Anmeldelse av «Smugler eller grenselos? På innsiden av vår tids største folkevandring» av Kristina Quintano (2024)

Et viktig bidrag til å nyansere synet på menneskesmuglere og de som flykter

Kristina Quintano er journalist, forlegger og aktivist med lang erfaring fra Middelhavsområdet, der hun gjennom mange år har dokumentert båtflyktningers reiser, tragedier og håp. Hun står bak Facebook-siden Budbringeren fra Helvete, der hun formidler nyheter og historier om mennesker på flukt. Dette er historier som altfor sjelden når norske medier. I boka «Smugler eller grenselos?» har hun samlet sine erfaringer og observasjoner i en kraftfull og rystende dokumentar, strukturert rundt ulike fluktruter over Middelhavet.

Formålet med boka er å gi menneskene bak statistikken et ansikt, og å nyansere bildet vi vanligvis blir presentert for om kyniske menneskesmuglere. Vi møter unge jenter, småbarnsfamilier, tenåringsgutter og eldre menn som alle har én ting til felles: De forsøker å komme seg i sikkerhet. Quintano stiller seg spørsmålet vi som samfunn sjelden våger å stille: Hvem er egentlig disse menneskesmuglerne? Og hvorfor blir de smuglere? Vi hører som regel «bare» om dem som har stuet flyktninger sammen i ubrukelige båter, om drukning i Middelhavet, om containere med mennesker som er døde på grunn av mangel på luft, vann etc.

Et nyansert portrett av smugleren

Boka gir et nyansert bilde av smugleren – eller grenselosen, som Quintano foreslår at vi iblant heller burde kalle dem. For mens noen smuglere, særlig de fra Libya og Tunisia, utvilsomt tilhører de brutale og kyniske, finnes det også andre. Mennesker som selv har flyktet, som hjelper slektninger eller landsmenn videre, eller som ikke ser noen annen utvei enn å delta i denne økonomien for å overleve. Vi hører om båtførere som trues til å ta roret, barn som smugles for å gjenforenes med foreldre i Europa, og unge menn som settes til å forhandle med europeiske kystvakter med livet som innsats.

Kristina Quintano skjuler ikke overgrepene som skjer. Hun forteller om båtflyktninger som tvinges om bord i skrøpelige farkoster under trusler om vold eller skyting. De får falske redningsvester, overlates til havets nåde, og ofte skytes det etter dem på stranda dersom de forsøker å nekte. Samtidig avslører boka hvordan EU støtter regimer og militsgrupper med penger for at de skal motvirke flyktningestrømmen – blant annet i Libya – men som selv står bak den menneskesmuglingen de er betalt for å bekjempe. Her kastes penger etter diktatorer og krigsherrer, og paradoksalt nok er det ofte de samme aktørene som både stenger grensene og sender båtene ut igjen. Flyktninger fra Libya på vei over Middelhavet som stanses og sendes tilbake til Libya, risikerer å bli utsatt for slavehandel og det som verre er. Av de samme aktørene … Det er en brutal dobbeltrolle og et iskaldt spill med menneskeliv.

Europas paradokser og Dublinavtalens bånd

Boka vier også oppmerksomhet til hvordan Europas innvandringspolitikk ikke stanser flukten, men gjør den vanskeligere og mer dødelig. Kvoteflyktninger er få og sjeldne. De fleste som flykter har ikke engang tilgang på FNs ressurser i de landene de kommer fra. De er dermed ikke i stand til å havne på noen liste over kvoteflyktninger. Pushback-strategier brukes systematisk – i strid med menneskerettighetene og regelverk. Quintano viser særlig til Malta, som med sin geografiske plassering er ekstremt utsatt. Øya kan ikke sende flyktninger videre til noe fastland, slik Lesvos eller Lampedusa i prinsippet kan, fordi Dublinavtalen låser asylsøknaden til det første europeiske landet en flyktning ankommer. Mange blir derfor sittende fast – i årevis – i et slags limbo, uten rett til arbeid, skolegang eller helsehjelp.

