Anmeldelse av «Jeg vil! En forfatters portrett av Sigrid Undset» (2024 – på norsk 2026)

Har vi henne nå?

Det er svært interessant å lese om et menneske som virker så tydelig og samtidig så vanskelig å få tak på. Sigrid Undset hadde sterke meninger om det meste, hun kunne være kategorisk, streng og nådeløs i sine vurderinger, samtidig som hun var raus, omsorgsfull og villig til å ta et ansvar for andre som nesten ikke kjente noen grenser. Hun ville skrive. Hun ville elske. Hun ville ha barn. Hun ville tro. Hun ville delta i samfunnsdebatten. Hun ville kort sagt svært mye. Men hvem var hun egentlig? Dette er spørsmålet den danske forfatteren Ida Jessen forsøker å nærme seg i «Jeg vil! En forfatters portrett av Sigrid Undset».

Ida Jessen (f. 1964) er en av Danmarks mest anerkjente samtidsforfattere. Hun er utdannet cand.mag. i litteraturhistorie og massekommunikasjon fra Aarhus Universitet og debuterte i 1989 med novellesamlingen «Under sten». Gjennombruddet kom med den såkalte Hvium-trilogien. Hun har siden skrevet både romaner, noveller, essays og barnebøker, og forbindes særlig med psykologisk realisme og med en sterk interesse for relasjoner, kvinneliv, sorg, identitet og de valgene mennesker gjør når livet ikke utvikler seg slik de hadde tenkt. Hun har mottatt en rekke danske litteraturpriser, blant annet De Gyldne Laurbær, DR Romanprisen, Kritikerprisen og Georg Brandes-prisen, og har to ganger vært nominert til Nordisk råds litteraturpris.

Jessen har dessuten et nært forhold til Sigrid Undsets forfatterskap. Hun har oversatt «Olav Audunssøn» til dansk og skrev om Undset i essaysamlingen «Endnu en bog jeg aldrig skrev» fra 2022. «Jeg vil!» kom ut i Danmark i 2024, mens den norske utgaven, oversatt av Hilde Rød-Larsen, kom i 2026.

Boka vakte betydelig oppmerksomhet da den kom ut i Danmark i 2024, og mottakelsen var gjennomgående svært god. Thomas Bredsdorff i Politiken mente at Jessen satte en ny standard for biografisjangeren, mens Weekendavisen beskrev boka som et vidunderlig portrett av Sigrid Undset.

Også her hjemme har boka fått svært gode anmeldelser etter at den kom på norsk i 2026. Adresseavisen kalte den en «bladvender» og fremhevet Jessens evne til å komme tett på drivkraften i Undsets sterke vilje. I Vårt Land skrev Astrid Fosvold at Jessen har lykkes med noe vi har savnet, nemlig å gi oss et engasjerende og tidsriktig portrett av Sigrid Undset. Live Lundh i Morgenbladet mente på sin side at boka «bugner av energi, inspirasjon, respekt og ærlighet».

Det betyr likevel ikke at Jessens portrett er ukritisk. Hun beundrer åpenbart Undset som forfatter, men stiller samtidig ganske skarpe spørsmål ved enkelte sider ved mennesket Sigrid Undset, ikke minst ved hennes forhold til morsrollen og hennes syn på kvinner. Det er også denne dobbeltheten som har skapt diskusjon rundt boka i Norge.

Jeg synes derfor ikke det er noen tydelig forskjell på hvordan boka er blitt mottatt i Danmark og Norge. Begeistringen har vært stor i begge land. Men kanskje leser vi den likevel litt forskjellig. Her hjemme er Sigrid Undset en del av vår litterære arv, og nærmest en nasjonal institusjon. Da er det heller ikke så merkelig at Jessens portrett av henne, og særlig de mer kritiske sidene ved det, blir diskutert grundigere.

