Om et vakkert vennskap og musikkens betydning
Helt fra jeg hørte om boka «Ved porten til stillhetens skog. En fortelling om vennskap, kunsten og den ulydige hjernen» av Lars Elling, visste jeg at jeg måtte lese den. Og selv om den skulle vise seg å være ganske annerledes enn jeg hadde sett for meg, ble jeg ikke skuffet – snarere tvert imot.
Sentralt i boka står vennskapet mellom forfatteren Lars Elling og musikeren Stian Carstensen, og ikke minst Carstensens musikalske verk Musical Sanatorium, hvis tittelspor har gitt navn til kapitlene i boka. Dette kunstneriske samarbeidet danner et bakteppe for en tekst som er like personlig som den er litterær – og det hele bæres av en dyp eksistensiell nerve.
Innledningsvis blir vi innviet i Carstensens mange mislykkede forsøk på å ta sitt eget liv. Men det er ikke mangel på vilje, snarere en overutviklet samvittighet og alle «tenk hvis»-tankene som kommer i veien. Konsekvensanalysene blokkerer det som ellers er brutaliteten i mange menns selvmord. Heldigvis. For verden har bruk for mennesker som har gått gjennom mørket og fortsatt står oppreist – slike som Carstensen.
En stund lurte jeg på hvilken sjanger denne boka egentlig tilhører. Noen har omtalt den som en essaysamling, men jeg synes det like gjerne kunne vært en hybrid mellom essay og roman. Den har nemlig en tydelig rød tråd, selv om avstikkerne er mange – og en del av bokas sjarm.
Vekslingen i dynamikken mellom de to vennene er rørende. En periode er det Elling som holder Carstensen oppe, til det snur – etter at Elling selv skader seg stygt i en alvorlig sykkelulykke. Da er det Carstensen som trer støttende inn. Vennskapet er vakkert beskrevet, uten sentimentalitet, men med en varm understrøm.
Hva gjør depresjon og hodeskade med hjernen og dens funksjoner? Det får vi små, konsise innføringer i – gjerne innledningsvis i hvert kapittel. Og midt i alt det vonde og krevende, får vi også en rekke livsanskuelser og betraktninger – herlige, originale og tankevekkende. Jeg kostet meg stort med dem!
Mest av alt opplevde jeg boka som en hyllest til kunsten og livet, og da spesielt til musikken og dens livgivende kraft. Det er mye herlig name-dropping underveis – av band, låter, filmer og kjente personer – som gjør teksten rik på referanser og gjenkjennelse. Siden forfatteren er et 60-tallsbarn, som meg, traff dette ekstra godt. Det ble en vandring langs memory lane, på mange plan.
Alt i alt: en herlig liten skatt av en bok, og spesielt musikkelskere vil finne mye å glede seg over her. Nesten litt synd at jeg lånte den på biblioteket, for dette er en bok jeg gjerne skulle hatt stående i bokhylla.
Utgitt: 2024
Forlag: Oktober forlag
Antall sider: 195
Jeg lånte boka på biblioteket
