En skjønn perle av en roman fra Nobelprisvinneren Coetzee
Hvis du bare skal lese én bok i overskuelig fremtid, og er typen som elsker tekster av høy litterær kvalitet, så er det denne lille flisa av en bok du skal velge!
J.M. Coetzee’s «Polakken» på 137 sider fremstilles som en roman, men har samtidig novellens konsentrasjon og intensitet. Persongalleriet er begrenset, og handlingen dreier seg i det vesentlige om noen få, skjellsettende møter mellom en gift kvinne og hennes uventede beundrer. Beundreren, med navnet Witold, har et så vanskelig etternavn at han for det meste bare omtales som Polakken.
Det hele starter med at den aldrende pianisten Witold holder en konsert i Barcelona. Han er kjent for å ha banet vei for en ny generasjon Chopin-fortolkere i sitt hjemland, og det er tilfeldighetene – eller kanskje snarere en kombinasjon av høflighet og plikt – som fører til at Beatriz får i oppgave å følge ham opp under oppholdet. Hun gjør det nærmest motvillig. Han fremstår for henne som stiv, formell og tilknappet – og hans Chopin-tolkninger vekker ikke noen dyp gjenklang i henne.
Witold, derimot, forelsker seg hodestups i henne. Til tross for aldersforskjellen – han er over 70, hun er ennå ikke 50 – inviterer han henne til Brasil og nærer et håp om noe mer. Hun avslår, og han reiser hjem til Polen – med uforrettet sak. Likevel holder de kontakten, og i etterkant begynner noe å skje med Beatriz.
Witolds beundring treffer en nerve. Hun lever i et ekteskap som har forvitret – mannen har sidesprang, og det er lenge siden de delte soverom. I kontrast til ektemannens likegyldighet, representerer Witold et blikk som ser henne, en oppmerksomhet hun ikke visste at hun savnet. Kanskje er det ikke kjærlighet i tradisjonell forstand, men det er noe dypt menneskelig i å respondere på å bli sett.
Resten av historien dreier seg blant annet om et nytt møte mellom de to – og det som skjer skal få større betydning for Beatriz enn hun kunne ane. Hun går med på noe hun egentlig ikke ønsker, og Coetzee lar oss kjenne på kompleksiteten i dette samtykket – hvor medfølelse og en slags skyldfølelse blir drivkraft:
«Hvis hun skulle sette ord på det, ville hun ha kalt det medfølelse. Han forelsket seg i henne, og hun fikk medfølelse med ham, og av medfølelse ga hun ham det han begjærte. Det var slik det skjedde, dette var hennes feilgrep.» (side 80)
Det er en skjør balanse Coetzee utforsker her – mellom fri vilje og press, mellom kjærlighet og plikt, mellom begjær og resignasjon. Han gjør det med små, presise bevegelser og uten å dømme. Det er sparsomt med ytre handling, men desto mer skjer på det indre planet. Språket er lavmælt og nyansert, og dialogen preges av alt som ikke blir sagt.
Romanen er så nydelig skrevet at jeg ikke ønsket å bli ferdig med den. Jeg sparte den i det lengste, leste noen sider nå og da – inntil jeg til slutt tok siste halvdel i et stort jafs. En fantastisk roman (eller lang-novelle) på alle måter – både i form og innhold!
Coetzee mottok Nobelprisen i litteratur i 2003, og selv i en alder av over 80 år skriver han med en klarhet og presisjon som de færreste forfattere evner. Det er på tide å dypdykke mer i hans forfatterskap, kjenner jeg.
Utgitt: 2024
Oversetter: John Erik Bøe Lindgren
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 136
