Anmeldelse av «Slank med et stikk» produsert av Kathryn Thomas (2025)

Slank med et stikk – når fedme ikke bare handler om viljestyrke

Den irske dokumentarserien «Slank med et stikk» («The Skinny Jab Revolution«), som for tiden kan ses på NRK, tar for seg et fenomen som på svært kort tid har endret både behandlingen av fedme og hele samtalen om overvekt: de nye slankemedisinene.

Serien er fra 2025 og består av to episoder på rundt 50 minutter. Den er produsert og presentert av den irske programlederen Kathryn Thomas, som selv har arbeidet med helse og livsstil på irsk fjernsyn i en årrekke. I den første episoden, «Slankerevolusjonen», undersøker hun hva de nye medisinene gjør med kroppen og med menneskene som bruker dem. I den andre episoden, «Kapital, kultur og kalorier», løftes blikket mot samfunnet rundt oss. Hvem har egentlig råd til disse medisinene? Og hvorfor har så mange mennesker behov for dem?

Det er særlig Ozempic, Wegovy og Mounjaro det handler om. Dette er legemidler som påvirker kroppens appetittregulering og gjør at mange opplever betydelig mindre sult og færre tanker om mat. Ozempic ble opprinnelig utviklet for behandling av diabetes type 2, mens Wegovy er godkjent for behandling av fedme. Mounjaro har også vist svært gode resultater ved vektreduksjon. Felles for dem er at de griper inn i kroppens biologiske regulering av sult og metthet på en helt annen måte enn tradisjonelle slankekurer.

Det er ikke bare å spise mindre

Noe av det viktigste ved «Slank med et stikk» er etter mitt syn at serien utfordrer en forestilling som har vært nærmest enerådende i svært mange år: Er du overvektig, må du spise mindre og bevege deg mer. Så enkelt er det åpenbart ikke.

Kathryn Thomas møter mennesker som har forsøkt nettopp dette, gjerne gang på gang gjennom store deler av livet. De har gått ned i vekt, lagt på seg igjen, startet på nytt og opplevd nederlaget når kiloene nok en gang kommer tilbake. For noen har livet vært preget av en nærmest konstant kamp mot egen kropp.

Serien viser hvordan kunnskapen om fedme har endret seg. Kroppen forsvarer vekten langt mer effektivt enn mange kanskje er klar over. Når et menneske går betydelig ned i vekt, kan sultsignalene øke samtidig som kroppen forsøker å spare energi. Det som utenfra kan se ut som manglende selvdisiplin, handler derfor også om biologi.

Dette synes jeg er et viktig perspektiv, ikke minst fordi overvekt fortsatt er forbundet med så mye skam.

Når maten er konstruert for at vi skal spise mer

Men serien stopper heldigvis ikke ved individet. For hvis stadig flere mennesker blir overvektige, er det rimelig å spørre om det virkelig er millioner av enkeltmennesker som plutselig har mistet selvkontrollen.

En del av forklaringen ligger i maten vi omgir oss med.

Ultraprosessert mat er gjerne energitett, lett å spise raskt og utviklet for å være svært smakelig. Kombinasjoner av fett, sukker, salt, konsistens og smak gjør det lett å spise mer før kroppens metthetssignaler rekker å gjøre jobben sin. Samtidig er denne maten ofte billig, lett tilgjengelig og tungt markedsført.

Noe av det som gjorde inntrykk på meg, var møtene med mennesker i USA som fortalte at det nærmest var umulig å få tak i vanlig, sunn og lite bearbeidet mat der de bodde. I butikkene var det ultraprosesserte produkter som dominerte. Da blir rådet om at man bare må «spise sunnere», temmelig meningsløst. Man kan vanskelig velge noe man i praksis ikke har tilgang til.

Og her kommer klassespørsmålet inn allerede før vi begynner å snakke om slankemedisiner. Valgene våre tas ikke i et vakuum. Økonomi, kunnskap, tid og bosted har betydning, men også hvilke butikker som finnes i nærmiljøet og hvilke varer de faktisk tilbyr. Har man god økonomi, bil og anledning til å oppsøke butikker med et bedre utvalg, har man flere valgmuligheter enn den som må handle det som finnes i nærbutikken og samtidig få matbudsjettet til å strekke til. Dette synes jeg dokumentaren er svært god til å få frem. Fedme blir gjerne behandlet som et individuelt problem, mens svært mye av det som påvirker vekten vår, finnes i omgivelsene rundt oss.

Og da oppstår et ganske slående paradoks: Vi har skapt et matmiljø som gjør det vanskeligere å holde normal vekt, og utvikler deretter legemidler som demper appetitten slik at mennesker skal klare å stå imot det samme matmiljøet.

