Anmeldelse av «Verden etter Gaza» av Pankaj Mishra (2025)

Når historien ikke vil slippe taket

Om forfatteren

Pankaj Mishra (f. 1969) er født i Nord-India, utdannet i Delhi og er nå bosatt i London. I over tjue år har han skrevet skarpe analyser av forholdet mellom Vesten og resten av verden i The New Yorker, The Guardian og London Review of Books.

Han fikk sitt internasjonale gjennombrudd med «From the Ruins of Empire» (2012) og «Age of Anger» (2017) – «Raseriets tidsalder» – der han viser hvordan kolonialismen og moderniteten har skapt den uroen vi opplever i verden i dag. Disse bøkene ble hyllet for sin kombinasjon av historie, idédebatt og moralfilosofi.

Med «Verden etter Gaza» (2025) skriver Mishra sin mest omfattende bok hittil. Boka er et moralsk kart over hvordan kolonialismen, holocaust og dagens konflikter henger sammen. Dette gjør han på en eminent måte, fordi han er så kunnskapsrik, analytisk og verdiorientert.

Et overflødighetshorn av historisk og litterær tenkning

Boka starter i Gaza, men den handler om hele verdens «minnepolitikk». Mishra undersøker hvordan lidelse blir fortalt, brukt og også forvrengt, og hvem som får eie sin egen sorg og definere hvem som «bør legge alt bak seg». Han viser også frem konsekvensene av hva «Aldri mer»-retorikken får i forholdet mellom Israel og nabolandene generelt og palestinerne spesielt.

Holocaust som «politisk valuta»

Først tar Mishra for seg holocaust-minnet. Jødene var statsløse og uønsket før krigen; Evian-konferansen i 1938 endte med at ingen nasjoner åpnet grensene. «Jødene hadde ingen steder å dra,» skriver Mishra tørt, og trekker samtidig parallellen til dagens palestinere.

Etter krigen ble holocaust etter hvert et moralsk referansepunkt. I USA ble lidelsen gjort universell, men også instrumentell. Elie Wiesel ga holocaust et globalt språk, men i prosessen ble tragedien løsrevet fra historien og omformet til moral og politikk. Rike amerikanske jødiske filantroper finansierte museer, universitetsstillinger og lobbygrupper som gjorde minnet om holocaust til del av USAs egen selvforståelse og bakgrunn for støtte til Israel.

Primo Levi ønsket å skrive om det «grå området», der skyld og uskyld flyter. Da han kom til USA, ble han mottatt som et moralsk ikon, ikke som den tvilende humanisten han var. Hans kompleksitet ble glattet bort.

I Israel møtte de overlevende en annen form for kulde i de første årene etter krigen: de ble sett på som svake. Isaac Bashevis Singer beskriver hvordan overlevende ble mistenkeliggjort av de nye, heroiske israelerne. Det er en av bokas mest smertefulle innsikter, nemlig at de som hadde båret lidelsen, dermed måtte skamme seg over dette …

Filosemittisme – speilbildet av antisemittisme

Mishra viser hvordan kjærligheten til jødisk kultur også kunne være maktutøvelse. Den amerikanske filosemittismen ble et tegn på sivilisasjon. Dette ble et middel for Vesten til å vise sin moralske overlegenhet, samtidig som andre minoriteter ble marginalisert. Den samme bevegelsen som dyrket Anne Frank, vendte blikket bort fra svarte amerikanere, urfolk og koloniserte folk. Uten å forstå parallellene …

(Filosemittisme er det motsatte av antisemittisme. I stedet for å hate jøder, idealiserer man dem. Men begge bygger på generaliseringer og fratar jøder muligheten til å være vanlige mennesker.)

India – Israel: tvillingnasjoner av britisk delingspolitikk

Et av bokas mest originale kapitler sammenligner delingen av India/Pakistan (1947) og opprettelsen av Israel (1948). Begge ble planlagt av britene på vei ut av imperiet, og begge førte til massakrer og enorme flyktningstrømmer. Hinduer og muslimer i Sør-Asia, jøder og arabere i Midtøsten. Alle ble de fanget i de samme imperialistiske strukturene.

Mishra kaller det «de britiske grensenes forbannelse»: hastverksarbeid forklart som sivilisasjonsprosjekt. Kolonimaktene skapte ikke stater, men uløselige konflikter.

Postkoloniale speil

Her trekker Mishra inn Edward Said, Frantz Fanon, W.E.B. Du Bois, Aimé Césaire og Hannah Arendt. Said viste i «Orientalism» hvordan Vesten konstruerte «den andre» som irrasjonell og underlegen. Fanon og Du Bois beskrev den psykiske og sosiale prisen av å bli definert utenfra. Arendt skrev om hvordan statsløshet fratar mennesker retten til å være menneske.

Mishra fletter dem inn i samtidens Gaza: Palestineren får ikke være subjekt, men er gjenstand for forklaring. Lidelsen må alltid rettferdiggjøres, aldri bare erkjennes.

Jødiske og afrikanske frigjøringsstemmer

Et av bokas mest bevegende partier handler om hvordan jødiske og svarte intellektuelle fant gjenklang hos hverandre:

• W.E.B. Du Bois innså etter et besøk i Nazi-Tyskland at rasisme i USA og Europa var to sider av samme sak.
• Rabbi Abraham Heschel marsjerte med Martin Luther King.
• Ahmed Kathrada, fengslet sammen med Mandela, smuglet «Anne Franks dagbok» inn på Robben Island. Han sa: «Vi leste Anne Frank for å huske at vi var mennesker.»

