Når sannheten mister sitt fortrinn
Bente Kalsnes er professor i kommunikasjon ved Høyskolen Kristiania og en av Norges mest sentrale forskere på politisk kommunikasjon, medier og offentlighet i en digital tidsalder. Hun har i en årrekke forsket på sosiale medier, nyhetsformidling, politisk påvirkning og tillit, og har publisert vitenskapelige artikler om hvordan den digitale offentligheten fungerer. «Falske nyheter» fra 2019 føyer seg inn i et større arbeid om hvordan teknologi, politikk og medier griper inn i hverandre. Boka bygger på en forskningsbasert analyse og er skrevet for et bredere publikum enn hun vanligvis gjør. I 2020 ble hun utnevnt som medlem av regjeringens ytringsfrihetskommisjon.
Jeg merker selv en økende uro over hvordan vi lever i parallelle informasjonsverdener. Det er ikke lenger slik at vi krangler om politiske løsninger på et felles faktagrunnlag. Ofte krangler vi om selve virkeligheten. I mine egne sosiale medier, særlig på Facebook, ser jeg hvordan helt ulike fortellinger om verden sirkulerer side om side, forsterket av algoritmer som belønner det som vekker følelsesmessige reaksjoner. Hva er egentlig sant? Hva er manipulert? Og hva skjer med tilliten når også vanlige mennesker deler f.eks. KI-genererte bilder og videoer uten å opplyse at de er kunstig skapt? Noen gjør det for moro skyld, andre for å fremme et poeng, men resultatet er det samme. Det blir stadig vanskeligere å vite hva man faktisk kan stole på. Det aller verste er at ulike virkelighetsoppfatninger faktisk kan splitte familier og vennskap.
Det er her Kalsnes’ bok treffer noe dypt urovekkende, men som det er helt nødvendig å bli bevisst på.
Allerede tidlig i boka gjør hun et viktig poeng av at «fake news» er et dårlig begrep. Det er politisk ladet, misvisende og upresist. Det brukes både om rene løgner, om dårlig journalistikk, om satire og ikke minst som et våpen mot medier man ikke liker. Donald Trumps bruk av «fake news» for å delegitimere kritisk presse er et hovedeksempel i boka. Når begrepet «fake news» slenges i alle retninger og skaper tvil om absolutt alt, skjønner vi at dette vil utfordre demokratiet slik vi har kjent dette frem til nå.
Kalsnes deler på denne bakgrunnen fenomenet «fake news» opp i tre mer presise begreper. Feilinformasjon er uriktig informasjon som spres uten nødvendigvis å være ment å villede. Desinformasjon er uriktig eller misvisende informasjon som spres med hensikt om å manipulere, påvirke eller skade. Propaganda er mer systematisk: strategisk kommunikasjon, ofte fra politiske eller statlige aktører, med mål om å forme holdninger og handlinger. «Fake news» kan romme alle disse, men skjuler forskjellene mellom dem. Når vi ikke skiller, risikerer vi å misforstå både problemets omfang og karakter.
Essensen i boka er at falsk informasjon ikke først og fremst virker fordi folk er naive eller dumme, men fordi den digitale infrastrukturen er bygget på en måte som belønner det følelsesladede, det polariserende og det bekreftende. Sosiale medier prioriterer engasjement. Sinne, frykt, forargelse og identitetsmarkører gir flere klikk enn nyansert innhold og forbehold. Dermed får innhold som bekrefter folks verdensbilde, langt større spredning enn informasjon som utfordrer det. Algoritmene bidrar til dette.
