Anmeldelse av «Lady Chatterley» – regissert av Pascale Ferran (2006)

Kjærligheten som våkner i stillheten

Denne filmatiseringen av D. H. Lawrences berømte roman er regissert av den franske regissøren Pascale Ferran. Hun valgte en lavmælt og svært sanselig tilnærming til historien, der naturen, kroppsspråket og stillheten mellom menneskene spiller en like viktig rolle som replikkene. Resultatet er en film som beveger seg langsomt og ettertenksomt, men som samtidig rommer en sterk intensitet.

I hovedrollen finner vi Marina Hands som Connie Chatterley, den unge Lady Chatterley. Hun lever på et stort gods sammen med sin ektemann Clifford, spilt av Hippolyte Girardot. Clifford er blitt krigsinvalid etter første verdenskrig, og ekteskapet mellom dem er derfor preget av både fysisk avstand og en form for høflig resignasjon. De lever side om side, men uten den nærheten som en gang var forutsetningen for forholdet.

For Connie blir livet på godset etter hvert tungt å bære. Hun beveger seg gjennom dagene i en slags stillferdig tomhet. Lengselen etter kjærlighet, nærhet og liv er der hele tiden, men den finner ingen vei ut.

På en av sine vandringer i skogen på eiendommen møter hun skogvokteren Parkin, spilt av Jean-Louis Coulloc’h. Han lever et enkelt liv i utkanten av godset, langt unna de sosiale kodene og forventningene som preger livet i herskapshuset.

Møtene mellom Connie og skogvokteren er i begynnelsen forsiktige og nesten ordløse. De beveger seg rundt hverandre med en viss usikkerhet, som om begge forstår at noe kan være i ferd med å skje – men uten helt å våge å ta det første skrittet.

Gradvis vokser det likevel frem en tiltrekning mellom dem. Den utvikler seg langsomt, nesten som naturen rundt dem – i små bevegelser, i blikk, i stillhet. Og etter hvert skjer det som nesten virker uunngåelig: de innleder et kjærlighetsforhold.

For Connie blir dette møtet med kjærligheten også en form for oppvåkning. Det er som om hun først nå virkelig begynner å leve. Den fysiske nærheten, lidenskapen og den uventede ømheten hun opplever, gir livet hennes en ny mening.

Noe av det som gjør denne historien så sterk, er nettopp spenningen mellom de sosiale rammene og de menneskelige behovene. Connie tilhører overklassen, mens skogvokteren lever et helt annet liv. På den tiden romanen ble skrevet, var tanken om et kjærlighetsforhold på tvers av sosiale klasser nærmest utenkelig – og for mange direkte skandaløs.

Da D. H. Lawrence publiserte romanen «Lady Chatterley’s Lover» i 1928, skapte den derfor enorm oppstandelse. Boken ble forbudt i flere land, både på grunn av sin åpne skildring av seksualitet og fordi den utfordret samtidens forestillinger om moral og klasse.

Likevel er dette først og fremst en kjærlighetshistorie. En historie om to mennesker som finner hverandre på tvers av samfunnets grenser – og som gjennom møtet oppdager noe dypt menneskelig.

Pascale Ferrans film lykkes nettopp fordi den tar seg tid. Den lar naturen, årstidene og kroppsspråket få plass. Skogen, regnet, jorden og vinden blir nesten som egne karakterer i fortellingen.

Resultatet er en film som ikke først og fremst er dramatisk i tradisjonell forstand, men som i stedet skildrer kjærlighetens langsomme fremvekst. Den gjør det med en sjelden ømhet og en nesten poetisk følsomhet.

For meg er dette en av de vakreste filmatiseringene av en kjærlighetshistorie jeg har sett. Den viser hvordan kjærlighet og begjær ikke bare handler om lidenskap, men også om nærhet, tillit og det å bli sett av et annet menneske.

• Originaltittel: Lady Chatterley
• Regissør: Pascale Ferran
• Produksjonsår: 2006
• Hovedroller: Marina Hands, Jean-Louis Coulloc’h, Hippolyte Girardot
• Basert på: D. H. Lawrence – Lady Chatterley’s Lover (1928)
• Pris: Vant flere César-priser i Frankrike, blant annet for beste film og beste kvinnelige hovedrolle