Hva former et liv og hva gjør minnene med oss?
I går kveld satt jeg igjen i den intime salen på Grenland Friteater, et sted jeg har besøkt flere ganger gjennom årene. Lokalene har noe eget ved seg. Det er tett mellom scenen og oss som sitter i salen. Man slipper ikke unna. Blikk møter blikk. Stemmer, pust og pauser treffer rett i kroppen. Slike rom inviterer ikke til distanse, men til intensitet. Og det var nettopp det vi fikk.
«Albertine – et liv i fem faser» av den kanadiske dramatikeren Michel Tremblay er et stykke som stiller de store, nesten brutale spørsmålene: Hva var det som gjorde at livet ble slik det ble? Kunne noe vært annerledes? Og hva gjør minnene med oss når vi ikke lenger kan flykte fra dem?
Oppsetningen er regissert av Sylvia Salvesen og Jan Ø. Wiig. Begge er utdannet skuespillere og har hatt lange karrierer ved Telemark Teater, senere Teater Ibsen, før de gikk av med pensjon i 2016. De har også vært engasjert ved blant annet Nationaltheatret og Fjernsynsteateret. I tillegg har de hatt et betydelig lokalt kulturengasjement og er blitt hedret med både kommunens og fylkets kulturpris for sin innsats i det frivillige kultur- og organisasjonslivet i Skien. Denne forestillingen er satt opp av Frynikos amatørteater, som holder til i Grenlandsområdet og har øvingslokale ved Skien kulturskole. Det er altså et lokalt forankret prosjekt, men med profesjonell erfaring i regien som tydelig setter sitt preg på resultatet.
Stykket lar oss møte Albertine som 70-åring, idet hun flytter inn i en omsorgsbolig som nå skal være hennes hjem. Ragna Skare bærer denne rollen med tyngde og sårhet. Hun er nåtiden. Hun er den som binder det hele sammen. Rundt henne trer de andre Albertinene frem – 30 år, 40 år, 50 år og 60 år – alle til stede i rommet samtidig. De snakker med hverandre. De konfronterer hverandre. De forsvarer seg. De anklager. Fortiden er ikke noe som ligger bak – den er fysisk til stede.
Grepet er sterkt. Og det fungerer.
Albertine 30 år (spilt av Siri Fjeld Lillefjære) har nettopp fått vite at hennes 11 år gamle datter har vært utsatt for et overgrep. I stedet for å møte datteren med omsorg, slår hun henne. Vi forstår at hun på et vis bebreider barnet – at hun lar samfunnets holdninger sive inn i sitt eget morsblikk. Skylden plasseres der den aldri skulle vært plassert. Hun skjønner at hun har handlet galt, men holdningene ligger der som et tungt, klamt teppe.
Albertine 40 år (spilt av Live Alstad Danielsen) er rasende. Datteren er blitt voksen, lever på kanten, menn kommer og går, rus og prostitusjon antydes. Skammen, sinnet og maktesløsheten ligger tett under replikkene. Her er mye undertekst, og skuespilleren lar oss kjenne det i kroppen.
Den 50 år gamle Albertine (spilt av Vibeke Thorstensen) har tatt et valg. Hun har valgt seg selv. Hun er glad. Fri. Endelig er det hennes tur. Hun vil leve, nyte, puste. Hun har tatt avstand fra barna sine. Dette er et valg søsteren Madeleine (spilt av Inger Mo) aldri slutter å utfordre henne på. Menn vil hun ikke ha noe med å gjøre lenger. Hun har sett for mange menn svikte.
Så kommer 60-åringen (spilt av Ranveig Sem). Hun har identifisert datterens lik. Bitterheten har tatt bolig i henne. Pillene er blitt hennes måte å overleve på. Hun sitter i morgenkåpen, teller timer mellom hver dose. Hun vil ikke dø, men hun orker heller ikke helt å leve. Dette partiet var vondt å se. Nært. Nakent.
Og så tilbake til 70-åringen. Alene. Søsteren Madeleine er død. Barna er borte. Hun står foran et nytt kapittel i livet sitt, men fortiden slipper ikke taket. De tidligere utgavene av henne selv er der fortsatt, som stemmer hun ikke kan stilne.
Madeleine, søsteren, fungerer som et korrektiv. Hun har «fått det til», i alle fall på overflaten. Hun har en lettere grunntone, et smil, en annen holdning til livet. Vi aner misunnelse. Vi aner gamle søsterroller. Og vi merker hvordan hun utfordrer Albertine, særlig på valget om å trekke seg unna barna.
Barna selv er aldri fysisk til stede, men de fyller rommet. Spørsmålet henger der hele tiden: Hvorfor gikk det så galt? Og hvor ligger ansvaret? I Albertine? I mennene som sviktet? I samfunnets holdninger? I den krevende moren vi aner i bakgrunnen, hun som alltid kritiserte og aldri løftet?
Dette er et stykke om generasjoner. Om skam. Om skyld. Om hvordan kjærlighet kan forvrenge seg til kontroll og avvisning. Og om hvordan vi alle bærer våre tidligere versjoner av oss selv med oss.
Lyssettingen var nydelig. Stram, konsentrert, med fine overganger som understreket de ulike livsfasene uten å bli påtrengende. Musikken lå diskret under. Scenografien var enkel og nettopp derfor virkningsfull. Alt handlet om tekst og kropp.
Skuespillerne gjorde en imponerende innsats. Å holde et slikt stykke sammen, med så mye undertekst og så lite ytre handling, krever presisjon og tilstedeværelse. Publikum var overbegeistret, og ga skuespillerne en applaus som varte og varte.
«Albertine – et liv i fem faser» er et sterkt og tankevekkende stykke. Det etterlater ingen enkle svar. Bare spørsmål som fortsetter å kverne i oss lenge etter at lyset er slått av.
Og jeg satt igjen med en tanke: Dette stykket burde de spille flere ganger. Tre forestillinger – onsdag, torsdag og fredag – og så var det over. Det føles urettferdig for alle som ikke har fått muligheten til å se dette stykket.
