Når barndommens uskyld blir til et mareritt
Det skal godt gjøres å se en kastanjemann med helt de samme øynene etter å ha sett den danske Netflix-serien «Kastanjemannen». Og etter sesong to er heller ikke gjemsel og uskyldige telleremser helt hva de en gang var.
Dette er nordic noir av det virkelig mørke slaget. Her snakker vi om seriemordere med høyst spesielle motiver, groteske drap og åsteder som tidvis går selv Jo Nesbø en høy gang – og vel så det! Jeg kan like gjerne innrømme det med én gang: Denne serien hadde jeg aldri i verden turt å se alene! Den er rett og slett for skummel.
Mannen bak historiene
Mannen bak «Kastanjemannen» er den danske manusforfatteren og forfatteren Søren Sveistrup (f. 1968), som også skapte den svært populære TV-serien «Forbrytelsen». Han debuterte som romanforfatter med «Kastanjemanden» i 2018, og denne dannet grunnlaget for første sesong av TV-serien, som kom i 2021.
Oppfølgeren «Tælle til en, tælle til to» kom i 2024 og ligger til grunn for sesong to, som hadde premiere våren 2026. Begge sesongene består av seks episoder. Første sesong er regissert av Mikkel Serup og Kasper Barfoed, mens Milad Alami og Roni Ezra har regien i sesong to.
To makabre drapsgåter
I sentrum står etterforskerne Naia Thulin (Danica Curcic) og Mark Hess (Mikkel Boe Følsgaard), et makkerpar som ikke akkurat finner tonen fra første stund.
I sesong en blir en ung kvinne funnet brutalt drept på en lekeplass. Den ene hånden hennes er skåret av, og ved åstedet står en liten figur laget av kastanjer. På denne finner politiet fingeravtrykket til den 12 år gamle Kristine Hartung, datteren til sosialminister Rosa Hartung. Problemet er bare at Kristine forsvant året før og antas å være drept.
Så kommer flere drap, og også her etterlater gjerningspersonen kastanjemenn. Etter hvert blir det klart at ofrene ikke er tilfeldig valgt. Noen har et regnskap å gjøre opp, og for å forstå det som skjer i nåtiden, må Thulin og Hess grave i fortiden.
I sesong to står de overfor en ny og minst like uhyggelig sak. En kvinne blir meldt savnet etter å ha vært utsatt for omfattende stalking. Noen har fulgt med på henne, fotografert henne og sendt henne meldinger. Gjerningspersonen har gjort det hele til en makaber lek med utgangspunkt i gjemsel og telleremsen «Telle til én, telle til to».
Da kvinnen blir funnet drept, oppdager politiet forbindelser til et uoppklart drap på en tenåringsjente to år tidligere. Også hun ble stalket før hun døde. Dermed begynner nok en jakt på en seriemorder som ikke bare dreper, men som iscenesetter forbrytelsene etter et bestemt mønster.
Når det uskyldige blir uhyggelig
Noe av det jeg liker aller best ved «Kastanjemannen», er måten serien bruker ting vi vanligvis forbinder med en trygg og uskyldig barndom, og gjør dem til noe skremmende og uhyggelig.
I første sesong er det kastanjemannen, denne uskyldige lille figuren mange av oss har laget som barn. I sesong to er det gjemsel og en telleremse. «Telle til én, telle til to …» burde ikke være spesielt skremmende. Her blir den det.
I begge sesongene viser det seg etter hvert at det som skjer i nåtiden, har sammenheng med noe som skjedde langt tilbake i tid. Skal politiet forstå hvorfor disse menneskene blir drept, må de derfor også finne ut hva som skjedde den gangen. Gradvis kommer historier om omsorgssvikt, vold, tap og svik frem. Og selv om ingenting kan forsvare de grusomme handlingene, får vi etter hvert en forståelse av hva som ligger bak. Gjerningspersonene har sine grunner til å gjøre det de gjør. Det gjør dem ikke mindre skremmende, men det gir historiene flere lag.
Og grusomt er det virkelig. «Kastanjemannen» sparer ikke på virkemidlene. Det er avkuttede kroppsdeler, mishandlede kropper og drapsmetoder jeg helst ikke vil vite at noen har klart å tenke ut. Enkelte ganger lurte jeg faktisk på om det var nødvendig å vise så mye.
Likevel opplever jeg ikke serien først og fremst som spekulativ. Det skyldes blant annet at den også er opptatt av hva drapene gjør med menneskene som blir igjen. Sorg, tap og familier som går i stykker får plass ved siden av selve kriminalgåten. Dette er særlig sterkt i sesong to, der Sofie Gråbøl spiller moren til tenåringsjenta som ble drept to år tidligere.
En viktig grunn til at serien fungerer så godt, er Danica Curcic og Mikkel Boe Følsgaard i rollene som Naia Thulin og Mark Hess. Jeg liker dem begge veldig godt, ikke minst fordi de er såpass forskjellige.
Thulin er alenemor og forsøker så godt hun kan å få en krevende jobb til å gå opp med familielivet. Det lykkes ikke alltid. Hess har på sin side en tendens til å holde mennesker på avstand, og det er ikke så lett å komme innpå ham. Begge er dyktige etterforskere, men privat har de nok av ting de ikke helt får til.
Forholdet mellom dem utvikler seg også gjennom de to sesongene. Det er åpenbart en tiltrekning der, men ingen av dem er spesielt gode til å snakke om følelser. Heldigvis får dette aldri for stor plass. Det ligger der mer som en understrøm i historien, mens det først og fremst er etterforskningen som driver handlingen fremover.
«Kastanjemannen» har ellers alt vi forbinder med nordic noir. København er grå, kald og våt, det er mye mørke, og selv når det er lyst, hviler det noe urovekkende over det hele. Vi har etterforskere med kompliserte privatliv, gamle forbrytelser som ikke er ferdige med menneskene som var involvert, og seriemordere som har gjort drapene til en del av et større og nokså makabert prosjekt. Ikke spesielt nyskapende, kanskje, men du verden så effektivt!
For dette er først og fremst utrolig spennende. Historiene er kompliserte, men ikke mer enn at det går an å følge med. Stadig kommer det nye opplysninger som gjør at mistanken flyttes, og at det vi trodde vi hadde forstått, likevel ikke var så enkelt. Jeg var ganske sikker på at jeg hadde gjennomskuet det hele flere ganger. Det hadde jeg selvfølgelig ikke.
Og kanskje er det nettopp derfor jeg holdt ut med alle de groteske drapene. For noen ganger lurte jeg faktisk på hvorfor i all verden jeg utsatte meg for dette. Dette er definitivt ikke hyggelig krim man ser for å roe seg ned før sengetid. Men jeg måtte jo vite hvordan det gikk! Om jeg hadde sett «Kastanjemannen» alene? Aldri i livet!
Originaltittel: «Kastanjemanden»
Nasjonalitet: Danmark
Sjanger: Krim/thriller
Basert på: Søren Sveistrups «Kastanjemanden» og «Tælle til en, tælle til to»
Hovedroller: Danica Curcic og Mikkel Boe Følsgaard
Sesong 1: 2021, seks episoder
Regi: Mikkel Serup og Kasper Barfoed
Sesong 2: 2026, seks episoder
Regi: Milad Alami og Roni Ezra
Strømmetjeneste: Netflix
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