«Jeg vil!» er ingen tradisjonell, kronologisk biografi der forfatteren forsøker å gjøre seg selv usynlig. Undertittelen er viktig: Dette er en forfatters portrett av Sigrid Undset.

Jessen vil forstå hvordan et menneske med et så kaotisk og arbeidskrevende liv kunne skape litteratur på det nivået Undset gjorde. Hvordan var det mulig å forene skriving med barn, stebarn, husholdning, økonomiske bekymringer, et vanskelig ekteskap, senere skilsmisse, religiøst og politisk engasjement og en nesten grenseløs ansvarsfølelse overfor andre? Det er selve gåten Jessen undersøker.

Hun bygger fremstillingen på blant annet Undsets brev og andre skriftlige kilder, tidligere biografisk materiale og selvfølgelig Undsets egne bøker. Men Jessen gjør noe mer. Hun bruker sin egen erfaring som forfatter når hun forsøker å forstå en annen forfatters arbeidsprosess. Hun stopper opp, spør, tviler og markerer når hun ikke kan vite. Noen ganger forestiller hun seg hvordan en situasjon kan ha vært. Allerede i åpningen, der Undset ankommer Lillehammer i 1919, synliggjøres dette grepet: Jessen vet ikke nøyaktig hvordan øyeblikket så ut, og later heller ikke som om hun gjør det. Det gjør boka personlig, levende og essayistisk. Samtidig ligger det en fare i dette grepet, som jeg skal komme tilbake til.

Sigrid Undset ble født i 1882 og vokste opp i et hjem preget av bøker, kunnskap og sterke intellektuelle interesser. Faren, arkeologen Ingvald Undset, var imidlertid syk gjennom store deler av barndommen hennes og døde da hun bare var elleve år. Etter dette ble familiens økonomi vanskelig. Sigrid måtte tidlig innstille seg på at hun skulle forsørge seg selv.

Hun fikk derfor ikke den utdannelsen hun kanskje kunne ha fått dersom forholdene hadde vært annerledes. Etter handelsskolen begynte hun som kontorist i et ingeniørfirma, og der ble hun værende i omkring ti år. Det sier ikke så rent lite om den unge Undset. I en tid da ekteskapet fremdeles var den vanligste økonomiske tryggheten for kvinner, tjente hun sine egne penger og sto på egne ben. Samtidig hadde hun for lengst bestemt seg for at hun ville skrive. Dagene tilbrakte hun på kontoret. Skrivingen måtte foregå om kvelden og natten. Allerede her aner vi noe av den enorme arbeidskapasiteten og viljestyrken som skulle komme til å prege hele livet hennes. Erfaringene fra arbeidslivet tok hun med seg inn i forfatterskapet.

I 1907 debuterte hun med «Fru Marta Oulie», berømt for den brutalt direkte åpningssetningen: «Jeg har vært min mann utro.» Noen år senere kom «Jenny» (1911), romanen som for alvor etablerte henne som forfatter. (Lenkene peker til mine omtaler av bøkene her på bloggen.)

Allerede her blir ett av de mest interessante spørsmålene i Jessens bok synlig: Hvor går grensen mellom det levde livet og diktningen?

Jessen leser Undsets bøker i lys av erfaringene hennes, men uten å redusere romanene til selvbiografi. Det interessante ligger snarere i hvordan de samme konfliktene stadig vender tilbake: kjærlighet og plikt, frihet og ansvar, seksualitet, morskap, skyld, lengselen etter å leve sant og den høye prisen mennesker kan måtte betale når de forsøker.

Under et utenlandsopphold møtte Sigrid Undset maleren Anders Castus Svarstad, og hun forelsket seg voldsomt. Det var bare ett stort problem: Han var allerede gift og hadde barn. Likevel valgte hun kjærligheten. Svarstad skilte seg, og de to giftet seg i 1912. Det skulle vise seg å bli et valg som fikk store konsekvenser, ikke bare for dem selv, men også for menneskene rundt dem.

