Bokpraten spesial: Austen, Woolf og Smith – Porsgrunn bibliotek 12. februar 2026

Oversetter Merete Alfsen i samtale med forfatter Stein Erik Lunde

Jeg er svært klar over hvilken avgjørende betydning oversettere har for bøkenes litterære kvalitet. Det er derfor jeg som regel merker meg hvem som har oversatt bøkene jeg leser. Ikke minst når de er nyoversatt. Med det som utgangspunkt var det ekstra gledelig at Porsgrunn bibliotek hadde fått Merete Alfsen til byen, i samtale med forfatter Stein Erik Lunde.

Jeg tror faktisk aldri jeg har sett en så fullsatt sal på et formiddagsarrangement på biblioteket tidligere. Det sier sitt – både om interessen for litteratur, og om nysgjerrigheten rundt oversetterens rolle.

Biblioteket presenterte arrangementet som en samtale om tre britiske forfatterskap: Jane Austen, Virginia Woolf og Ali Smith. Tre kvinner, tre tidsepoker, tre svært ulike uttrykk, og én oversetter som har arbeidet inngående med dem alle.

Jane Austen – setningene og ironien

Merete Alfsen har oversatt samtlige fem Jane Austen-romaner som forfatteren rakk å fullføre mens hun levde. Hun var tydelig på at det tidligere har eksistert mange dårlige oversettelser av Austen, og at disse har bidratt til å redusere bøkene til det hun kalte «dameromaner». Og er det noe Austens bøker ikke er, så er det nettopp dét. Samtidig understreket hun at det ikke er hennes mening å snakke ned tidligere oversettere.

For Alfsen var dette første gang hun oversatte så gamle tekster. Hun beskrev arbeidet «ikke som å patinere et kunstverk, men som å børste støv av det» – sagt med en litt kokett latter. Oversettelsene skal gi mening for nye lesere, understreket hun, samtidig som Austen må få være et barn av opplysningstiden, kjent for sin sylskarpe tunge.

Alfsen beskrev oversettelsesprosessen som «å gå på befaring i teksten«. Her var det setningene som gjaldt. Austen har en innfløkt setningsstruktur, og det er nettopp der moroa ligger. Det var derfor viktig ikke å bruke et for moderne språk, men å finne syntaksen. Underveis må det tas utallige valg, helt ned på detaljnivå. Skulle hun f.eks. skrive «boka» eller «boken», for bare å nevne et tilsynelatende banalt eksempel. Selv valgte hun en moderat linje i ordvalgene.

Stein Erik Lunde påpekte at det er enormt mye dialog i Austens bøker, og dette nikket Alfsen ivrig til. Alfsen svarte at leserne selvsagt står fritt i hvordan de leser bøkene. men én som ikke kan gjøre det, er oversetteren. Man må forstå ironien. Og Austen er, som hun understreket flere ganger, svært ironisk. Det er særlig i dialogene dette merkes, men også i beskrivelsen av persongalleriet

Alfsen snakket også om hvordan oversetterfaget har endret seg betydelig gjennom årene. Det fantes en tid der man tillot seg litt av hvert. Lunde trakk i den forbindelse frem «Trolldomsfjellet» av Thomas Mann, der en tidligere oversetter skal ha kuttet 60–70 sider fordi man ikke trodde norske lesere ville forstå de filosofiske utlegningene.

Alfsen leste høyt fra «Fornuft og følelse«, og la ikke skjul på at hun har mye moro i jobben sin, selv om oversetteryrket ellers er temmelig ensomt. Rik blir man heller ikke.

Oversetterens håndverk og anerkjennelse

Mange oversettere får dessverre aldri muligheten til virkelig å vise hva de er gode for. Selv har Alfsen vært heldig. Hun mottok Bastianprisen for oversettelsen av «Orlando» av Virginia Woolf. I den forbindelse ble det uttalt at hun «forfølger Virginia Woolf» – en formulering som også beskriver hvordan hun selv opplever sitt arbeid med tekstene.

Jeg fikk ikke med meg nøyaktig når hun mottok Bastianprisen, men Alfsen fortalte at prisen åpnet dørene for nye muligheter, og at den var den direkte foranledningen til at det var hun som fikk oppdraget med å nyoversette Jane Austens romaner.

Virginia Woolf – setningsmelodi og livsfaser

Virginia Woolf var samtidig med Kafka og Proust, og hun var selv en stor beundrer av Jane Austen. Også Woolf ble omtalt som en setningselsker. Når Alfsen oversetter Woolf – for eksempel da hun jobbet med «Til fyret» – leter hun etter setningsmelodien. Hun merker umiddelbart når hun «ramler av», for da har hun mistet grepet om oversettelsen. (Lenken peker til min omtale av boka her på bloggen.)

Det er nærmest verseføtter i Woolfs setninger, fortalte hun. For Alfsen er det setningene – ikke plottet eller handlingen – som er viktigst. Hun teller stavelser og leter etter rytmen.

Jan Kjærstad har skrytt svært av hennes oversettelse av «The Waves«. Han har sagt at han ikke forsto boka før han leste Alfsens oversettelse. Stein Erik Lunde fremhevet «Til fyret» som sin Woolf-favoritt, en bok han har lest mange ganger, og som stadig gir ham nye oppdagelser. Dette repliserte Alfsen med at det handler om at vi befinner oss på ulike stadier i livet – og at forskjellige ting taler til oss til ulike tider.

Ali Smith – levende dialog

Når det gjelder Ali Smith, fremhevet Alfsen hvor fantastisk det er å få oversette en levende forfatter. Hun har møtt Ali Smith, og de har blitt svært gode venner. Det gjør terskelen lav for å stille spørsmål underveis i oversetterarbeidet, og det er en stor fordel. Ali Smith er selv svært interessert i oversetterfaget.

Ali Smith er for øvrig skotsk, men bor i Cambridge. Hun er særlig kjent for sine ordspill, og Alfsen fortalte at hun må bruke all sin kreativitet for å finne løsninger som fungerer på norsk. Hun nevnte en morsomhet knyttet til et ordspill i «Jente møter gutt«, i forbindelse med en bryllupsscene – «side luck», tror jeg det var – men jeg fikk ikke helt med meg detaljene.

Alfsen snakket også om «Gliff» og en ny bok hun er i gang med å oversette.

Jeg må her innrømme at jeg selv ikke har lest noe av Ali Smith ennå. Jeg har flere bøker av henne stående ulest i bokhyllene. Det er på tide å gjøre noe med det.

En fra salen – eller nærmere bestemt en ansatt på biblioteket – spurte hvordan Ali Smith kan vite at bøkene hennes blir godt oversatt når hun ikke kan norsk. Alfsen svarte at Smith forstår det gjennom spørsmålene hun stiller og gjennom de gode kritikkene bøkene får. Noen ganger bruker de tysk som et mellomspråk for å forstå, og tysk og norsk kan jo noen ganger ligne hverandre litt.

Og med det var en artig og svært givende time på biblioteket over. Selv ble jeg veldig sjarmert av dem begge – og minnet på hvor avgjørende godt oversetterarbeid er for alt vi leser.