Et nytt liv med en sprøyte

Samtidig ville det vært urimelig å avfeie slankesprøytene som en «quick fix». I serien møter vi flere mennesker som har fått livet sitt tilbake ved hjelp av disse medisinene. Det handler ikke bare om å komme inn i mindre klær. De får bedre helse. De orker mer. Noen kan bevege seg på en måte de ikke har kunnet på lenge. Risikoen for sykdom reduseres, og for mennesker med alvorlig fedme kan en betydelig vektnedgang også bety utsikter til et lengre liv.

Det gjør inntrykk å høre mennesker beskrive hvordan den konstante sulten eller opptattheten av mat nærmest forsvinner. Først da blir det kanskje også tydelig hvor mye energi denne kampen tidligere har tatt.

Og nettopp derfor blir jeg litt skeptisk til betegnelsen «slankesprøyter». For mange av menneskene vi møter, dreier dette seg om medisinsk behandling av en alvorlig helsetilstand, ikke om ønsket om å bli noen kilo lettere før sommerferien. Samtidig problematiserer Kathryn Thomas at det er litt for enkelt for mennesker med alvorlige spiseforstyrrelser å få tak i disse medisinene på nettet.

Men hva skjer når man slutter?

Her kommer samtidig et av de vanskeligste spørsmålene. Hva skjer dersom man slutter med medisinen?

For mange kommer appetitten tilbake, og vekten begynner å øke igjen. Det kan skje selv om de forsøker å spise sunt og fortsetter å være fysisk aktive. Dersom fedme faktisk skal forstås som en kronisk sykdom, følger det også en ganske ubehagelig erkjennelse med dette: For noen kan behandlingen bli svært langvarig, kanskje livslang.

Jeg ville derfor vært forsiktig med å kalle medisinene avhengighetsskapende i tradisjonell forstand. Det er ikke snakk om rus eller avhengighet slik vi vanligvis bruker begrepet. Problemet er snarere at effekten av behandlingen i stor grad opphører når medisinen fjernes. Det kan sammenlignes med annen behandling av kronisk sykdom: At sykdommen igjen gjør seg gjeldende når medisinen stoppes, betyr ikke nødvendigvis at pasienten er blitt avhengig av legemiddelet. Men i praksis kan konsekvensen likevel bli at svært mange mennesker vil ønske eller ha behov for å bruke disse medisinene i årevis. Og da kommer spørsmålet om penger.

Hvem har råd til å være slank og frisk?

Dette er etter mitt syn et av dokumentarens viktigste poenger. Medisinene er dyre. Dersom behandlingen skal fortsette over mange år, blir kostnadene betydelige. De som har god økonomi, kan kjøpe seg tilgang til en behandling som kan gi lavere vekt, bedre helse og potensielt flere friske leveår. De som ikke har råd, må klare seg uten. Dermed risikerer vi at en medisinsk revolusjon som i utgangspunktet kunne ha redusert sykdom og gitt mennesker bedre liv, i stedet bidrar til å forsterke allerede eksisterende helseforskjeller.

Klasseskillet går egentlig begge veier. Mennesker med dårlig økonomi kan ha dårligere tilgang til sunn mat og større tilgang til billig, energitett og ultraprosessert mat. De kan ha mindre tid og færre muligheter til å lage maten fra bunnen av. Og dersom de som følge av dette utvikler alvorlig overvekt, kan de samtidig være blant dem som har minst mulighet til å betale for medisinene som kunne ha hjulpet dem.

Mennesker med god økonomi kan i større grad kjøpe gode råvarer, bo i områder med et bedre mattilbud og, dersom vekten likevel blir et problem, betale for medisinsk behandling. Da handler dette plutselig om langt mer enn kropp og utseende. Det handler om sosial ulikhet i helse.

Det er et ubehagelig perspektiv. For dersom disse legemidlene faktisk reduserer risikoen for alvorlig sykdom og kan bidra til at mennesker lever lenger, kan økonomisk evne i ytterste konsekvens også få betydning for hvem som får tilgang til flere friske leveår.

Samtidig blir kontrasten til Japan, som Thomas besøker, interessant. Fedmeforekomsten er langt lavere der enn i mange vestlige land. Poenget er selvsagt ikke at vi uten videre kan kopiere japansk matkultur, men besøket illustrerer hvor mye omgivelsene betyr. Hva vi spiser, hvordan maten produseres, hvor store porsjonene er og hvordan måltidene inngår i dagliglivet, er ikke bare et spørsmål om den enkeltes selvdisiplin.

