Et helt liv viet til litteraturen
Siri Hustvedt (f. 1955) og Paul Auster (f. 1947 d. 2024) har vært et av litteraturens mest kjente forfatterpar. I mer enn førti år delte de livet, litteraturen og huset i Brooklyn, omgitt av bøker og hverandres tekster. I dokumentaren «Siri Hustvedt – Dansen rundt selvet» får vi komme tett på dette livet, samtidig som vi vet at det går mot slutten. Paul Auster er alvorlig syk av lungekreft, og 30. april 2024 dør han. Igjen sitter Siri Hustvedt, med sorgen, minnene og litteraturen.
Jeg begynte å lese Paul Austers bøker på slutten av 1980-tallet og har fulgt Siri Hustvedts forfatterskap i alle fall de siste tjue årene. I begynnelsen var det Auster som betydde mest for meg. Etter hvert skjedde det noe. Hustvedt overtok på et vis plassen som den av de to jeg var aller mest opptatt av. Kanskje fordi forfatterskapet hennes stadig har beveget seg inn i nye områder og fordi hun aldri har vært redd for å stille vanskelige spørsmål om kjønn, identitet, kunst, kropp, psyke og hva det egentlig vil si å være et menneske.
Jeg har også vært så heldig å oppleve dem i levende live. I september 2014 hørte jeg Siri Hustvedt på Litteraturhuset i Oslo. Tre år senere, i august 2017, var både hun og Paul Auster der. Jeg skrev om begge begivenhetene på bloggen min. Dette er med andre ord to forfatterskap som har fulgt meg gjennom en stor del av mitt voksne liv. (Lenkene peker til mine innlegg om disse tre arrangementene.)
Da dokumentarfilmen «Siri Hustvedt – Dansen rundt selvet» kom på norske kinoer, var det derfor en selvfølge at jeg måtte se den.
Et portrett som forandrer karakter underveis
Den tyske regissøren Sabine Lidl begynte arbeidet med filmen mens Paul Auster fremdeles levde. Lidl kjente Auster godt fra før. Hun hadde tidligere laget en dokumentar om ham, og hadde allerede da møtt Hustvedt. Arbeidet med den nye filmen startet høsten 2022. Det opprinnelige prosjektet skulle først og fremst være et portrett av Hustvedt, hennes forfatterskap og de kvinnelige kunstnerne og tenkerne som har inspirert henne.
Så grep livet inn. Paul Auster fikk lungekreft. Filmingen ble satt på vent, men han ønsket selv å medvirke. Det siste intervjuet med ham ble gjort bare noen uker før han døde 30. april 2024. Dermed blir «Dansen rundt selvet» noe annet og mer enn den filmen Lidl opprinnelig hadde planlagt. Et kunstnerportrett glir gradvis over i en fortelling om kjærlighet, sykdom, tap og sorg.
Vi befinner oss mye i huset i Brooklyn der Hustvedt og Auster levde sammen i mer enn førti år. Bøkene er overalt. De står i hyller, ligger i stabler og fyller rommene. Det er vanskelig å tenke seg et mer passende hjem for to mennesker som ikke bare skrev bøker, men som levde og åndet for litteraturen.
Noe av det sterkeste i filmen er nettopp møtene med dem sammen. Her er det overhode ingen kamp om hvem som er den største forfatteren. Det vi ser er to mennesker med en dyp respekt for hverandres arbeid. Auster omtaler Hustvedt som en nærmest overveldende kraft. Hun snakker om ham med en kjærlighet som ikke er mindre sterk etter mer enn førti år sammen.
Samtidig vet vi som ser filmen hvordan det skal ende. Auster blir stadig sykere. Når han sitter foran kameraet mot slutten av livet, får scenene derfor en egen tyngde. Ikke fordi filmen forsøker å presse frem følelsene våre, men fordi den lar oss være vitne til et menneske som vet at tiden er i ferd med å renne ut. Da Siri i en periode ikke får til å skrive fordi hun er for opptatt av å ta vare på Paul som blir sykere og sykere, blir han dypt bekymret. Han ønsker på ingen måte å være årsaken til at hun slutter å skrive.
