Den 13. november 2024 inviterte Kvindernes Læseforening til nok en stor forfatterkveld på Porsgrunn bibliotek. Denne gangen med den norsk-danske forfatteren Kim Leine.
I en hel time sto Kim Leine alene på scenen og tok oss med gjennom hele sitt forfatterskap, fra debuten «Kalak» (2007) til siste bind i Karoline-trilogien. Det ble intenst, morsomt, alvorlig og utrolig interessant!
Leine åpnet med noen refleksjoner om litteraturen i seg selv. Ifølge Leine er «den perfekte romanen» gåtefull, uforståelig og full av motsetninger. Nettopp her ligger litteraturens styrke: at den ikke trenger å forklare eller forstå alt. Han liker best å skrive om mennesker som er sammensatte og motsetningsfylte. Forutsigbare mennesker egner seg kun som bipersoner, sa han, med et lurt smil.
«Kalak» er en alvorlig og sterkt selvbiografisk roman, som også har blitt filmatisert. Leine fortalte hvordan han ønsket å gi boka et humoristisk preg, men at redaktøren hans strøk vekk alle de morsomme passasjene. Etter den kom to romaner til. Men det store gjennombruddet fikk han med «Profetene i Evighetsfjorden» (2012). For den mottok han Nordisk råds litteraturpris året etter. Litt tilfeldig, i et intervju, kom han til å si at han planla en trilogi. Det hadde han egentlig ikke bestemt seg for, men underbevisstheten hadde visst jobbet i den retningen, for tre bøker ble det, og Grønlandstrilogien strekker seg fra 1700-tallet til tidlig 1900-tall. «Det var nok mordet som driver fortellingen, som gjorde at bøkene ble så populære,» mente han selv.
Leine beskrev hvor krevende disse bøkene var å skrive – både språklig og på grunn av all researchen, med lange opphold på Grønland underveis. Men Grønland slipper han nok ikke så lett. Han har lyst til å skrive mer om øya. Karoline-bøkene, derimot, kalte han «rask litteratur». De krevde lite research, og heller ikke språket var tungt å jobbe med. Handlingen er lagt til vår egen samtid, og han leste opp noen smakebiter. Her møter vi Karoline, som jobber på ambassaden i Moskva, forelsker seg i en russisk agent og vikles inn i storpolitikk. Vi befinner oss både like før Krim-annekteringen og under fullskalakrigen i Ukraina.
Han understreket at han er mer opptatt av handling enn av å skildre personers indre sjelsliv. For ham forteller handlingene hvem et menneske er – ofte bedre enn introspeksjon. Han hevdet dessuten at spenningslitteratur kan være like verdifull som «seriøs» litteratur, så lenge det ikke handler om generisk krim skrevet på rutine, noe det finnes mye av.
Mot slutten delte han litt om sin egen bakgrunn og familie. Han har et fargerikt materiale å ta av: en oppvekst i en familie med tilknytning til Jehovas vitner, en far som ble kastet ut da han sto fram som homofil, og en farfar som tok livet av konas elsker. Men, understreket Leine, han skriver aldri av bitterhet. Han skriver av kjærlighet, rett og slett fordi han elsker det motsetningsfylte i mennesker. Noen kan vokse opp i et dysfunksjonelt hjem og komme ut som trygge og velfungerende, mens andre med en harmonisk barndom kan bli kriminelle. «Det finnes ingen fasit,» sa han, «og det er nettopp det jeg elsker å utforske.» Om han noen gang vil oppfylle morens ønske om å skrive en «hyggelig bok», gjenstår å se.
Kvelden ble avrundet med noen spørsmål fra salen, men de fleste hadde han allerede besvart underveis. Det var en rik opplevelse, og nok en gang en stor takk til Kvindernes Læseforening for å berike Porsgrunns kulturliv. Denne gangen på en helt alminnelig onsdag midt i november.
(Jeg møtte Kim Leine første gang på Litteraturhuset i Oslo i 2015 – denne lenken fører til mitt innlegg fra arrangementet.)
