Anmeldelse av «Helvete» av Erlend Loe (2019)

En lem i hagen – og rett ned i helvete

Erlend Loes «Helvete» er en kort roman med stor gjennomslagskraft. Den er både hylende morsom og ganske vond, på en måte bare Loe får til. Han skriver med en underfundig letthet om tunge temaer, og lar det absurde og det eksistensielle gå hånd i hånd – gjerne ned en stige, og helst helt til helvete.

Hovedpersonen Rakel er en kvinne i førtiårene som nylig er blitt forlatt av mannen sin. Hun er midt i en livskrise – praktisk, emosjonelt og eksistensielt. Det handler ikke bare om bruddet, men om hele overgangen: fra husmenneske til rekkehusmenneske. Et slags lite, men enormt traume i seg selv. Plutselig bor hun i rekkehus, har barna annenhver uke, og må forholde seg til tomme rom og tomme dager – og hele denne nye, ukjente rytmen som følger med å ikke lenger være «oss».

Så en dag finner Rakel en lem i hagen. Under den: en stige. Og i enden av stigen – helvete.

Det høres ut som noe fra en barne-TV-fantasi, men hos Loe blir det både troverdig og poetisk. Hun klatrer ned, kanskje fordi hun ikke vet hva annet hun skal gjøre. Og der nede – i helvete – møter hun djevelen. Han er ikke ond i klassisk forstand, men mer som en misforstått sjarmør med dype samtaler og sterke meninger. Mellom Rakel og djevelen utvikler det seg noe. En forelskelse. En forbindelse. En slags flukt og gjenoppvåkning på én gang.

Men kjærligheten følger sine egne regler, også i helvete. Rakel kan nemlig bare være der i oddetallsukene – det vil si de ukene hvor hun ikke har barna. Så det blir et slags samliv på heltid, men bare annenhver uke … Et mørkt parallellunivers til den delte foreldrehverdagen.

Det er både hysterisk morsomt og underlig rørende. For under det absurde ligger en gjenkjennelig sorg – over det som gikk tapt, over livet som plutselig ble noe annet. Men også en nysgjerrighet og en vilje til å gripe det som finnes igjen – selv om det altså er en romanse med djevelen.

«Helvete» er en roman om livskrise, mørke, overgang og begjær – men også om latter, overlevelse og små lommer av håp. Den kan leses på en ettermiddag, men blir sittende i deg mye lenger.

Jeg fikk boka i gave, og med en sterk oppfordring til å få med meg teaterstykket som kommer på Ælvespeilet fredag 19. september 2025. Da er riktignok kvinnen byttet ut med en mann. Det skal bli moro å se dette stykket «live»!

Boka er utgitt: 2019
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 134