Etter hans død er Siri alene i huset.
Hun har senere sagt at hennes livs kjærlighet er borte, og at det ikke handler om å finne en annen. Den delen av livet er avsluttet. Hun snakker også om Austers siste roman, «Baumgartner», der hovedpersonen er en eldre professor som forsøker å leve videre etter at hans kone er død. Hustvedt er overbevist om at boken på et dypere plan handler om henne. Auster gjorde bare enkemannen til den som ble igjen. Det er en vakker tanke. Gjennom fiksjonen forestilte han seg hvordan det ville bli å være den som måtte fortsette alene.
Jenta fra Minnesota
Filmen beveger seg også bakover i Hustvedts liv. Hun vokste opp i Minnesota som den eldste av fire søstre i en familie med sterke norske røtter. En av søstrene hennes, Liv Hustvedt, medvirker i filmen og bidrar til at bildet av Siri blir mer sammensatt. Hun blir ikke bare den berømte forfatteren og intellektuelle vi kjenner i dag. Hun blir også storesøsteren, datteren og den unge kvinnen som måtte finne ut hvordan hun skulle skaffe seg plass i verden.
For Minnesota på 1950-, 60- og 70-tallet var ikke nødvendigvis det enkleste stedet å vokse opp for en jente som var både intellektuelt ambisiøs, høylytt, nysgjerrig og opptatt av å bli hørt. Hustvedt forteller om en kultur der kvinner helst ikke skulle stikke seg for mye frem.
Forholdet til faren, professor Lloyd Hustvedt, er særlig interessant. Hun var glad i ham og beundret ham, og det er heller ingen tvil om at han var stolt av datteren. Likevel synes han å ha hatt problemer med hennes intellektuelle styrke. Paul Auster sier rett ut at svigerfaren antakelig opplevde datteren som en konkurrent.
Hustvedt forteller om da hun hadde skrevet doktoravhandlingen sin om Charles Dickens og ba faren lese den. Hun hadde arbeidet i årevis med avhandlingen. Responsen hans var at den ikke lignet på en doktoravhandling. Hun ble målløs. I ettertid undrer hun seg over hvorfor hun ikke ganske enkelt spurte: Hva mener du med det?
Men akkurat dét sier kanskje mye om forholdet mellom dem. Vi kan være aldri så voksne og selvstendige, men overfor foreldrene våre kan vi plutselig bli barn igjen. Det Hustvedt ønsket seg, var ikke nødvendigvis en faglig vurdering. Hun ønsket seg anerkjennelse fra faren sin. Men nettopp den lille bekreftelsen hun hadde behov for, klarte han ikke å gi henne.
Dette sporet i filmen knyttes også til andre kvinner Hustvedt har vært opptatt av, blant dem kunstneren Louise Bourgeois, som selv hadde et vanskelig forhold til sin far. Regissøren trekker dessuten inn kvinner som forfatteren Margaret Cavendish og dadaisten Elsa von Freytag-Loringhoven. Slik handler filmen ikke bare om Siri Hustvedt, men om et langt større spørsmål: Hva har det kostet kvinner å insistere på retten til å være skapende, intellektuelle mennesker?
Og så er det Paul Auster som med et lite smil konstaterer at menn kanskje generelt har en viss grunn til å være redde for kvinner som ruver 1,83 meter over bakken …
Hvem får være kunstner?
Dette leder filmen rett inn i noen av de spørsmålene Hustvedt har vært opptatt av gjennom store deler av sitt forfatterskap.
Hva skjer når vi betrakter et kunstverk og får vite at kunstneren er kvinne? Ville vi ha vurdert det annerledes dersom vi trodde kunstneren var mann?
I romanen «Denne flammende verden» undersøkte hun nettopp dette. Kunstneren Harriet Burden lar menn presentere arbeidene hennes som sine egne for å undersøke hvordan kunstverdenens blikk endrer seg når betrakteren tror at mannen står bak verket.
