Når man svikter sine nærmeste …
«De nærmeste» er danske Janus Kramhøfts første roman utgitt på norsk, men det er slett ikke forfatterens debut. Tidligere har han gitt ut «Alle steder ser dig» (2016) og «Et andet land» (2019) på dansk. Med «De nærmeste» får vi et sterkt portrett av et menneske i eksistensiell krise, formidlet med et språk og en nerve som setter seg i kroppen. Redaktør for den norske utgivelsen har vært Karl Ove Knausgård, og det merkes. Her er det en kompromissløs litterær ærlighet og en søken etter sannhet som går rett inn i marg og bein.
Bokas jeg-forteller er Martin, forfatter og tobarnsfar, og gift med Marie, en dyktig og ettertraktet skuespiller. Det ytre livet er, i hvert fall ytre sett, godt. De bor i en leilighet i Oslo, og Martin forsøker å skrive bok, holde familien sammen, og ikke minst – holde sammen med seg selv. Men det blir stadig tydeligere at han er i ferd med å miste grepet.
Parallelt med at Martins beste venn Adrian lever med selvmordstanker og ringer med jevne mellomrom for å varsle at «nå er det nok», glir Martin selv lenger og lenger inn i mørket. Han deler det meste med Marie, men ikke alt. Og særlig én ting skjuler han – hvor mye han faktisk drikker. Alkohol har fulgt ham hele livet. Det er som om flasken er både flukt og trøst.
Gjennom romanen følger vi hvordan avstanden mellom Martin og Marie sakte, men sikkert vokser. De snakker sammen, de forsøker, de har fortsatt kjærlighet i relasjonen – men de forstår hverandre stadig mindre. Martin føler seg oversett, kanskje også mindre verdt, sammenlignet med Marie som er suksessrik og kontrollert. Han er dypt misunnelig på hennes evne til å balansere roller – både på scenen og i livet. Selv føler han seg som en byrde, både som far og ektemann.
Et viktig grep i romanen er at det som kunne blitt en klisjé – «mannen i midtlivskrise med skrivevegring og alkoholproblemer» – blir alt annet enn det. Kramhøft skriver med en sjelden psykologisk innsikt og språklig presisjon. Han viser ikke bare at Martin er i ferd med å gå i oppløsning, men også hvorfor. Det handler ikke bare om mislykkethet, men også om sårbarhet, arvelige mønstre, skam og en desperat lengsel etter nærhet og anerkjennelse.
Særlig gripende er scenene med barna. Martin forsøker å være en god far, men også her blir alkoholen en forræder. Han faller ut, mister oversikt, skaper utrygghet. Det er hjerteskjærende, nettopp fordi vi forstår at han innerst inne vil det motsatte.
Et annet sterkt tema i romanen er hvordan menn i dag forholder seg til egne følelser. Martin vil være en «moderne mann», en som snakker om ting, viser følelser, ikke blir som sin far. Men han vet ikke hvordan. Han mangler språk. Han mangler verktøy. Og kanskje viktigst: han mangler tiltro til at han faktisk kan bli møtt med forståelse. Derfor forblir han alene med sin skam, og derfor blir flasken enklere å ty til enn samtalen.
«De nærmeste» er en roman som går tett på. Tett på relasjonene, på foreldreskapet, på ekteskapet – men også på de løgnene vi forteller oss selv for å få livet til å gå rundt. For Martin handler det til slutt ikke bare om hvorvidt han klarer å redde ekteskapet sitt, men om han i det hele tatt kan redde seg selv.
Janus Kramhøft har skrevet en mørk, men usedvanlig velskrevet roman, som fortjener mange lesere. Den minner oss om hvor skjør balansen i livet kan være – og hvor vanskelig det er å være åpen, selv med dem man står nærmest.
Jeg ser frem til flere bøker fra denne forfatteren!
Utgitt: 2014
Forlag: Pelikanen
Antall sider: 181
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
