har offentlig sektor virkelig «est ut»?
Erling Holmøy og Olav Slettebø tar for seg en av de mest sentrale påstandene i den norske økonomidebatten, nemlig at offentlig sektor har vokst seg for stor. De benekter ikke at offentlig sektor er stor. De benekter heller ikke at det finnes ineffektivitet og sløsing. Men de viser hvor vanskelig det er å slutte fra stor til for stor.
Norge er blitt rikere. Vi lever lenger. Befolkningen eldes. Med økt velstand forventer vi samtidig mer av helsevesenet, eldreomsorgen og andre offentlige tjenester. Mange av disse tjenestene er arbeidsintensive. En frisør kan ikke klippe ti mennesker samtidig uten at tjenesten forandres fundamentalt. Det samme gjelder i stor grad læreren, sykepleieren og den ansatte i eldreomsorgen.
Dette er et viktig poeng fordi produktivitetsbegrepet får en helt annen betydning når vi snakker om mennesker enn når vi snakker om industriell produksjon. Dersom én sykepleier må ta seg av stadig flere pasienter, kan det på papiret se ut som en produktivitetsforbedring. Men er det det dersom omsorgen samtidig blir dårligere?
Dermed blir også spørsmålet om offentlig sektor mer komplisert enn hvor mange mennesker som arbeider der og hvor mange kroner som brukes.
Sløser staten mens markedet skaper verdiene?
Ola Innset går løs på selve forestillingen om at privat sektor skaper pengene mens offentlig sektor bruker dem. (Dette gjorde han også i boka «Kampen om verdiene – Om velferdsstaten og landet som fikk for mange rike» fra 2025.) Det er et skille som høres intuitivt riktig ut, men som blir vanskeligere jo nærmere man undersøker det. En lærer, sykepleier eller lege skaper åpenbart noe av verdi selv om tjenesten ikke omsettes i et marked. Privat næringsliv er dessuten avhengig av offentlig finansiert utdanning, infrastruktur, rettsvesen, forskning og helsevesen.
Og det finnes naturligvis sløsing også i privat sektor. Feilinvesteringer, konkurser og prosjekter ingen egentlig trenger, forbruker reelle ressurser selv om tapet bæres av private eiere.
Innset minner dessuten om noe som ofte forsvinner når statsbudsjettet sammenlignes med familiens husholdningsbudsjett: En stat med egen valuta fungerer ikke som en privat husholdning. Det betyr selvfølgelig ikke at staten kan bruke ubegrenset med penger. For begrensningen kommer et annet sted. Vi har vel alle hørt at «det blir slutt på folkene før pengene tar slutt»!?
Penger er ikke det samme som ressurser
Dette synes jeg er blant de viktigste perspektivene i boka. Norge kan ha enorme finansielle verdier og likevel mangle det vi faktisk trenger. Oljefondet inneholder ikke sykepleiere, ingeniører, lærere eller håndverkere. Vi kan heller ikke vedta oss til flere arbeidstimer, mer kompetanse eller større produksjonskapasitet over natten. Dermed blir spørsmålet «Har vi råd?» noen ganger feil stilt. Det riktigere spørsmålet kan være: Har vi ledige reelle ressurser til å gjøre dette?
Her kommer også risikoen for inflasjon inn. Dersom staten øker etterspørselen kraftig i en økonomi der arbeidskraft og produksjonskapasitet allerede er fullt utnyttet, oppstår ikke nødvendigvis mer produksjon. I stedet kan prisene presses opp.
Det er derfor ikke et argument for grenseløs offentlig pengebruk vi får servert. Snarere flyttes diskusjonen om begrensninger fra antall kroner på en konto til kapasiteten i realøkonomien. Det er en vesentlig forskjell.
Den norske lønnsdannelsen er en del av forklaringen
Et annet perspektiv jeg synes er viktig, kommer frem i Tiril Rustand Halvorsens kapittel om produktivitetsmodellen.
Den norske modellen bygger på tre mål som historisk har vært tett knyttet sammen: høy verdiskaping, små forskjeller og arbeid til alle. Her er den koordinerte lønnsdannelsen sentral. Gjennom frontfagsmodellen skal lønnsveksten over tid tilpasses det konkurranseutsatt sektor kan tåle. Samtidig har relativt små lønnsforskjeller hatt en interessant økonomisk virkning.