Dette er typisk Hustvedt. Hun nøyer seg sjelden med én faglig inngang til et spørsmål. Hun beveger seg mellom litteratur, kunsthistorie, filosofi, psykoanalyse, psykiatri og nevrovitenskap. Hun har skrevet en rekke essays om forholdet mellom kropp og sinn, hukommelse, persepsjon, identitet og sykdom. Hun har også undervist i narrativ psykiatri ved Weill Cornell Medical College og er utnevnt til æresdoktor ved universitetene i Oslo, Grenoble og Mainz.
Underveis i filmen leser hun fra egne tekster. Det fungerer svært godt fordi vi dermed får se forbindelsen mellom kvinnen som sitter foran kameraet, livet hun har levd og spørsmålene hun gjennom flere tiår har utforsket i litteraturen.
For hvor kommer et forfatterskap fra? Kanskje nettopp fra dette stedet mellom det personlige og det intellektuelle. Mellom erfaringene vi gjør oss og behovet for å forstå hva de betyr.
Å skrive seg frem til en fortelling
Jeg likte også svært godt at filmen gir oss innblikk i Hustvedts egen skriveprosess.
Hun forteller om alt som må forkastes. Om tekster som ikke fungerer. Om jakten på den riktige stemmen og det riktige perspektivet. Skal fortellingen ha én forteller? Eller skal den ha tre? Tre stemmer er vanskeligere å håndtere, men kan også gjøre romanen rikere og mer interessant.
Det er befriende å høre en forfatter av Hustvedts format snakke om hvor mye prøving og feiling som ligger bak en ferdig bok. Litteratur oppstår ikke nødvendigvis fordi forfatteren på forhånd vet nøyaktig hva hun skal gjøre. Noen ganger må hun skrive seg frem til det.
Det passer dessuten godt sammen med filmens tittel. «Dansen rundt selvet» peker mot noe grunnleggende i Hustvedts tenkning. Selvet er ikke en fast størrelse vi én gang for alle kan definere. Hvem vi er, blir til i møte med andre mennesker, gjennom kroppen, hukommelsen, språket og historiene vi forteller om oss selv. Vi danser på et vis rundt oss selv hele livet uten noen gang å få full oversikt.
Ingen oppskrift på livet
Derfor er det kanskje heller ikke overraskende at Hustvedt har liten sans for selvhjelpslitteraturens enkle oppskrifter. Hun snakker i filmen, med en blanding av humor og oppgitthet, om forestillingen om at livet kan reduseres til noen få trinn på veien mot lykken. Som om det finnes en metode som, dersom vi bare følger den riktig, skal bringe oss frem til et harmonisk og vellykket liv.
Hustvedts eget syn på livet er langt mindre bekvemt, men også langt mer interessant. Vi blir født. Vi dør. Mellom disse to ytterpunktene skjer det ting vi ikke kan kontrollere. Mennesker vi elsker, blir syke. Vi mister dem. Vi blir sviktet. Kroppen svikter oss. Tilfeldigheter rammer. Det finnes ingen oppskrift som kan beskytte oss mot dette.
Det betyr ikke at livet er håpløst. Snarere tvert imot. Det betyr at et menneskeliv må romme både lykken og det brutale. Oppgaven er ikke å konstruere et liv der ingenting vondt skjer, men å lære seg å leve et menneskeliv som inneholder begge deler.
Det får selvfølgelig en helt egen betydning når Hustvedt selv rammes og mister sitt livs store kjærlighet.
Etter Paul
Da Paul Auster døde 30. april 2024, arbeidet Hustvedt allerede med en roman. Hun klarte ikke å fortsette på den. Bare rundt to uker etter hans død begynte hun i stedet å skrive det som skulle bli «Gjenferd – en kjærlighetshistorie». Hun har senere fortalt at det nærmest var en tvang. Hun måtte skrive om mannen som var borte, om livet de hadde levd sammen og om sorgen hun befant seg midt inne i. Boka ble en form for holdepunkt da resten av tilværelsen manglet sammenheng.
