En bok mange har elsket, men som ikke helt traff meg
Dette er ikke blant de typiske bøkene jeg pleier å lese. I sin tid lot jeg meg overtale til å kjøpe boka. Den ble aldri lest – før jeg valgte å gi den videre til noen andre som satte mer pris på den. Så dukket den opp igjen som lydbok på Storytel. Og siden jeg nå en gang hadde betalt full pris for den, tenkte jeg: Kanskje det er på tide å faktisk gi den en sjanse. Det har jeg nå gjort.
I «Å vanne blomster om kvelden» møter vi Violette Toussaint – en stille, selvstendig og litt gåtefull kvinne som arbeider som gravlundsvokter i en fransk landsby. Hun lever et tilsynelatende fredelig liv omgitt av blomster, graver og sorgarbeid, hvor hun byr på kaffe til både prester, gravere og sørgende. Men under denne roen skjuler det seg en dyp og dramatisk livshistorie.
Violette vokste opp på barnehjem etter å ha blitt forlatt av foreldrene. Hun var vakker som ung kvinne, og det var kanskje nettopp skjønnheten hennes som førte til at Philippe Toussaint, en rastløs og kald mann, fattet interesse for henne. De giftet seg, men ekteskapet ble aldri lykkelig. Med på kjøpet fikk hun også en nådeløs svigermor – kald, kontrollerende og foraktfull – som aldri aksepterte henne, verken som person eller som mor til sitt barnebarn.
Ekteskapet med Philippe skulle få katastrofale følger. Han var fraværende, og da parets datter Léonine døde på dramatisk vis, ble Violette stående alene igjen i et mørke som nesten slukte henne. Hvordan hun endte opp på kirkegården, og hvorfor hun valgte akkurat denne tilværelsen, avdekkes gradvis gjennom romanen. Fortellingen veksler mellom nåtid og fortid, mellom det poetiske og det tragiske, og nærmer seg tidvis noe som kan minne om en kriminalroman, med elementer av hemmelighold, svik og søken etter sannhet.
Boka er handlingsmettet og skrevet med godt driv. Den har mange lag – om sorg, tilgivelse, svik, kjærlighet og det å finne fred med livet slik det ble. For mange lesere vil dette være en bok som både griper og beveger.
Likevel må jeg innrømme at den ikke helt traff meg. Jeg fant deler av fortellingen vel klisjéfylt. Til tross for den sterke livshistorien og det emosjonelle stoffet, klarte jeg aldri helt å engasjere meg fullt og helt. Kanskje handler det om stil, men kanskje mest av alt om at jeg rett og slett ikke er målgruppen for denne typen roman.
Men jeg skal vokte meg vel for å dømme boka for hardt, for svært mange har likt den godt. Og det er viktig at folk leser! Det er viktig at man finner noe som fenger – i en tid hvor stadig færre finner glede i de skrevne ord mellom to permer. Derfor er det med blandet «glede» jeg uttaler meg negativt om denne boka, som akkurat for en leser som meg ikke fenget helt.
Bøker er så mangt. Noen ganger treffer de, andre ganger ikke. Og noen ganger trenger man noe helt annet enn det man vanligvis leser – kanskje noe lindrende og håpefullt midt i en livskrise. Kanskje er det nettopp da «Å vanne blomster om kvelden» gjør mest inntrykk.
Romanen har også delt kritikerstanden. Bernhard Ellefsen i Morgenbladet slaktet boka, en annen anmelder kalte den en “gravlundsklisjé”, mens Cathrine Krøger i Dagbladet mente den var “verdens vakreste bok” og syntes ikke terningskast seks var tilstrekkelig. Det sier sitt om hvor ulikt litteratur kan oppleves.
Det minner meg om noe jeg overhørte under en whiskysmaking i Skottland for noen år siden: Hvis det fantes én objektivt best smak, ville alle produsenter ha laget det samme produktet. Men sånn er det jo ikke. Smaken er forskjellig. Heldigvis.
Dette er en helt ålreit sommerlektyrebok. Lett og lettlest, med passelige doser med spenning i et levd liv.
Utgitt i Norge; 2023
Oversatt fra fransk: Kristi Heggli
Forlag: Cappelen Damm
Papirutgaven har 463 sider
Lydboka varer i 14 t 47 min.
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
