Hvem skaper egentlig verdiene? En tankevekkende bok om velferdsstaten, makten og pengene
Det er få bøker som får meg til å stoppe opp og revurdere etablerte sannheter. «Kampen om verdiene. Om velferdsstaten og landet som fikk for mange rike» er en slik bok. Den utfordrer en av de mest seiglivede forestillingene i norsk samfunnsdebatt: at privat sektor skaper verdiene, mens offentlig sektor først og fremst lever av dem. Ola Innset forsøker å snu dette bildet på hodet, og han gjør det med en imponerende kombinasjon av økonomisk historie, samfunnsanalyse og politisk idéhistorie.
Økonomihistoriker med et tydelig prosjekt
Ola Innset (f. 1985) er historiker og forsker med doktorgrad i økonomisk historie. Han har forsket på norsk og internasjonal økonomisk politikk, nyliberalismens idéhistorie og forholdet mellom marked, stat og demokrati. Han er kjent for å formidle kompliserte økonomiske spørsmål på en måte som gjør dem tilgjengelige også for lesere uten økonomisk bakgrunn.
Innset legger heller ikke skjul på sitt ståsted. Allerede i innledningen skriver han at han elsker velferdsstaten. Det betyr ikke at han mener den er feilfri. Tvert imot peker han også på svakheter og utilstrekkeligheter. Men utgangspunktet hans er at den norske velferdsstaten representerer et av de største sivilisatoriske fremskrittene i moderne tid: et samfunn der utdanning, helse og omsorg i hovedsak er tilgjengelig for alle, uavhengig av lommebok.
Hvem skaper egentlig verdiene?
Det grunnleggende spørsmålet Innset stiller, er overraskende enkelt:
Hva mener vi egentlig når vi sier at noen «skaper verdier»?
Gjennom mange år har vi fått høre at privat sektor skaper verdiene, mens offentlig sektor lever av skattepengene som næringslivet tjener inn. Innset mener dette er en altfor enkel fortelling.
Han viser hvordan offentlig sektor utdanner arbeidskraften, bygger veier og annen infrastruktur, finansierer universiteter og forskning, sørger for et rettsvesen, et helsevesen og en velfungerende stat – alt det private bedrifter er helt avhengige av for å kunne drive virksomhet. Verdiskaping skjer derfor ikke i et vakuum. Den er resultatet av et samspill mellom private virksomheter og et omfattende offentlig fellesskap.
Dette perspektivet går som en rød tråd gjennom hele boka.
Landet som fikk for mange rike
Innset tar deretter opp et spørsmål som de senere årene har preget den politiske debatten: Har Norge egentlig for få milliardærer?
Han snur problemstillingen. Kanskje er spørsmålet heller om vi har fått for mange.
Det handler ikke om misunnelse, understreker han. Det handler om makt. Store formuer betyr ikke bare høy levestandard. De gir mulighet til å kjøpe opp selskaper, finansiere medier, påvirke valgkamper, støtte tenketanker og utøve politisk innflytelse på en måte vanlige borgere aldri kan. Når økonomisk makt blir svært konsentrert, blir det også et demokratisk spørsmål. Kan vi opprettholde idealet om politisk likhet dersom noen få mennesker har økonomiske ressurser som gir dem en helt annen påvirkningskraft enn resten av befolkningen?
Sildreteorien
Et av bokas mest interessante kapitler handler om den såkalte «sildreteorien», det vi internasjonalt kjenner som trickle-down economics.
Teorien bygger på at dersom de rikeste og bedriftene får bedre vilkår, vil de investere mer, skape flere arbeidsplasser og dermed øke velstanden for alle.
Innset tar leseren med tilbake til Herbert Hoover, den store depresjonen, John Maynard Keynes og etterkrigstidens økonomiske politikk. Han forklarer på en pedagogisk måte hvordan Bretton Woods-avtalene la grunnlaget for et internasjonalt økonomisk system med faste valutakurser knyttet til den amerikanske dollaren, som igjen kunne veksles inn i gull. Dette ga statene langt større mulighet til å styre økonomien enn de senere fikk under den nyliberale epoken.
Det er også her leseren får en lett tilgjengelig innføring i begreper som keynesianisme, Bretton Woods, stagflasjon og nyliberalisme. Innset lykkes godt med å gjøre kompliserte økonomiske teorier forståelige.
Offentlig sektor – en verdiskaper
For meg er dette kanskje bokas viktigste bidrag.
Innset avviser forestillingen om at offentlig sektor først og fremst er en utgiftspost. Han viser hvordan store deler av næringslivet bygger på investeringer som fellesskapet allerede har gjort.
