Lettbent underholdning som egentlig ikke er verdt tiden din
I romjula havnet mannen min og jeg – litt sånn tilfeldig – foran «Miss Sophie – Same Procedure as Last Year» på Prime Video. Serien lokker med å være en forhistorie til «Grevinnen og hovmesteren», denne sære lille britiske sketsjen som har sneket seg inn i norsk juletradisjon med en merkelig seiglivet kraft. I førti år har den gått på NRK lille julaften, og vi kan replikkene utenat, selv om vi knapt vet hvorfor vi elsker den. Kanskje nettopp derfor lot vi oss friste: av tanken på å få se hvem Miss Sophie var før hun endte alene ved bordet sitt, omgitt av de døde gjestene og den stadig mer ustø hovmesteren, før ritualet stivnet til det absurde, melankolske teatret vi kjenner så godt.
Handlingen er lagt til et engelsk gods ved forrige århundreskifte, der en ung Miss Sophie, spilt av Alicia von Rittberg, befinner seg i det som etter hvert blir en nesten klaustrofobisk knipe. Foreldrene er borte, økonomien er i fritt fall og hele familiens historie står i fare for å forvitre. Den eneste veien ut synes å være et fordelaktig ekteskap. Problemet er bare at hun elsker feil mann: James, butlerens sønn, spilt av Kostja Ullmann. Klasseskillene forhindrer imidlertid en slik forbindelse. Dermed må hun i stedet ta imot en rekke mer eller mindre suspekte friere; alle med de velkjente navnene fra «Grevinnen og hovmesteren»: Sir Toby, Admiral von Schneider, Mr. Pommeroy og Mr. Winterbottom. Dette er menn som ganske raskt avslører at det er arven de er ute etter, ikke Miss Sophie.
Foto: © Gordon Muehle / Prime Video
Etter hvert får serien preg av et kostymepreget romantisk spill, nesten som et realityprogram forkledd som høflig britisk fortidsfortelling. Friere dukker opp og forsvinner, hemmeligheter glipper ut, små intriger blusser opp og dør igjen. Det er alltid noe på gang, men sjelden noe som virkelig setter seg. Midt i dette beveger James seg stille i bakgrunnen, den eneste som faktisk anser Miss Sophie som et menneske og ikke som et økonomisk prosjekt. Hele universet rundt dem er på den annen side bygget opp for å holde ham på avstand. I løpet av seks ganske korte episoder drives historien av gårde i et tempo som gjør det lett å se videre, men vanskelig å føle at noe egentlig står på spill. Det hele flyter mer enn det fester seg.
Serien er regissert av Markus Sehr og Daniel Rakete Siegel, og den bærer tydelig preg av å være laget for å være lett å like. Alt er forseggjort og pent, nesten litt for pent. Kostymene sitter, interiørene er nøye komponert og skuespillerne gjør det beste ut av rollene sine. Moritz Bleibtreu, Frederick Lau og de andre frierne gir hver sine varianter av glatt sjarm og selvbedrag, og innimellom er det faktisk ganske underholdende. Enkelte scener har et lite overskudd, en lekenhet som gir serien et øyeblikks liv. Men like ofte siger en annen følelse inn: at alt dette egentlig er ganske hul underholdning, mer sukkerspinn enn substans. En romantisk såpeopera.
Jeg klarer ikke helt å slippe følelsen av at noe går tapt i dette forsøket på å gjøre det lille større. «Grevinnen og hovmesteren» er jo bare et knapt kvarter langt, men rommer likevel noe mørkt, nesten eksistensielt. Alt er allerede over, alle er borte og det eneste som gjenstår er ritualet og den litt desperate gjentakelsen. Det er der både latteren og uroen oppstår. Når «Miss Sophie» forsøker å gi oss forklaringer, bakgrunnshistorier og følelsesmessige sammenhenger, blir det samme universet mer tilgjengelig, men også mer tamt. Det åpne rommet fylles igjen. For meg forsvinner noe av den merkelige, nesten spøkelsesaktige magien i det.
Vi så alle seks episodene. Vi gjorde jo det. Det var helt grei romjuls-TV, og noen ganger trenger man nettopp det. Men i etterkant satt jeg igjen med følelsen av at dette var underholdning jeg like gjerne kunne vært foruten. En serie som bruker mye energi på å bygge et univers rundt noe som kanskje nettopp levde av å være lite, merkelig og uforløst. Miss Sophie fortjente kanskje bedre enn dette. Eller kanskje hun egentlig bare hører hjemme akkurat der hun alltid har vært: alene ved bordet, med sine døde venner og den samme, evige replikken som aldri helt mister sin merkelige klang?
