Kan vi stole på en samtale som aldri ble tatt opp?
Det er ti år siden jeg sist leste noe av Ben Lerner. Den gangen var det «På vei fra Atocha stasjon» som gjorde meg kjent med forfatterskapet hans. Jeg husker særlig hvor opptatt jeg ble av spørsmålet om hva som er ekte, og hva som bare ser ekte ut. Hovedpersonen Adam Gordon beveger seg gjennom kunst- og litteraturmiljøet i Madrid mens han lyver, spiller roller og frykter å bli avslørt som en bløffmaker.
Det er interessant å vende tilbake til Lerner gjennom «Transkripsjon«, for også her står forholdet mellom sannhet, gjengivelse og bedrag sentralt.
Ben Lerner (f. 1979) er amerikansk forfatter, poet og essayist. Han debuterte som romanforfatter med «På vei fra Atocha stasjon» i 2011 og har siden skrevet «10:04» og «Topeka-skolen«. «Transkripsjon» er hans fjerde roman. Lerner har selv fortalt at noe av utgangspunktet for boka var et intervju han gjorde med poeten Rosmarie Waldrop. Figuren Thomas har dessuten lånt trekk fra flere av Lerners egne mentorer, og særlig stemmen hans er inspirert av den tyske forfatteren, filmskaperen og intellektuelle Alexander Kluge. Lerner understreker samtidig at familiehistorien rundt Thomas er fiksjon.
Jeg spoiler handlingen i boka nedenfor. Dermed er du advart før videre lesning.
En telefon som ikke lenger virker
Fortelleren i «Transkripsjon» er en navnløs middelaldrende forfatter. Han reiser fra New York til Providence for å intervjue sin tidligere professor og mentor Thomas, som nettopp har fylt 90 år. Samtidig holder han kontakten med familien hjemme. Den ti år gamle datteren Eva har begynt å vegre seg for å gå på skolen, og det krever mye av foreldrene å få henne av gårde om morgenen.
På hotellrommet skjer så det som skal få avgjørende betydning for resten av historien. Telefonen havner i en vask full av vann og slutter å virke. Dermed mister fortelleren ikke bare kontakten med mye av det han vanligvis bruker telefonen til. Han kan heller ikke ta opp intervjuet med Thomas.
Jeg synes Lerner får mye ut av denne ganske hverdagslige hendelsen. For hvor mye har vi egentlig overlatt til smarttelefonene våre? De hjelper oss med å kommunisere, finne frem og huske. Uten telefonen må fortelleren orientere seg på egen hånd. På vei gjennom Providence oppdager han at han faktisk husker byen han bodde i som student, og gatene vekker til live minner om mennesker han kjente og den han selv var den gangen.
Telefonen har på mange måter fungert som en hukommelse utenfor ham selv. Først når den ikke lenger virker, blir han klar over hvor avhengig han har blitt av den.
Et intervju som aldri ble tatt opp
Fortelleren burde selvfølgelig fortelle Thomas at telefonen er ødelagt. Men det gjør han ikke. I stedet later han som om opptaket går som planlagt.
Thomas er heller ingen enkel mann å intervjue. Samtalen beveger seg i alle retninger, mellom radio, film, musikk, kunst, krig, drømmer, minner og hvordan vi oppfatter verden. Det ene fører til det andre, og fortelleren forsøker å følge ham.
Etter hvert skjer det noe underlig. Thomas snakker om hendelser og reiser som om fortelleren selv har vært med på dem. Særlig gjelder dette en reise til Sveits og Hôtel Arbez, som fortelleren ikke kjenner seg igjen i. Det kan virke som om Thomas blander ham sammen med sønnen Max.
