Bokpraten spesial: Å lese Jon Fosse – Porsgrunn bibliotek 26. februar 2026

I dag var jeg på Bokpraten spesial på Porsgrunn bibliotek, og det ble en av disse formiddagene som minner meg om hvorfor jeg fremdeles går på litterære arrangementer med notatbok i veska. Temaet var Jon Fosse – hvor begynner man, hvorfor blir man værende, og hva er det egentlig som skjer når man leser ham?

Innledningen var ved Gina Winje, som i over ti år har arbeidet med å selge Jon Fosse til utlandet. Hun har bakgrunn som kultursjef i Porsgrunn og som leder for NORLA (Norwegian litterature abroad), og etablerte senere Winje Agency. Der har hun representert Jon Fosse fra starten, i tillegg til forfattere som Ruth Lillegraven, Aslak Nore og Eva Fretheim. Det var tydelig at dette ikke var en «oppdragspresentasjon», men et nært og langvarig arbeid hun snakket ut fra.

Gina Winje begynte med å si at det var ekstra hyggelig å komme til Porsgrunn for å snakke om Fosses forfatterskap. Ambisjonen hennes var å vise bredden – og samtidig sine egne favoritter i hans forfatterskap. For Jon Fosse har skrevet i førti år og står bak over hundre verk, i et svimlende spenn av sjangre: romaner, dramatikk, lyrikk, essays, barnebøker, librettoer og sangtekster.

Hun begynte med å si noe om Jon Fosses hjemsted, og nevnte også en kvinne som broderer sitater fra tekstene hans. Jeg fikk ikke med meg navnet hennes, men det gjorde egentlig ikke så mye. Det er noe svært fossesk over det: det langsomme arbeidet, konsentrasjonen, gjentakelsen. Ord som får tid, og som får bli.

Det var også interessant å høre om hvor tøyelige tekstene hans er. Flere av verkene er tonesatt, noen er blitt opera, blant annet «Trilogien«. Fosse kan synges. Han kan spilles. Han kan gjendiktes. Og nettopp dette ordet – gjendiktning – kom hun stadig tilbake til. For ingen leser så grundig som en oversetter, sa hun. Noen ganger må tekstene nærmest skrives på nytt i et annet språk, og slik er det også når Fosse oversettes.

Hun var tydelig på at mange vegrer seg fordi han skriver på nynorsk. «Glem det», sa hun. Og hvis man ikke forstår alt: «Les videre». Man skal ikke løse Fosses tekster, men være i dem. Det handler like mye om å lytte som å lese. Om rytme, pust og tempo. Her fikk jeg umiddelbart assosiasjoner til Bokpraten på biblioteket for et par uker siden, der oversetter Merete Alfsen snakket med Stein Erik Lunde om nettopp dette: å lete etter rytmen i tekstene.

Fosse skriver langsom prosa. Han har selv sagt det. Og det krever noe av oss som lesere. Winje formulerte det fint: Å være en god leser er også å være god til å hvile. Man må senke tempoet og pulsen for å få noe ut av disse tekstene.

Et poeng hun vendte tilbake til flere ganger, var at Fosses litteratur ikke primært er kommunikasjon, men kommunion. Et møte. Han inviterer oss inn i sitt univers, og det universet er gjennomgående åpent mot det religiøse. Ikke forklarende, ikke forkynnende, men åpent.

Da Fosse mottok Nobelprisen i litteratur i 2023 – nøyaktig hundre år etter at Sigrid Undset fikk prisen – var det ikke tilfeldig at sammenligningen kom. Begge var katolikker. Det religiøse språket, ritualene, stillhetene og gjentakelsene, preger store deler av Fosses forfatterskap.

Winje anbefalte sterkt å lese Nobelpristalen hans, utgitt i bokform som «Eit taust språk«. Der skriver han blant annet om skriving som lytting – et bilde som kaster lys over hele forfatterskapet. Å skrive som å lytte seg fremover. Å nærme seg musikken, ikke budskapet. (Lenken peker direkte til talen hans.)

Når det gjelder hvor man bør begynne, var hun klar: «Morgon og kveld«. En bok hun beskrev som en syntese av hele forfatterskapet. Et verk som åpner rommet mellom liv og død, og lar oss være der uten å forklare det bort.

Hun snakket også inngående om «Septologien«, som Fosse skrev over flere år, men først ga ut da hele verket – også dette en trilogi – var ferdig. Et tålmodighetsarbeid av en sjelden sort. Et åpent, religiøst landskap som nesten kan leses som en andaktsbok – og samtidig et helt annet univers enn det vi kjenner fra de tidligere romanene.

«Vaim» ble trukket frem som mer humoristisk og absurd, og som en bok som har funnet et stort publikum, særlig i Tyskland og England. «Kvitleik» og «I svarte skogen inne» anbefalte hun å lese parallelt – egentlig samme bok, men i to ulike former. Et spennende eksperiment i hvordan form endrer erfaring.

Hun nevnte også romanen «Naustet«, en biografi om Fosse utgitt til femtiårsdagen, samt samtaleboka «Mysterier i troen«. I tillegg pekte hun på essaysamlingen «Essay«, som hun varmt anbefalte, særlig for dem som vil forstå Fosses forhold til billedkunst.

Jon Fosse er selv en betydelig gjendikter. Han har oversatt blant andre Samuel Beckett, Franz Kafka og Georg Trakl. Og da han mottok Nobelprisen, holdt han faktisk på med oversettelsen av «Slettene» av Gerald Murnane.

Winje Agency har solgt Fosses bøker til rundt seksti språk. De engelske oversettelsene fremhevet hun som særlig gode – så gode at de ofte brukes som grunnlag for videre oversettelser. Fosse selv har stor tillit til oversetterne sine.

Hun minnet oss også om at mange utenfor Norge ikke vet at vi har to skriftspråk. Fosse skriver et konservativt nynorsk – faktisk mer konservativt nå enn da han debuterte.

Når det gjelder dramatikken, ligger alle skuespillene hans tilgjengelig hos NRK, lest av Andrez Eide. Dette ble varmt anbefalt.

Til slutt var hun innom filmatiseringene. Til høsten kommer filmen «Kjærest«, basert på et manus Fosse skrev for rundt tjue år siden. Filmbransjen banker for tiden stadig oftere på døren hans, og han sier sjelden nei.

Da foredraget var over, satt jeg igjen med en sterk følelse av at Jon Fosses tekster ikke ber om å bli forstått, men om å bli lest langsomt. Med pauser. Med pust. Og med vilje til å gi slipp på forventningen om et klart budskap. Det er kanskje nettopp derfor de blir værende.

En stor takk til Gina Winje, som har så mye kunnskap om Jon Fosses forfatterskap, og som virkelig engasjerte oss i salen!