Kalsnes viser hvordan dette spiller seg ut i Norge gjennom nettsteder som Document, Resett og Nyhetsavisen – bare for å nevne noen. Disse presenterer seg som nyhetsmedier, men opererer ofte i et grenseland mellom journalistikk og politisk aktivisme. De blander dokumenterbare fakta med tolkninger, spekulasjoner og ideologiske narrativer, og dette gjør det vanskelig for leseren å skille mellom hva som er nyheter og og hva som er meningsytringer. En kriminalsak kan være reell, men settes inn i et større bilde av «samfunnsforfall» eller «innvandringskrise» som ikke nødvendigvis lar seg dokumentere. På Facebook får slike saker enorm spredning, nettopp fordi de vekker sterke reaksjoner. Til alle tider har menneskeheten jaktet på syndebukker når ting ikke går helt slik man ønsker. Internett har gjort dette enda mer utbredt – og farligere.
Når man lever i et slikt informasjonsmiljø, kan man lett få inntrykk av at «alle» mener det samme som en selv. Algoritmene skaper flertallsillusjoner. Hvis du er omgitt av mennesker og innhold som bekrefter én bestemt virkelighetsforståelse, kan den fremstå som både dominerende og åpenbar. Det gjør også radikalisering vanskelig å bryte. Når noen først har investert identitet og tilhørighet i et bestemt verdensbilde, oppleves korrigeringer ikke som opplysninger, men som angrep. Kalsnes viser hvordan bekreftelsestendens og retningsmotivert tenkning gjør oss flinke til å bortforklare det som ikke passer inn.
Hun går enda lenger i analysen av dette, og viser til forskning som indikerer noe dypt urovekkende. Politisk engasjerte og kunnskapsrike mennesker er ofte bedre enn andre til å rasjonalisere bort informasjon som strider mot deres eget verdensbilde. Når fakta truer ens identitet, verdier eller gruppetilhørighet, aktiveres mentale forsvarsmekanismer. Man spør ikke lenger «er dette sant?», men «hva betyr dette for hvem jeg er?». Det innebærer at høy kompetanse ikke nødvendigvis gjør oss mer mottakelige for sannhet, men kan gjøre oss mer sofistikerte i måten vi avviser den på.
Boka er særlig sterk når den forklarer hvorfor det å «faktasjekke» sjelden er nok. Rettelser virker ofte dårlig fordi de kommer for sent, fordi de ikke gir en alternativ forklaring, eller fordi de kolliderer med folks identitet. En løgn som er gjentatt mange ganger, føles sann, selv når den er tilbakevist.
Så hva kan gjøres? Kalsnes gir ikke enkle svar, men hun er tydelig på at ansvaret må deles. Plattformene må ta større ansvar for hvordan algoritmene deres belønner løgn og polarisering. Journalistikkens kvalitet og åpenhet må styrkes. Myndighetene må regulere teknologigiganter og sikre innsyn i politisk reklame og algoritmisk prioritering. Og vi som borgere må bli mer bevisste på hvordan vi selv bidrar til å spre informasjon (eller desinformasjon).
Det viktigste bidraget i denne boka er likevel et annet. Den viser at problemet ikke er at sannheten er borte, men at den har mistet sitt strukturelle fortrinn. Tidligere hadde journalistikk, redaksjoner og felles offentlighet en slags innebygd tyngdekraft i retning av det etterprøvbare. I dag konkurrerer sannhet på samme markedsplass som løgn, propaganda og manipulasjon, der oppmerksomhet er valuta og følelser gir avkastning.
Derfor er «Falske nyheter» en ubehagelig, men nødvendig bok. Den gir ikke trøst, men gir økt forståelse. Og i en tid der virkeligheten stadig oftere føles som noe vi krangler om i stedet for noe vi deler, er det kanskje det mest verdifulle utgangspunktet vi kan få. Kanskje være litt mer skeptisk neste gang vi ønsker å dele noe i sosiale medier? Hver gang vi gjør det eller klikker på et innlegg, lærer vi nemlig opp algoritmene til å forsterke et bestemt budskap. Det er i og for seg helt ok så lenge vi deler noe som er sant og viktig, men hvordan kan vi egentlig vite det?
Utgitt: 2019
Forlag: Cappelen Damm Akademisk
Antall sider: 161
Jeg har lånt boka på biblioteket