Max og fortelleren var venner i studietiden, og det var gjennom Max at fortelleren ble kjent med Thomas. Etter hvert ble Thomas ikke bare professoren hans, men også en viktig mentor. Da fortelleren som ung student hadde en alvorlig psykisk krise og blant annet begynte å høre stemmer, var Thomas en av dem han betrodde seg til. Dette gjør forholdet mellom de tre mennene komplisert. Max er Thomas’ sønn, men fortelleren har fått en nærhet til Thomas som Max selv har savnet. Sårheten i dette blir først virkelig tydelig i romanens siste del.
Samtidig peker sammenblandingen av minnene mot noe vesentlig. Vi husker ikke fortiden som et opptak som kan spilles av på nytt. Minner forandres, påvirkes av andre og fylles ut underveis. Hos Lerner ser det noen ganger nærmest ut som om minnene vandrer mellom menneskene.
Kan hukommelsen erstatte et opptak?
Dagen etter intervjuet dør Thomas. Samtalen kan dermed aldri gjentas.
Fortelleren kunne ha fortalt tidsskriftet at opptaket gikk tapt. I stedet rekonstruerer han hele intervjuet etter hukommelsen, og det blir publisert som Thomas’ siste intervju.
Her får tittelen «Transkripsjon» for alvor betydning. En transkripsjon forbinder vi gjerne med en nokså nøyaktig gjengivelse av noe som faktisk er sagt. Her finnes det imidlertid ikke noe opptak å skrive av. Fortelleren har bare sin egen hukommelse og sitt mangeårige kjennskap til Thomas. Han mener selv at han har gjenskapt samtalen slik den var. Men hvor mye kan man rekonstruere og fylle inn før det ikke lenger er en gjengivelse av det som faktisk ble sagt?
Senere, under et arrangement i Madrid, avslører fortelleren offentlig hvordan intervjuet egentlig ble til. Det vekker sterke reaksjoner. Han har latt både redaksjonen og leserne tro at teksten bygger på et opptak som aldri har eksistert.
Max reagerer særlig kraftig. For ham handler dette om mer enn journalistisk redelighet. Det er farens stemme fortelleren har tatt seg retten til å rekonstruere, og dermed har han også fått stor innflytelse over hvordan Thomas skal huskes.
Fortelleren mener fortsatt at teksten er tro mot Thomas. Og det er her jeg synes romanen blir virkelig interessant. Et intervju blir naturligvis redigert før det publiseres. Men når selve opptaket mangler, finnes det heller ingen mulighet til å kontrollere teksten mot det Thomas faktisk sa. Selv om fortelleren skulle ha fanget Thomas på en glimrende måte, kommer man ikke utenom det etiske problemet.
Også her kom jeg til å tenke på «På vei fra Atocha stasjon«. Lerner vender igjen tilbake til grensen mellom det autentiske og det konstruerte. Men denne gangen handler det ikke bare om hvordan vi fremstiller oss selv. Det handler om hvilken rett vi har til å forme et annet menneskes historie når vedkommende ikke lenger kan korrigere oss.
Fedre som ikke når helt frem
I romanens siste del, «Hôtel Arbez», er den navnløse fortelleren fremdeles til stede, men nå er det Max som får snakke. Dermed får vi også se en annen Thomas. Fortelleren husker nemlig professoren og mentoren som tok ham på alvor da han hadde det vanskelig. Max på sin side husker først og fremst faren han ikke alltid opplevde som tilgjengelig. Det må ha vært smertefullt å se faren gi andre unge mennesker en nærhet og oppmerksomhet han selv savnet.
Max er nå selv far. Han og Adelle har datteren Emmie, som får diagnosen ARFID, en spiseforstyrrelse som gjør at hun unngår eller begrenser matinntaket. Foreldrene prøver en rekke behandlingsopplegg og råd, men opplever hvor maktesløse de er når de ikke forstår hva som ligger bak problemet. Etter hvert oppdager de at Emmie lettere klarer å spise mens hun ser på unboxing- og ASMR-videoer på iPaden. Dermed dukker teknologien opp igjen, men i en annen rolle. Skjermen er ikke bare noe som gjør oss avhengige. For Emmie blir den et hjelpemiddel.