Særlig sterkt er kapittelet om Miriam, som ble bestemt til å flykte fra Eritrea allerede som fjortenåring. Foreldrene visste at hun ikke hadde noe valg: militærtjeneste, død eller flukt. Quintano lar slike historier tale for seg selv, og det er umulig å forholde seg likegyldig. Boka maner frem menneskelige ansikter bak tallene – og minner oss om at vi her snakker om millioner av skjebner. Bak alle tallene er det mennesker.

Middelhavet er fullt av menneskelik. Som forfatteren skriver på side 175 i boka:

«Etter hvert som forlisene i Middelhavet blir større og det blir tettere mellom hver gang, er det særlig en yrkesgruppe som får hverdagen snudd på hodet, nemlig fiskerne. Fiskerne langs Middelhavet beskriver en hverdag der de får kroppsdeler og lik i garnet og sier at de ikke lenger orker å spise den fisken de selv fanger. De forteller også at de blir anklaget av EU for menneskesmugling dersom de velger å redde mennesker i havsnød og tar dem med i båtene sine.

Fiskerne fortviler, det ligger i deres levesett å redde mennesker som står i fare for å drukne.»

Det forhold at de som redder folk fra å drukne kan bli anklaget for menneskesmugling, gjør det risikabelt å redde liv, og gjør overfarten over Middelhavet i lite sjødyktige farkoster enda mer risikabel. Enkelte steder er det ikke skikkelige båter å oppdrive, fordi ett av tiltakene har vært å brenne båter det er mistanke om blir brukt til menneskesmugling. Farkostene blir derfor mer og mer elendige, og faren for drukning har aldri vært større.

Min oppfatning av boka

Kristina Quintano skriver med moralsk glød, men uten å bli sentimental. Hun formidler kunnskap og observasjon med empati og indignasjon. Samtidig må det sies at boka i liten grad problematiserer hva som skjer etter flukten – i Europa. Den stiller ikke spørsmål ved hvordan det europeiske velferdssystemet skal håndtere strømmen av mennesker, eller hvilke konsekvenser dette har for integrasjon, ressurser og politiske holdninger. Dette er ikke bokas formål, men fraværet bør likevel nevnes. Spørsmålet om hvordan Europa vil bli påvirket dersom alle som ønsker det, får komme inn, forblir uadressert.

Det som derimot belyses med skarphet, er at Europas strategi for å stenge grensene ikke fungerer. Den stopper ikke flukten, men skaper farligere ruter, flere dødsfall og et voksende marked for brutale smuglere. Slik sett blir «Smugler eller grenselos?» et brennende innlegg i debatten om en mer human og langsiktig migrasjonspolitikk.

Dette er en viktig bok. Den er ubehagelig og vond å lese, men samtidig var den umulig å legge fra seg. Kristina Quintano gir en stemme til de stemmeløse, og dette gjør hun med journalistisk presisjon og medmenneskelig varme. «Smugler eller grenselos?» er en bok som bør leses av alle som ønsker å forstå hva som faktisk skjer i Middelhavet i dag, og hvorfor de som risikerer alt for å krysse det, ikke kan stanses av grenser alene. De har ikke mer å tape … Hun trekker paralleller til andre verdenskrig, der grenseloser sørget for å bringe nordmenn (også jøder) i sikkerhet i Sverige. Den gangen snakket vi om heltene. Det er et paradoks …

Avslutningsvis kan nevnes at Kristina Quintano ble tildelt Bokhandelenes sakprosapris for boka i 2024. Dette skrev juryen blant annet om boka:

«Med et nøkternt og effektivt språk tar Kristina Quintano leseren med til kjernen av en nattsvart realitet: mennesker på flukt mot Europa. Med en kombinasjon av personlig erfaring, grundig journalistikk og dyptpløyende analyse gir hun leseren et sjeldent innblikk i den komplekse virkeligheten bak migrasjonsbølgen.»

Utgitt: 2024
Forlag: Solum Bokvennen
Antall sider: 309
Jeg har lånt boka på biblioteket