Jessen gjør ikke Undset til et uskyldig offer for en vanskelig ektemann, og det synes jeg er viktig. Hun hadde selv valgt Svarstad og var villig til å betale en høy pris for kjærligheten. Etter hvert blir det likevel stadig tydeligere hvor skjevt forholdet mellom dem utviklet seg.

Da de møttes, var Svarstad den etablerte kunstneren som Undset beundret sterkt. Etter hvert skulle imidlertid forholdet mellom dem endre karakter. Undset vokste som forfatter, fikk stadig større anerkjennelse og begynte også å tjene godt på bøkene sine, mens Svarstads kunstneriske karriere ikke utviklet seg på samme måte. Slik Jessen fremstiller det, var dette vanskelig for ham å forsone seg med. Også Undsets formidable arbeidskapasitet ser ut til å ha skapt spenninger mellom dem. Hun skrev ustanselig, tjente etter hvert en stadig større del av familiens inntekter og bar samtidig et omfattende ansvar for hjemmet og barna. Det som kunne ha vært en styrke i forholdet, kom snarere til å forsterke ubalansen mellom dem.

Hun skrev mens andre sov. Hun skrev mellom graviditeter, fødsler, sykdom, husarbeid og omsorgsoppgaver. Hun hadde tre egne barn med Svarstad, men tok også et omfattende ansvar for hans barn fra det første ekteskapet. På det meste hadde hun i praksis med omsorgen for seks barn.

Her ligger et av bokas sterkeste poeng: Hvordan finner en kvinne sitt eget rom når alle andre hele tiden trenger henne?

Morsrollen får stor plass hos Jessen, og med god grunn. For det er vanskelig å forstå Undsets liv uten å forstå hennes nesten voldsomme forestilling om plikt. Hun tok et stort ansvar for menneskene rundt seg. Først og fremst for sine egne barn, men også for Svarstads barn fra det første ekteskapet. I tillegg stilte hun opp for familie og venner, og etter hvert som økonomien hennes ble bedre, hjalp hun også en lang rekke mennesker som ba henne om økonomisk støtte. Det er vanskelig ikke å bli imponert over denne siden ved henne. Ansvarsfølelsen og rausheten synes nærmest å ha vært grenseløs.

Samtidig er det nettopp her Jessen er på sitt mest kritiske. For det å ta ansvar for andre kan også innebære å mene ganske mye om hvordan de bør leve sine liv. Hvor gikk egentlig grensen mellom omsorg og ønsket om å bestemme hva som var best for andre? Og hva kostet de høye idealene hennes menneskene rundt henne?

Særlig gjelder dette barna og morsrollen. Undset hadde sterke meninger om hva det innebar å være mor, og stilte store krav til seg selv. Men levde hun alltid opp til sine egne idealer? Jessen stiller noen ganske ubehagelige spørsmål her, og jeg er ikke sikker på om jeg alltid synes hun er helt rettferdig mot Undset. Det kommer jeg tilbake til.

Noe av det mest interessante ved Jessens bok er hvor vanskelig Sigrid Undset er å plassere i en bestemt bås. For på mange måter levde hun et liv som brøt med datidens forventninger til kvinner. Hun forsørget seg selv fra ung alder, ble en av sin tids fremste forfattere, tjente sine egne penger og forlot etter hvert et ekteskap som ikke fungerte. På Lillehammer skapte hun sitt eget hjem på Bjerkebæk, og hun deltok med stor kraft og tydelige meninger i offentligheten.

Samtidig var hun svært kritisk til deler av kvinnebevegelsen. Sett med våre øyne kan det være vanskelig å få dette til å gå helt opp. Men kanskje er det heller ikke meningen. Undset var full av motsetninger, og Jessen forsøker heldigvis ikke å glatte dem over. Undset mente blant annet at morsrollen og kvinnens ansvar for barna var helt grunnleggende. Samtidig visste hun bedre enn de fleste hvor krevende det var å forene morsrollen med et sterkt behov for å skape noe selv.