Matindustrien finner et nytt marked

Og så kommer det kanskje mest absurde paradokset i hele dokumentaren. I flere tiår har matindustrien brukt enorme ressurser på å utvikle produkter vi skal få lyst til å spise mer av. Smak, konsistens, fett, sukker og salt finjusteres, produktene gjøres lett tilgjengelige og markedsføringen er massiv. Ultraprosessert mat har blitt en stadig større del av kostholdet i mange land. Så kommer legemiddelindustrien med medisiner som gjør oss mindre sultne. Men næringsmiddelindustrien gir seg selvfølgelig ikke av den grunn. Når millioner av mennesker begynner å bruke GLP-1-legemidler og plutselig spiser langt mindre enn før, oppstår et nytt marked. Dermed utvikles det produkter som er spesielt tilpasset mennesker som bruker disse medisinene, blant annet mindre porsjoner og produkter med høyt innhold av protein og andre næringsstoffer.

Det er faktisk vanskelig å vite om man skal le eller bli oppgitt.

Først utvikler vi et matmiljø som gjør det stadig lettere å spise for mye. Deretter utvikler legemiddelindustrien kostbare medisiner som gjør det mulig å spise mindre. Og når medisinene begynner å virke, tilpasser matindustrien seg og finner nye produkter den kan selge til dem som nå spiser mindre.

På den ene siden står en enorm industri som tjener penger på at vi spiser. På den andre siden står en enorm industri som kan tjene penger på å hjelpe oss med å spise mindre.

Og midt mellom disse står mennesket.

Det er kanskje her «Slank med et stikk» blir mest interessant for meg. For dokumentaren handler etter hvert ikke først og fremst om hvorvidt Ozempic, Wegovy eller Mounjaro virker. Det gjør de åpenbart for svært mange. Spørsmålet blir større: Hvordan har vi skapt et samfunn der stadig flere mennesker trenger medisinsk behandling for å klare å håndtere maten de omgis av?

Et langt mer sammensatt bilde av fedme

Det jeg først og fremst sitter igjen med etter «Slank med et stikk», er hvor meningsløst det er å redusere fedme til et spørsmål om karakter og viljestyrke.

Selvfølgelig betyr kosthold og fysisk aktivitet mye. Det gjør dokumentaren heller ikke noe forsøk på å bortforklare. Men vi lever i et samfunn der biologien vår møter et matmiljø menneskekroppen neppe er særlig godt rustet til å håndtere. Og muligheten til å beskytte seg mot dette matmiljøet er heller ikke likt fordelt.

Rundt det hele finnes enorme kommersielle interesser. Det er penger å tjene på at vi spiser mer, penger å tjene på at vi ønsker å gå ned i vekt, og nå også enorme penger å tjene på legemidler som faktisk får oss til å spise mindre. De nye medisinene representerer utvilsomt et medisinsk gjennombrudd. For mennesker med alvorlig fedme kan de bety forskjellen mellom sykdom og bedre helse, mellom et liv med store begrensninger og et liv med langt større overskudd. Menneskene vi møter i serien, viser hvor stor denne forskjellen kan være. Men medisinene løser ikke årsakene til at så mange mennesker utvikler fedme.

Og kanskje er det nettopp dette som er dokumentarens viktigste spørsmål: Skal løsningen på fedmeepidemien først og fremst være at millioner av mennesker bruker kostbare legemidler resten av livet, eller burde vi samtidig være langt mer opptatt av å endre det samfunnet og matmiljøet som har gjort behovet for disse medisinene så stort?

For hvis sunn mat blir et privilegium for dem som har råd og tilgang til den, samtidig som effektiv behandling av fedme blir et privilegium for dem som har råd til medisinen, har vi fått et problem som er langt større enn spørsmålet om hva badevekten viser.

«Slank med et stikk» gir ingen enkle svar. Det er nettopp derfor serien er verdt å se.

Jeg har tidligere skrevet om dokumentarserien «Ultraprosesserte fristelser«, om Chris van Tullikens bok «Ultraprosessert – hvorfor spiser vi greier som ikke er mat – og hvorfor klarer vi ikke å stoppe» og Jane Faerbers bok «Proteinmanifestet – metthet, muskler og metabolisme«, som utfyller denne tematikken.

Originaltittel: The Skinny Jab Revolution
Sjanger: Dokumentarserie
Produksjonsland: Irland
Produksjonsår: 2025
Antall episoder: 2 a ca. 50 minutter
Programleder: Kathryn Thomas
Produsent: Kathryn Thomas / Aquarius Productions
Norsk visning: NRK