Anmeldelse av «Fisker eller liksvøper? Havet – en blindsone for slaveri, forbrytelser og flyktningers død» av Kristina Quintano (2025)

Da jeg leste Kristina Quintanos forrige bok, «Smugler eller grenselos?«, ble jeg dypt berørt. Den boka var som et knyttneveslag fordi den inneholder fortellinger om grenseløs menneskelighet i møte med grenseløs likegyldighet. Den gang skrev jeg på bloggen min at få forfattere formidler flukt og svik med en slik intensitet og innsikt som Quintano. Nå kommer oppfølgeren, «Fisker eller liksvøper?«, og den er minst like sterk.

Kristina Quintano har i mange år vært en utrettelig stemme for mennesker på flukt. Hun er forfatter, oversetter og journalist, men også et menneske som gjennom sitt arbeid i Middelhavet har stått midt i Europas moralske grenseland. Gjennom nettstedet Budbringeren fra helvete har hun rapportert om forlis, redningsaksjoner og migrantpolitikk med en sjelden kombinasjon av presisjon og medfølelse. Bøkene hennes er del av et større prosjekt – en kvartett om flukt og svik – og handler om å gi ansikt og stemme til dem vi helst ikke ser: de druknede, de uønskede, de som havet ikke gir tilbake.

I «Fisker eller liksvøper?» vender Quintano blikket mot fiskerne i Middelhavet, de som i praksis står midt i Europas migrasjonsdrama. Hun skildrer mennesker som lever med konsekvensene av politikk de ikke har bedt om, og som bokas tittel spør: Er de fiskere – eller liksvøpere? Hva skjer når havet, som i århundrer har vært livsgrunnlaget deres, forvandles til en massegrav?

Gjennom fortellinger fra Malta, Sicilia, Lesvos, Lampedusa og Senegal tegner hun et sterkt portrett av fiskere som daglig møter døden på havet. Noen har sluttet å fiske fordi de ikke orker mer. Andre lever med skyldfølelse etter å ha funnet druknede i garnene sine. Noen risikerer straff dersom de redder mennesker fra sjøen. Dette er en bok som gir stemme til dem som lever i krysningspunktet mellom livsopphold, humanitet og politisk kontroll.

En av de sterke historiene er den om Assane, en tidligere fisker fra kysten av Senegal som nå jobber på en fruktplantasje i Spania. Han sier:

«Jeg føler meg som en fortapt landkrabbe. I stedet for å være hjemme i Senegal sammen med familien min og fiske, plukker jeg frukt i EU. Og det er fordi EU stjeler fisken utenfor hjemlandet mitt, samtidig som de gjør alt de kan for å holde slike som meg ute.»

Assane setter ord på et av vår tids store paradokser: hvordan mennesker drives på flukt av de samme kreftene som stenger dem ute. De store trålerne skraper havbunnen tom for liv, lokale fiskere mister levebrødet, og kystsamfunn legges øde. Likevel omtales de som flykter ikke som ofre for økonomisk urett, men som «økonomiske migranter» – en kategori som fratar dem både beskyttelse og verdighet. Quintano får elegant fram hvordan skillet mellom økonomiske og politiske flyktninger i praksis har brutt sammen. De flykter fra de samme strukturene: krig, urett og ressursran.

Hun skriver også om de mange som arbeider på skip i internasjonalt farvann. Mennesker uten rettigheter, papirer eller navn. De lever under forhold som grenser til slaveri, ofte fanget på havet i måneder eller år, uten mulighet til å forlate skipene. De tjener nesten ingenting, sover i trange lugarer og behandles som utbyttbare brikker i et globalt system som tjener på at de forblir usynlige. Slik viser Quintano hvordan havet ikke bare er en grav for de druknede, men også et arbeidsfelt der moderne slaveri foregår, i skyggen av Europas fiskeripolitikk og vår etterspørsel etter billig sjømat.

Et annet sentralt tema i boka er hvordan Europas politiske retorikk bidrar til å skape frykt. Quintano viser hvordan språket rundt migrasjon ofte er preget av overdrivelser og fordreininger: ord som «invasjon», «horder» og «masseinnvandring» skaper en forestilling om at Europa står i ferd med å oversvømmes. Men fakta viser noe helt annet.

97 % av verdens befolkning migrerer ikke. Av de resterende 3 % som faktisk flytter på seg, er langt under 1 % mennesker på flukt. Antallet flyktninger har riktignok økt, men det har jordas befolkning også. I prosent har migrasjonen vært bemerkelsesverdig stabil – bortsett fra toppåret 2015. Likevel gjentas fortellingen om et Europa «under press». Det er denne retorikken Quintano tar et kraftfullt oppgjør med, og hun viser hvordan slike tallmanipulasjoner bidrar til å nøre opp under fremmedfrykt.

Som leser sitter man igjen med en følelse av både avmakt og ansvar. Quintano skriver ikke for å vekke medlidenhet. Hun skriver for å vekke bevissthet. Språket hennes er presist, varmt og gjennomlyst av menneskelig respekt. Hun er aldri sentimental, men alltid nær. Hun har sett alt dette med egne øyne, og det merkes i hver setning. Og hun stiller spørsmålet: hvorfor gjør ikke myndighetene noe med problemet? Nå er riktignok Spania i ferd med å ta grep. De trenger migranter. Men mens migrantene tidligere kom som fremmedarbeidere, jobbet og tjente mye penger under sesongen med høsting og så dro hjem igjen til hjemlandet og familiene sine, kan de i dag ikke reise tilbake på grunn av de stengte grensene. Kommer de i dag, må de bli, for de kommer seg som sagt ikke tilbake. Prisen migrantene betaler for å komme i dag er at ca. 25 % av dem dør på veien, drukner i havet … Dersom de hadde kunnet søke om innreise og arbeidstillatelse fra hjemlandet sitt, kunne også mottakerlandet hatt mer kontroll med dem som kommer. Og migrantene kunne reist trygt i stedet for – litt for ofte – å være prisgitt kyniske bakmenn.

«Fisker eller liksvøper?» er en bok som tvinger oss til å se havet med nye øyne. Ikke som en blå horisont, men som et grenseland der Europas etiske verdier settes på prøve. Quintano minner oss om at vi ikke kan fortsette å skille mellom «verdige» og «uverdige» flyktninger. Alle flykter fra noe. Spørsmålet er om vi våger å se nærmere på hvorfor.

Som i «Smugler eller grenselos?» stiller Kristina Quintano de ubehagelige spørsmålene vi ikke lenger kan skyve unna: Hva gjør vi med lidelsen vi ser og med den vi velger å overse? I et Europa som stadig lukker seg, er stemmen hennes en nødvendig motkraft. Hun skriver med hjerte, skarpsyn og moralsk mot. Og hun minner oss om at havet, som en gang bandt mennesker sammen, nå også speiler hvem vi er blitt.

Utgitt: 2025
Forlag: Solum Bokvennen
Antall sider: 280
Jeg har mottatt leseeksemplar fra forlaget