Her finnes også en tydelig parallell til fortellerens datter Eva. Eva nekter å gå på skolen, Emmie nekter å spise. Problemene er svært forskjellige, men begge fedrene opplever den samme maktesløsheten. De elsker døtrene sine og forsøker å gjøre det riktige, uten at de dermed klarer å løse problemene for dem.
Dette gjør også synet på Thomas mer sammensatt. Max trenger ikke å tilgi eller bortforklare det han savnet hos faren. Men erfaringene med Emmie viser ham kanskje noe om hvor vanskelig det kan være å være forelder. Det går an å elske barnet sitt høyt og likevel komme til kort.
Hvem eier historien om et annet menneske?
Hvilken versjon av Thomas er egentlig den riktige? Fortelleren har sin Thomas, professoren, mentoren og den intellektuelle farsfiguren. Max har sin, faren som ikke alltid var der. Så har Thomas sine egne minner, som etter hvert blir stadig vanskeligere å stole på. Enkelte minner ser nærmest ut til å vandre mellom ham, Max og fortelleren.
En far kan selvfølgelig være én person for sønnen sin og en ganske annen for studenten som ser på ham som en mentor. Begge erfaringene kan være sanne. Problemet oppstår når fortellerens versjon får status som dokumentasjon. Det er forskjell på å fortelle hvordan man husker et menneske, og å presentere en rekonstruert samtale som om den bygger på et opptak.
Det er i dette spenningsfeltet mellom å huske, fortelle og dokumentere jeg synes «Transkripsjon» er på sitt mest interessante.
En liten roman om store spørsmål
«Transkripsjon» er bare litt over hundre sider lang, men Lerner får plass til svært mye. Kunst, musikk, film, historie, språk, teknologi og hukommelse veves inn i Thomas’ assosiative samtaler. Noen steder måtte jeg lese langsomt for å få med meg alle forbindelsene og referansene.
Likevel opplevde jeg boka som mer tilgjengelig enn «På vei fra Atocha stasjon«. Kanskje fordi de intellektuelle spørsmålene denne gangen er så tett knyttet til menneskene: en gammel mann som nærmer seg slutten av livet, en sønn som har savnet noe i forholdet til faren, en tidligere student som ønsker å bevare mentorens stemme, og to fedre som ikke klarer å hjelpe døtrene sine slik de gjerne skulle ønske.
Jeg synes også de tre delene fungerer godt sammen. Først lytter fortelleren til Thomas. Deretter må han stå til rette for måten han har gjengitt ham på. Til slutt lytter han til Max, og vi får en annen historie om det samme mennesket.
Et opptak ville gitt fortelleren Thomas’ nøyaktige ord, men ikke nødvendigvis hele sannheten om hvem han var. Samtidig lar ikke Lerner dette bli en unnskyldning for bedraget. Det er forskjell på et personlig minne og dokumentasjon. Derfor synes jeg også tittelen er svært godt valgt. En transkripsjon høres ut som noe nøytralt: tale blir til skrift. Men mellom stemmen og teksten finnes alltid et menneske som lytter, velger, husker og fortolker. Kanskje er det også slik vi bærer med oss mennesker som har vært viktige for oss. Ikke som perfekte «opptak», men gjennom våre egne ufullstendige minner.
Det er først og fremst dette jeg kommer til å sitte igjen med etter «Transkripsjon«: Hvor mye kan vi forandre en historie før den ikke lenger er sann? Og kan en historie som ikke er helt sann, likevel romme en form for sannhet?
Utgitt på engelsk: 2026
Original tittel: Transcription
Utgitt på norsk: 2026
Forlag: Cappelen Damm
Oversetter: Thomas Lundbo
Antall sider: 125
Jeg har lånt boka på biblioteket
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
