Historien om livet på Barrøy er over …
Roy Jacobsen (f. 1954 d. 2025) har i mange tiår vært en av de mest betydningsfulle stemmene i norsk samtidslitteratur, og med Barrøy-serien har han skapt et lite univers som har gjort et sterkt inntrykk på mange av oss lesere. Han skriver jordnært og presist, med et språk som åpner for både stillhet og kraft. Menneskene han skildrer er så tett forankret i naturen og arbeidslivet sitt at man nesten kjenner været og slitet på kroppen. Jacobsen har skrevet bøker i mange sjangre og om et bredt spekter av temaer, men jeg vil hevde at det er Barrøy-serien som virkelig har definert ham som forfatter, Dette tenker jeg er fordi han her fanger en livsform som nesten har forsvunnet. Å bo på lite befolkede øyer langt ute i havgapet i vår tid er så og si umulig.
I de tre første bøkene i Barrøy-serien («De usynlige«, «Hvitt hav» og «Rigels øyne«) følger vi Ingrid Barrøy fra barndommen ytterst i havgapet, gjennom krigen, gjennom tapene og håpet. I «Rigels øyne» forlot hun øya for å finne faren til datteren sin Kaja. Hun la ut på en lang og krevende reise gjennom et Norge i ruiner. Når «Bare en mor» åpner, er krigen over. Norge skal gjenreises, svikere og kollaboratører straffes og ingenting er lenger som før. Ingrid returnerer til Barrøy som en annen enn den som dro ut. Tyngre av erfaring, men også fastere i seg selv. Det er kanskje denne selvtilliten som gjør at hun er så standhaftig i forhandlingene med kommunen om salg av en eiendom.
Kjernen i romanen er på mange måter forholdet til den fem år gamle gutten Mathias. Faren forsvinner ut av livet deres på en måte som er stille og vond på samme tid, og Ingrid overtar ansvaret uten videre dramatikk. Omsorgen hennes ligger i handlingene, i arbeidets rytme, i måten hun lærer ham å forstå øya og verden. Mathias er ikke bare barnet hennes. Han er også et anker, et liv som holder henne tett på det som betyr noe.
Et av de fineste motivene i boka er brevene Ingrid skriver og aldri sender. De samler opp alt hun ikke kan si høyt: lengsel, uro, håp. De fungerer både som dagbok og som et rom for følelsene hun ellers ikke slipper til. I Jacobsen-universet skjer de store tingene ofte nettopp her, i det usagte og tilbakeholdte.
Også livet ellers på Barrøy formes av tiden etter krigen. Dette er et samfunn som forsøker å finne balansen i livet. Jacobsen skildrer øylivet med en nesten Hamsunsk intensitet; den knappe stilen, de få dialogene, den sterke sanseligheten i lys, vær og arbeid. Til tider fremstår teksten nærmest som et historisk dokument over hvordan livet faktisk var på Helgelandskysten før øyene ble avfolket. Han skriver med en kunnskap som bare kan komme innenfra. Jacobsen hadde selv slekt fra dette området, selv om Barrøy er en fiktiv øy, bare for å ha presisert dét.
For meg ble dette ekstra nært. Min egen farsslekt kommer fra samme del av landet, og det er noe dypt nostalgisk ved å lese om slitet, havet og isolasjonen fra omverdenen. Alt det som til sammen utgjorde livsvilkårene for generasjonene før oss i denne landsdelen. I Jacobsens prosa kjenner jeg igjen noe av min egen families historie, slik jeg bare har ant den tidligere.
En av romanens fineste, mest gripende sider er synet på barna. Et ekstra barn på Barrøy er en velsignelse, ikke en byrde. I en tidsepoke der litteraturen ofte beskriver barna som nok en munn å mette, skildrer Jacobsen dem som fremtiden i helt bokstavelig forstand. At det igjen finnes barn på øya betyr at den lever videre.
Og så er det Lars og Felix, som drar ut på fiske, et arbeid som både binder generasjonene sammen og minner oss om sårbarheten i livet på havet. Fisken, været, båtene, rutinene: alt dette skaper den egenartede pulsen i Barrøy-serien. Det er et samfunn der fellesskapet fortsatt avhenger av arbeid og lojalitet, på en måte som nesten er forsvunnet i dag.
Samtidig aner vi at øylivet går mot slutten. Jacobsen skriver det frem stille, men tydelig. Hvor lenge er det egentlig mulig å bo der ute, når uværet stenger dem inne i ukevis og ungdommen søker innover mot fastlandet? Det ligger en mollstemt tone i dette, en følelse av at noe uunngåelig er i ferd med å ebbe ut.
«Bare en mor» bærer preg av at serien er ved veis ende. Men det er en varm og verdig avslutning, skrevet med en tilbakeholdenhet som gjør den enda sterkere. Jeg valgte lydboka denne gangen, og Nils Johnssons opplesning gjorde opplevelsen rikere.
Barrøy-serien er en av de store fortellingene i norsk samtidslitteratur. «Bare en mor» avslutter den på aller beste vis. Jeg kommer til å savne Barrøy.
Utgitt: 2020
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 270