Når lavproduktiv virksomhet ikke kan basere seg på svært lave lønninger, får bedriftene sterkere insentiver til å effektivisere, investere og ta i bruk ny teknologi. Høyproduktive bedrifter får på sin side tilgang på kvalifisert arbeidskraft uten at hele produktivitetsgevinsten forsvinner i ekstremt høye lønninger. Likhet og produktivitet behøver dermed ikke være motsetninger. Under bestemte institusjonelle betingelser kan de forsterke hverandre. Det er en interessant motsats til forestillingen om at større lønnsforskjeller nødvendigvis er prisen vi må betale for høyere effektivitet.
Er produktivitetskrisen så entydig som vi har fått inntrykk av?
Tiril Rustand Halvorsen går også inn i selve produktivitetsdebatten. Her blir vi minnet om hvor avgjørende det er å spørre hva som måles, hvordan det måles og hvilket tidspunkt man sammenligner med. Produktivitetsveksten har avtatt, men det betyr ikke nødvendigvis at Norge befinner seg i den entydige produktivitetskrisen enkelte beskriver. Næringssammensetning, konjunkturer og valg av start- og sluttår påvirker bildet.
Enda vanskeligere blir det i offentlig sektor. Verdien av en industrivare kan observeres gjennom markedet. Verdien av at et barn lærer mer på skolen, at en kreftpasient får bedre behandling eller at et gammelt menneske opplever trygghet, lar seg ikke like enkelt fange i nasjonalregnskapet. KPI´ene fanger ikke opp dette. Det betyr ikke at vi skal slutte å måle produktivitet. Men vi bør være forsiktige med å gjøre måltallet til selve virkeligheten, og vi må samtidig erkjenne at ikke alt lar seg stilles opp i excel-ark.
Skatt på arbeid, rikdom og flaks
Trine Østereng beveger diskusjonen over på skatt og ulikhet. Et interessant skille går mellom verdier mennesker selv har skapt, og gevinster som i større grad skyldes flaks, arv, grunnrente, markedsutvikling eller verdier skapt av samfunnet rundt oss. Hvorfor skal arbeid nødvendigvis skattlegges relativt hardt dersom andre kan motta enorme inntekter fordi de tilfeldigvis eier en knapp ressurs eller har arvet en stor formue?
Dermed blir skatt mer enn statens måte å finansiere utgiftene sine på. Skattesystemet påvirker fordelingen av økonomisk makt, risiko og muligheter. Også her kommer tittelen tilbake: For rikt for hvem?
Se til Sverige, men se ordentlig etter
Ali Esbati tar selv for seg Sverige, et land som ofte trekkes frem i den norske debatten som eksempel på vellykkede reformer. Han går blant annet gjennom reformene under Fredrik Reinfeldts borgerlige regjering fra 2006 til 2014, med skattelettelser og innstramminger i trygdeordninger. Esbatis poeng er ikke at alt Sverige har gjort, har vært galt. Han mener derimot at årsakssammenhengene ofte fremstilles langt sikrere enn datagrunnlaget tillater.
Han viser blant annet til at utviklingen i sysselsetting ikke uten videre kan tilskrives skattekuttene, samtidig som det svenske sikkerhetsnettet er blitt svakere og ulikheten større. Det er et godt eksempel på en metode som går igjen i boka: Når noen presenterer en tilsynelatende enkel sammenheng mellom reform og resultat, ber forfatterne oss undersøke hva statistikken faktisk viser.
Innovasjon skjer heller ikke i et vakuum
Pål Nygaard utfordrer fortellingen om den ensomme entreprenøren som skaper fremtiden mens staten står i veien. Mye innovasjon bygger nemlig på tiår med offentlig finansiert forskning, utdanning, infrastruktur og teknologiutvikling. Staten kan dessuten ta risiko private investorer ikke ønsker å ta fordi gevinstene ligger langt frem i tid eller er svært usikre. Dette betyr ikke at private gründere og bedrifter er uviktige. Tvert imot. Men skillet mellom en skapende privat sektor og en passiv offentlig sektor blir kunstig. Innovasjon skjer i et økosystem.