For hun ville begge deler. Hun ville være mor, og hun ville skrive. Ikke litt av det ene og litt av det andre, men begge deler fullt og helt. Og kanskje er det nettopp her vi finner noe av betydningen i bokas tittel: «Jeg vil!» Hun ville så mye, og hun stilte enorme krav til seg selv for å få det til.

Da ekteskapet med Svarstad gikk mot slutten, ble Lillehammer og Bjerkebæk et nytt holdepunkt i livet hennes. Her skapte Undset sitt eget hjem, det stedet som siden skulle bli så sterkt forbundet med henne. Og kanskje fikk hun også noe av den arbeidsroen hun så lenge hadde manglet.

For hun hadde i årevis skrevet når livet ellers ga henne anledning til det, ofte om kvelden og natten, samtidig som hun leste nærmest ustoppelig. Nå vokste det store historiske forfatterskapet frem. «Kristin Lavransdatter» kom i tre bind mellom 1920 og 1922, og noen år senere fulgte «Olav Audunssøn».

I 1927 var skilsmissen fra Svarstad formelt i orden. Året etter mottok hun Nobelprisen i litteratur. Det er vanskelig ikke å tenke over kontrasten: Kvinnen som gjennom så mange år hadde kjempet for å finne plass til skrivingen mellom barn, husarbeid, økonomiske bekymringer og ansvar for andre mennesker, sto nå på toppen av sin forfatterkarriere. Hun hadde fått sitt eget hus, sitt eget arbeidsrom og ikke minst anerkjennelsen som en av verdens fremste forfattere.

En annen viktig vending i Undsets liv kom da hun konverterte til katolisismen i 1924. Det var ikke en plutselig innskytelse, men resultatet av en lang prosess der hun hadde lest, tenkt og lett etter et fastere ståsted. I katolisismen fant hun etter hvert et moralsk og religiøst fundament som skulle få stor betydning for resten av livet hennes.

Men konverteringen hadde også en pris. Katolisismen sto svakt i det protestantiske Norge, og Undsets valg vakte både undring og motstand. Etter hvert ble det vanskelig for enkelte å skille den store forfatteren fra den tydelige og til dels kompromissløse katolikken. Bøkene hennes kunne også bli lest gjennom dette filteret. Ikke minst gjaldt dette «Olav Audunssøn», som av enkelte ble oppfattet nærmest som katolsk propaganda. Hennes syn på ekteskap, seksualitet og kvinnerollen bidro dessuten til at hun av mange ble betraktet som konservativ, for ikke å si reaksjonær.

Jessen får godt frem hva dette kan gjøre med et forfatterskap over tid. Når forfatterens egne religiøse eller politiske standpunkter blir svært tydelige, kan de lett komme til å overskygge litteraturen. Kanskje har dette også vært noe av Sigrid Undsets problem i ettertiden: at meningene hennes noen ganger har kommet til å stå i veien for bøkene hun skrev. Vi kjenner mekanismen også fra andre forfatterskap, selv om det selvsagt er stor forskjell på Undsets katolske og konservative standpunkter og for eksempel Knut Hamsuns støtte til nazismen.

Jo mer berømt Sigrid Undset ble, desto større ble også avstanden mellom den offentlige skikkelsen og privatpersonen. I offentligheten kunne hun være skarp, polemisk og svært tydelig. Hun var ikke redd for å ta ordet eller gå inn i en konflikt når hun mente noe var viktig, og den som først havnet på feil side av henne, kunne nok få merke det.

Men Jessen viser også frem en annen side ved Undset. Hun var utrolig raus. Da Nobelprisen gjorde henne økonomisk svært godt stilt, beholdt hun ikke pengene for seg selv. Hun opprettet legater, ga penger til veldedige og katolske formål og hjalp familie, venner og mennesker som henvendte seg til henne fordi de trengte økonomisk støtte. Bjerkebæk var heller ikke bare hennes eget tilfluktssted og arbeidssted. Huset var fullt av mennesker, og Undset fortsatte å ta ansvar for andre langt utover det man kunne forvente av henne.