«Gjenferd» handler om deres 43 år sammen, men også om hva sorg gjør med tiden, kroppen og hukommelsen. Den inneholder dagboknotater, brev, e-poster og tekster fra Auster, blant annet de 35 sidene han rakk å skrive av «Letters to Miles», en bok han hadde begynt på til barnebarnet sitt kort tid før han døde. På denne måten fortsetter samtalen mellom dem også etter hans død.
Tre generasjoner
Datteren Sophie Auster har også en viktig plass i filmen. Forholdet mellom mor og datter fremstår varmt og nært. Etter farens død ser vi Sophie synge under en minnemarkering, og filmen lar oss også møte barnebarnet. Dermed oppstår en vakker bevegelse mellom generasjonene. Siri forteller om sin egen far og om behovet for hans anerkjennelse. Deretter ser vi hennes forhold til sin egen datter. Og så kommer den neste generasjonen inn. Filmen handler derfor ikke bare om et selv. Den handler like mye om alle menneskene et selv består av.
Foreldrene våre finnes i oss. Menneskene vi elsker, finnes i oss. Bøkene vi har lest, kunsten vi har sett og samtalene vi har hatt, finnes i oss. Og kanskje er det nettopp derfor et menneske vi har elsket, ikke ganske enkelt forsvinner når det dør.
Kjærligheten som blir igjen
Jeg tror det er dette som gjorde «Dansen rundt selvet» så sterk for meg. Jeg gikk inn i kinosalen fordi jeg ønsket å se en film om Siri Hustvedt, en forfatter jeg har lest og fulgt gjennom mange år. Jeg fikk naturligvis også mye om forfatterskapet hennes, om feminismen, kunsten, kroppen, hjernen, skriveprosessen og den intellektuelle nysgjerrigheten som kjennetegner nesten alt hun skriver. Men jeg fikk også noe annet. Jeg fikk et portrett av to mennesker som hadde levd sammen i mer enn førti år, og som fremdeles var dypt interessert i hverandre. To forfattere som leste hverandres manuskripter, diskuterte litteratur og levde side om side i et hus fylt av bøker. Det er noe svært vakkert i den gjensidige beundringen mellom dem. Og så blir den ene borte.
Filmen kunne lett ha blitt sentimental. Det blir den ikke. Siri Hustvedt er altfor skarp og usentimental til det, og Sabine Lidl lar henne få være nettopp det mennesket hun er: sterk og sårbar, intellektuell og følelsesstyrt, alvorlig og morsom, sørgende og fortsatt intenst levende. Det er kanskje også derfor jeg satt igjen med en så sterk følelse da rulleteksten kom. Jeg hadde rett og slett lyst til å se filmen én gang til. Ikke fordi jeg ikke hadde forstått den første gang, men fordi den rommer så mye. Om litteratur. Om kunst. Om kvinner og menn. Om foreldre og barn. Om kroppen og bevisstheten. Om det å skrive. Om å elske et annet menneske gjennom et helt liv. Og om hva som er igjen når den andre ikke lenger er der.
«Siri Hustvedt – Dansen rundt selvet» er en sterk, klok og usedvanlig vakker dokumentar. For meg, som har fulgt både Siri Hustvedt og Paul Auster gjennom så mange år, ble den også noe mer: et møte med to forfattere som har vært en stor del av mitt eget lesende liv.
Fakta om filmen
Originaltittel: «Siri Hustvedt – Dance Around the Self»
Regi og manus: Sabine Lidl
Produksjonsland: Tyskland / Sveits
Produksjonsår: 2026
Sjanger: Dokumentar
Spilletid i norsk kinoversjon: 1 time og 50 minutter
Medvirkende: Siri Hustvedt, Paul Auster, Sophie Auster, Liv Hustvedt og Katerina Fotopoulou
Pris: Vinner av Deutscher Filmpreis 2026 (Lola) for beste dokumentarfilm. Filmen var også nominert for beste klipp.
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