Hos Mishra blir dette et stille motstykke til de store geopolitiske analysene, og et vitnesbyrd om solidaritet på tvers av religion og hudfarge. Paradokset er på den annen side Israels støtte til apartheidregimet i Sør-Afrika …

Den økonomiske og ideologiske vendingen

Fra 1980-tallet beveger han seg mot vår tid: Reagan og Thatcher erstattet fellesskap med markedslogikk. Privatisering og nyliberalisme førte til en ny type nasjonalisme både i India og Israel. Kapitalisme og religiøs nasjonalisme smeltet sammen; frykten for den andre ble politisk valuta. Mange mektige politikere har tilranet seg makt gjennom å skape en fryktkultur mtp. «de andre». Dette legitimerer alt fra vold til overvåkning.

Mishra viser hvordan de gamle koloniale strukturene lever videre: i muren på Vestbredden, i grensene rundt Europa, i språkbruken som deler verden i verdige og uverdige ofre.

«Ved å koble all kritikk av Israels handlemåte til antisemittisme har israelske propagandister selv, på tankeløst vis, bidratt til å spre anti-israelske følelser over hele verden.» (side117-118)

Min oppfatning av boka

Jeg har lest mye om holocaust, Israel og kolonialismen. Likevel var dette krevende lesning. Det er ikke en bok man «blar i». Den må leses grundig og fordøyes. Mishra skriver fortettet og refererer til et vell av kilder, og det krever konsentrasjon å få med seg alle detaljene. Men hver side åpner nye perspektiver.

Mishra er klok, rolig, analytisk, men aldri moralistisk. Han viser hvordan fortellingene vi lever på, også er fortellinger som former våre blinde soner.

Sammenligningen mellom India/Pakistan og Israel/Palestina er meget tankevekkende. Den minner oss om at begge konfliktene ble født av det britiske imperiets fall, av hastverk og mangel på forståelse for menneskene som ble berørt. Britene etterlot seg «nasjonalstater» der de tidligere hadde styrt imperier og millioner av mennesker betalte prisen.

«Historiske omstendigheter spolerte med ett slag de mange mulighetene til selvbestemmelse for hinduene og muslimene i Sør-Asia så vel som for jødene og araberne i Palestina, og skapte nasjonalstater og evige flyktninger i skyggen av holocaust, Nakba og delingen av Britisk India.» (side 262)

Mishra står i tradisjonen etter Edward Said: Han skriver ikke for å ta parti, men for å avsløre strukturer. Han minner oss om at historien ikke er fortid, men fortsetter å virke i våre begreper om moral, sivilisasjon og skyld.

«Verden etter Gaza» er en bok som krever tålmodighet og ettertanke. Den viser hvordan minner brukes politisk, hvordan koloniale grenser fortsatt former liv, og hvordan kampen om narrativet er blitt selve frontlinjen i vår tid.

Jeg opplevde boka som krevende, men dypt givende. Mishra er både historiker, moralfilosof og forteller. Han hjelper oss å se at verdens orden og uorden ikke begynte i går, men er konsekvenser av kolonialisme med Vesten som den store skurken.

«Det er ingen overdrivelse å si at det sjelden har stått mer på spill, etisk som politisk. Ugjerningene i Gaza, som bifalles og rettferdiggjøres av politikerne og pressen i den frie verden, og skamløst kringkastes av gjerningsmennene, har ikke bare knust en allerede skjør tro på at sosial utvikling er mulig. De utfordrer også den grunnleggende hypotesen at menneskenaturen i sitt vesen er god og kapabel til empati. Samtidig, mens minnet om holocaust konkurrerer med minnene om slaveri og imperialisme, folkemordene på Amerikas urbefolkning og armenerne, blir det stadig mer uklart om disse kolliderende minnekulturene kan gi oss en nyttig lekse for vår tid, og kaste nytt lys over problemene, for ikke å si gi oss reelle løsninger. Strengt historiske versjoner av disse minnene synes heller ikke å føre fram. De vil sannsynligvis fortsatt stå i motstrid til hverandre og bidra til stammehatets spiral.» (side 268-269)

Mishra avslutter sin bok med et 12 siders vedlegg med forslag til litteratur for videre lesning. Dette kommer i tillegg til det vell av kilder han har vist til i boka for øvrig.

Dersom det ikke hadde vært for Kristina Quintanos bok «Fisker eller liksvøper?«, ville jeg ha konkludert med at dette er årets mest tankevekkende sakprosabok. Quintano og Mishra må imidlertid dele plassen om å bli årets mest tankevekkende sakprosabøker! Og det sier ikke rent lite om kvaliteten på disse bøkene.

«Verden etter Gaza» lærer oss å se på historien, og på oss selv, med nye øyne. Pankaj Mishra er meget balansert i sin fremstilling Les boka og bli mer opplyst!

Utgitt på engelsk: 2025
Originaltittel: The World After Gaza
Utgitt på norsk: 2025
Oversetter: Christian Rugstad
Forlag: Solum Bokvennen
Antall sider: 298
Jeg har mottatt et leseeksemplar av boka fra forlaget