Også her møter vi en av de mange motsetningene ved Sigrid Undset som Jessen får så godt frem. Hun kunne være streng og til dels nådeløs i sine vurderinger av andre mennesker, samtidig som hun kunne være nesten grenseløst raus når noen faktisk trengte hennes hjelp.

Da tyskerne invaderte Norge i april 1940, måtte Undset forlate Bjerkebæk og etter hvert også Norge. Hun hadde lenge vært en tydelig motstander av Hitler og nazismen, og det var ikke trygt for en så kjent og uttalt antinazist å bli værende. Flukten førte henne til slutt, sammen med sønnen Hans, gjennom Sovjetunionen og Japan til USA. Underveis ble hun rammet av den verst tenkelige beskjeden: Den 27 år gamle sønnen Anders hadde falt i kamp mot tyskerne i Gausdal.

Eksilårene viser enda en side ved Undset. Kvinnen som ikke alltid hadde vært særlig komfortabel med berømmelsen og den offentlige rollen, tok nå nettopp denne rollen i bruk. Fra USA reiste hun rundt, holdt foredrag, skrev artikler og talte i radio. Hun brukte den internasjonale posisjonen sin til å fortelle om det okkuperte Norge og kampen mot nazismen, og engasjerte seg også for Europas forfulgte jøder. Hun oppfattet seg selv som en slags «informasjonssoldat» for Norge og de allierte.

Krigsårene kostet henne samtidig dyrt. Hun hadde mistet Anders, måttet forlate Bjerkebæk og levde i eksil langt borte fra det livet hun hadde bygget opp. Da hun endelig kom hjem i 1945, var hun svekket av årene i utlendighet og den enorme arbeidsinnsatsen. I 1947 ble hun, som første kvinne, tildelt Storkorset av St. Olavs Orden, både for sitt litterære virke og innsatsen for fedrelandet. To år senere døde hun, 67 år gammel.

Har vi henne nå? Nei, jeg tror egentlig ikke det. Og kanskje er det nettopp noe av det mest interessante ved Ida Jessens bok. For jo nærmere hun kommer Sigrid Undset, desto vanskeligere blir det å få henne til å passe inn i et enkelt bilde. Etter endt lesning sitter jeg i alle fall igjen med en langt mer sammensatt Sigrid Undset enn den jeg trodde jeg kjente fra før. Motsetningene er blitt flere, ikke færre. Men samtidig opplever jeg at jeg har kommet nærmere mennesket bak den berømte forfatteren.

Det er mye jeg liker ved «Jeg vil!». Først og fremst at Jessen nærmer seg Undset som forfatter. Hun forstår hva det innebærer å være drevet av et behov for å skrive, og hun tar dette behovet på alvor. Spørsmålet om hvordan Undset overhodet fikk skrevet alle disse bøkene, midt i et liv fylt av omsorgsoppgaver og praktisk ansvar, er ikke et trivielt spørsmål. Det går rett inn i kjernen av både livet og forfatterskapet hennes.

Jeg liker også forbindelsene Jessen trekker mellom livet og litteraturen. Det ville vært altfor enkelt å lete etter Sigrid Undset selv i Jenny eller Kristin Lavransdatter. Men når man kjenner livet hennes, er det vanskelig ikke å se hvor sterkt hun var opptatt av de samme grunnleggende konfliktene i både livet og diktningen: Hva skylder vi menneskene vi elsker? Hvor mye av oss selv kan vi gi bort uten å forsvinne? Hva skjer når kjærligheten kolliderer med plikten? Og hva koster det å insistere på å leve i samsvar med det man mener er sant?