Fem økonomiske dogmer
Roman Linneberg Eliassen går kanskje lengst i å utfordre selve rammene for den økonomiske debatten. Han tar for seg fem forestillinger han mener bør utfordres: at vi kan fortsette omtrent som før til tross for klimakrisen, at hensynet til fremtidige generasjoner først og fremst handler om pensjonsutgifter, at handlingsregelen nærmest er en økonomisk naturlov, at skatter alltid bør være brede og lave, og at sentralbankens pengepolitikk kan behandles som et rent teknisk spørsmål.
Her blir boka også tydeligst politisk. Eliassens grunnleggende poeng er at økonomiske beslutninger ikke kan løsrives fra politikk og verdier. Selv en regel som fremstår teknisk, bygger på bestemte forestillinger om hva som er viktig, hvilken risiko vi aksepterer og hvilke interesser som skal prioriteres.
Klimaet gjør dette særlig tydelig. Dersom den økonomisk mest «effektive» løsningen ikke er tilstrekkelig til å hindre alvorlige klimaendringer, kan ikke økonomisk effektivitet alene avgjøre politikken.
Hvem får definere problemet?
Det jeg sitter igjen med etter å ha lest «For rikt for hvem?«, er først og fremst hvor mye problemformuleringen betyr.
Hvis problemet er at offentlig sektor er blitt for stor, blir løsningen lett kutt og privatisering. Hvis problemet er for høye skatter, blir løsningen skattelettelser. Hvis problemet er at oljepengene har gjort oss late, må vi tvinges til hardere prioriteringer.
Men hva hvis problemet er et annet?
Hva hvis utfordringen snarere er mangel på arbeidskraft? Hva hvis en aldrende befolkning uansett vil kreve mer helse og omsorg? Hva hvis produktiviteten ikke kan måles på samme måte i et sykehjem som på en fabrikk? Hva hvis høy ulikhet i seg selv påvirker økonomiens virkemåte? Og hva hvis klimaomstillingen krever mer, ikke mindre, politisk styring? Da forandres også løsningene.
Det betyr ikke at Martin Bech Holtes spørsmål er irrelevante. Tvert imot synes jeg noe av grunnen til at «For rikt for hvem?» er interessant, er at «Landet som ble for rikt» stilte spørsmål mange kjente seg igjen i. Får vi nok igjen for de enorme ressursene våre? Prioriterer vi godt nok? Har offentlig sektor blitt for lite opptatt av effektivitet? Og har oljerikdommen gjort det lettere å skyve vanskelige valg foran oss? Dette er legitime spørsmål som det er helt på sin plass i stille. Men «For rikt for hvem?» viser ganske overbevisende at svarene ikke er så opplagte som den offentlige debatten noen ganger kan gi inntrykk av.
Samtidig har boka sin egen slagside. Når så mange av bidragsyterne befinner seg på den politiske venstresiden, blir jeg enkelte steder sittende og savne en sterkere motstemme inne i selve boka. En antologi som ønsker å utfordre etablerte økonomiske sannheter kunne kanskje hatt godt av å la noen av dem som faktisk forsvarer disse sannhetene, gjøre det med egne ord.
På den annen side er det nettopp som korrektiv boka fungerer best. Og kanskje er det viktigste bidraget at den flytter økonomidebatten bort fra spørsmålet om hvor mye penger Norge har. For et samfunns egentlige begrensninger finnes ikke først og fremst på en bankkonto. De finnes i tilgangen på mennesker, kompetanse, naturressurser, teknologi og tid. Da blir også økonomisk politikk noe langt mer enn regneark.
Det handler om hvilke ressurser vi har, hvem som får bruke dem, hvordan gevinstene fordeles og hva slags samfunn vi ønsker å skape med dem.
Og akkurat der synes jeg tittelen treffer svært godt: For rikt for hvem?
Utgitt: 2026
Forlag: Res Publica
Antall sider: 224
Jeg har lånt boka på biblioteket
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