Offentlig finansiert forskning ligger bak mange teknologiske gjennombrudd. Utdanningssystemet leverer kompetansen bedriftene trenger. Veier, havner, strømnett, domstoler og et stabilt samfunn er forutsetninger for at privat næringsliv skal kunne fungere.
Han trekker også frem noe som ofte glemmes når offentlig sektor omtales som en kostnad: de menneskene som arbeider der. Lærere, sykepleiere, forskere, politi, dommere og en lang rekke andre yrkesgrupper skaper verdier hver eneste dag, selv om disse verdiene ikke alltid lar seg måle gjennom markedspriser.
Pandemien ble et tydelig eksempel. Da samfunnet stengte ned, var det ikke finansanalytikere eller milliardærer som holdt hjulene i gang. Det var helsepersonell, butikkansatte, renovasjonsarbeidere, transportarbeidere og mange andre som utførte arbeid samfunnet ikke kunne klare seg uten.
Hvem tar egentlig risikoen?
Et annet kapittel som gjorde inntrykk på meg, handler om risiko.
Vi er vant til å høre at gründere og investorer fortjener store gevinster fordi de tar stor risiko. Innset nyanserer dette bildet.
Han viser blant annet til økonomen Mariana Mazzucatos forskning om den entreprenørielle staten. Mange av teknologiene vi forbinder med private suksessbedrifter, bygger på grunnforskning finansiert av fellesskapet. Staten tar ofte den tidlige og mest usikre risikoen – lenge før private investorer ser muligheten til fortjeneste.
Dermed blir spørsmålet ikke om private investorer tar risiko. Det gjør de. Spørsmålet er om vi undervurderer hvor mye risiko fellesskapet faktisk tar gjennom forskning, utdanning, infrastruktur og langsiktige investeringer. Også de ansatte i offentlig sektor tar risiko – ikke nødvendigvis økonomisk, men ved å stå i krevende oppgaver og bære ansvaret for tjenester samfunnet er helt avhengig av.
En bok som utfordrer etablerte sannheter
Innset bygger argumentasjonen sin på et bredt forskningsgrunnlag. Thomas Piketty, Mariana Mazzucato, Gabriel Zucman og en rekke andre samfunnsforskere og økonomer brukes aktivt gjennom boka. Samtidig skriver han i et språk som er tilgjengelig også for lesere uten økonomisk utdanning.
Noen vil sikkert mene at boka er for tydelig normativ. Innset forsøker ikke å skjule hvor han står. Men det er nettopp åpenheten som gjør prosjektet redelig. Han inviterer leseren inn i argumentasjonen i stedet for å late som om økonomiske teorier er verdinøytrale. Et gjennomgående poeng er at økonomiske modeller alltid bygger på bestemte forestillinger om mennesket og samfunnet.
En bok etter min smak
Dette er en bok som traff meg.
Gjennom et langt arbeidsliv i offentlig sektor har jeg ofte irritert meg over den forenklede fremstillingen av at offentlig sektor bare «bruker penger», mens privat næringsliv «tjener dem». Virkeligheten har alltid vært langt mer sammensatt. Offentlige tjenester er ikke bare finansiert av verdiskapingen – de er en forutsetning for den.
Innset setter ord på noe jeg tror mange som har arbeidet i offentlig sektor vil kjenne seg igjen i. Han viser hvordan samfunnets verdier skapes i et samspill mellom mennesker, institusjoner, forskning, utdanning, kapital og politiske beslutninger. Ingen bedrift opererer uavhengig av fellesskapet.
Jeg er ikke enig med forfatteren i alt, og det er heller ikke nødvendig. Men gode sakprosabøker skal ikke først og fremst bekrefte det vi allerede mener. De skal utfordre oss til å tenke klarere.
«Kampen om verdiene» gjør nettopp det. Den utfordrer etablerte sannheter, avmystifiserer økonomiske slagord og minner oss om at økonomi aldri bare handler om tall. Til syvende og sist handler den om hvilke verdier vi ønsker at samfunnet vårt skal bygge på og om hvem vi mener skaper dem.
For meg er dette en av de mest tankevekkende norske sakprosabøkene jeg har lest på lenge. Den fortjener mange lesere – også blant dem som i utgangspunktet tror de er uenige med forfatteren. Det er ofte da de viktigste bøkene viser sin verdi.
Utgitt: 2025
Forlag: Manifets
Antall sider: 133
Jeg har lånt boka på biblioteket
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