Samtidig sitter jeg igjen med noen spørsmål om Jessens blikk på Undset, særlig når det gjelder morsrollen. Det er en styrke ved boka at dette ikke er noe glansbilde, og at Jessen også våger å være kritisk til den forfatteren hun åpenbart beundrer. Likevel synes jeg enkelte av vurderingene blir i strengeste laget. Av og til får jeg følelsen av at en kvinne født i 1882 blir vurdert ut fra forventninger som i større grad hører vår egen tid til. Og da er det lett å miste av syne hvor uvanlig det faktisk var at en kvinne i Undsets situasjon insisterte så sterkt på at også hennes arbeid, hennes skriving, måtte få plass.

For her ligger det et paradoks jeg gjerne skulle sett at Jessen hadde dvelet enda mer ved. Vi kan selvfølgelig stille spørsmål ved om Undset alltid strakk til som mor. Men ville vi ha stilt de samme spørsmålene, og med den samme tyngden, dersom det hadde vært snakk om en mannlig nobelprisvinner med seks barn å ta ansvar for? Det betyr ikke at Undset skal fritas for kritikk. Men hun må også forstås ut fra den tiden hun levde i, og ut fra hvilke muligheter kvinner faktisk hadde.

Kanskje er det nettopp derfor bokas tittel treffer så godt: «Jeg vil!» For Sigrid Undset ville så mye, også ting som det slett ikke var selvfølgelig at en kvinne skulle ville så sterkt. Hun ville være mor, men hun ville også skrive. Hun ville elske, men hun ville ikke forsvinne inn i kjærligheten. Hun ville ta ansvar for andre, samtidig som hun trengte frihet og rom til sitt eget arbeid. Og senere ville hun tro, mene og delta i offentligheten, med en styrke som ikke alltid gjorde henne like enkel å ha med å gjøre.

Hun fikk ikke alle delene av livet til å gå opp, men det er kanskje heller ikke så merkelig. Kravene hun stilte til seg selv var enorme, og det hun ønsket å få plass til i ett og samme liv, var nesten grenseløst. Samtidig rommet hun motsetninger som det ikke alltid er så lett å forstå. Hun kunne være streng i sine vurderinger av andre, men usedvanlig raus når noen trengte henne. Hun kunne forsvare tradisjonelle forestillinger om kvinner og morsrollen, samtidig som hun selv levde et liv som på mange måter brøt med dem. Kanskje er det nettopp disse motsetningene som gjør at Sigrid Undset fortsatt fascinerer.

Til tross for mengden stoff opplevde jeg aldri dette som noen tung biografi. Jessen skriver levende og personlig, og hun tillater seg både å undre seg, stille spørsmål og trekke linjer mellom Undsets liv og hennes egne erfaringer som forfatter. Det gjør at jeg hele tiden hadde følelsen av å være med på en undersøkelse: Hvem var egentlig denne kvinnen? Noen ganger kommer Jessen svært nær. Andre ganger må også hun gi opp og konstatere at vi ikke kan vite.

Og jeg skulle faktisk ønske at jeg hadde lest en bok som denne tidligere. For etter å ha lest Jessen vet jeg at jeg kommer til å nærme meg Sigrid Undsets bøker på en annen måte enn før. Ikke fordi romanene skal leses som selvbiografi, men fordi jeg nå vet langt mer om erfaringene, konfliktene og spørsmålene som opptok henne gjennom livet. Neste gang jeg leser «Jenny», «Kristin Lavransdatter», «Olav Audunssøn» eller en av de andre bøkene hennes, kommer jeg til å lese med større innsikt og, tror jeg, med et nytt blikk.

Utgitt i Danmark: 2024
Originaltittel: Jeg vil! En forfatters portræt af Sigrid Undset
Utgitt i Norge: 2026
Forlag: Bonnier norsk forlag
Oversetter: Hilde Rød-Larsen
Antall sider: 320

Jeg har lånt boka på biblioteket